Vokterrådet utfordres

Peter M. Johansen

Innenriksdepartementet i Iran kan komme til å utfordre Vokterrådet direkte ved å føre opp «forbudte» navn på valglistene, hevder en av landets mest framtredende reformister Mostafa Tajzadesh, ifølge Financial Times. Innenriksdepartementet er dominert av reformtilhengerne i nasjonalforsamlingen Majlis-e-Shura, og Tajzadesh er tidligere statssekretær i departementet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

En underlig boksprengt en

Hans Petter Sjøli (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

I idylliske Husebygrenda bor han, radikaleren og Afrika-eksperten Linné Eriksen. Selvsagt, kan en kanskje si. Her oppe, ca 218 meter nordvest for Makrellbekken t-banestasjon, bor det så mange velfødde radikale akademikere at varsellampa må lyse hos alle arbeider-romantikere. «Norge treng intellektuelle miljø med fysisk avstand fra Husebygrenda», skrev Nils Rune Langeland da han tilrådte som redaktør i Syn og Segn. Uansett: Det er omtrent som forventet i førsteamanuensis Eriksens hjem. Bøker (mange!), klassiske cd-plater (mange!), kunst fra Den tredje verden. Det eneste uromomentet ut fra denne journalistens før-dommer er et par langrennsski som står tilsynelatende nybrukt på trappa.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Er nasjonalismen irrasjonell?

Arne Overrein

Det pågår en debatt om krigsmotstand i Irak, fredsbevegelsen, folkeretten og nasjonalstatens betydning i Klassekampen. Jeg vil her kommentere det som handler om nasjonalstaten med utgangspunkt i Truls Wyllers omtale av nasjonalismen som «dypt irrasjonell».Å stemple et fenomen som irrasjonelt er ikke det beste utgangspunkt for å forstå det samme fenomenet. Det er heller ikke særlig originalt, siden aristokratisk og borgerlig liberalisme og kosmopolitisme har kommet med slike utsagn om nasjonalismen siden den franske revolusjon. Dette har imidlertid ikke hindret nasjonalstatens seiersgang verden over. Den overflate som jordas folk lever på har i løpet av de siste 200 år blitt organisert som territorialstater. Den gang var det langt under 50 stater i verden. I Europa var det før første verdenskrig 21 stater og etter denne krigen 30. I dag har Europa 40 stater. Asia hadde i 1914 seks mer eller mindre sjølstendige stater, i dag 48. I dag har FN totalt 191 medlemsland. Godt over halvparten av alle stater i dag er dannet etter 1945, først og fremst i Asia og Afrika. Verden har altså politisk sett blitt fragmentert. Jeg velger å tro at heller ikke nasjonalismekritikerne kan avfeie dette som utslag av irrasjonell galskap. En moderne stat virker for indre homogenisering, rettslig, kulturelt, språklig og utdanningsmessig. Dette fordi industrialisering og kapitalisme krever et minimum av homogenitet og en langt mer intens kommunikasjon individene imellom enn et før-moderne samfunn. Det er i tillegg et faktum at kun staten kan garantere individene et minimum av politiske og sivile rettigheter. Ikke alle stater sikrer demokrati og offentlig velferd, men det er i alle fall sikkert at uten en stat er individet helt avskåret disse godene. Dette er grunnlaget for at folk flest søker den trygghet som ligger i å være medlem av en stat. I krisesituasjoner blir dette tydelig – jamfør oppløsninga av Jugoslavia. Derimot er nasjonalistisk ideologi, symboler og bevegelser mindre viktig. Vi bør derfor ikke blande reaksjonære nasjonale bevegelser sammen med de store folkegruppenes behov for å leve i en stat. De første er mer uttrykk for den samfunnsmessige homogenisering, nasjonal ideologi er altså ikke årsak. Der en moderne økonomi mangler, vil også bygginga av en moderne stat ha problemer. Dette gjelder i store deler av den tredje verden. Den mislykkede nasjonalstaten henger sammen med en underutviklet økonomi og med at stamme- og klans-identitet er viktigere for individene enn nasjonal tilhørighet. Afghanistan og Irak er ekstreme eksempler. Man kan spekulere i om oppsplittinga av verden i nesten 200 stater var nødvendig og ønskelig. Men dette er et faktum som vi i overskuelig framtid må forholde oss til. For å omskrive Marx: dette er de vilkår vi i dag må skape historie ut fra. De er ikke fritt valgt. Tvert imot er de et resultat av kapitalismens egen ujevne utvikling. Uten 400 års europeisk – og i tillegg japansk og amerikansk – imperialisme og kolonialisme, ville neppe den nasjonale motreaksjonen fra folkene i den tredje vært så sterk. Dette, samt to grusomme verdenskriger, er den historiske bakgrunnen for folkeretten og et FN som setter statssuvereniteten i sentrum. Det er de mange små og svake stater som i dag har mest å tape dersom vi kaster vrak på dette. Arne Overrein er førstelektor i filosofi, Tromsø.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn