Nominasjonsprosessen blant de amerikanske Demokratene er i gang og John Kerry kom seirende ut av første runde i Iowa. Den utmattende striden på demokratisk side viser hvor ødeleggende topartisystemet er for demokratiet. Systemet springer ut av 1800-tallets motsetninger mellom en konservativ og liberal borgerlig fløy og tilhører snarere det førdemokratiske enn det moderne demokratiet. Selv når sosialdemokratiet er ett av de to dominerende partiene, har valgsystemet klare konserverende trekk. På demokratisk side er det en rekke kandidater som i europeisk sammenheng ville representert forskjellige partier. Den tidligere leder av Kongressen, Richard (Dick) Gephardt, som fikk 11 prosent i Iowa, er for eksempel en sterk talsmann for fagbevegelsens interesser. I Iowa ble han aktivt støttet av USAs mektige fagforeningsboss Jimmy Hoffa (sønnen) og hans Teamsters, men Gephardt vil ikke ha noen sjanse når valgsirkuset drar videre til det borgerlige New Hampshire. Først i valgene i Midtvesten, der industrien står sterkt, vil han kunne få et comeback. Men da er det sannsynligvis for sent, fordi hans relativt begrensede valgkampkasse vil være tømt. Howard Dean er på den andre siden den presidentkandidaten som har markert seg klarest mot krigen i Irak, et syn som har stor oppslutning i det demokratiske partiet. Likevel er det små sjanser for at noen av disse blir demokratenes presidentkandidat, fordi de vil bli oppfattet som for «ekstreme» i den endelige runden mot George W. Bush. Topartisystemet har heller ikke vist seg særlig robust når det gjelder å produsere høy valgdeltakelse. Under presidentvalget i USA i 2000 var valgdeltakelsen nede i 51,3 prosent. Det har en klar sammenheng med at store velgergrupper ikke identifiserer seg med de to kandidatene som til slutt gjenstår. Bare det faktum at samfunnskritikeren Michael Moore ender opp med å stemme på general Wesley Clark, viser hvor mangelfullt det amerikanske topartisystemet fungerer.