Israels ambassadør i Sverige, Zvi Mazel, gikk berserk da han fikk se kunstinstallasjonen «Snøhvit» av Gunilla Sköld Feilers og Dror Feilers i Historiska museet i Stockholm før helgen. Ambassadøren dro ut ledninger og kastet en av lyskasterne i bassenget, noe som fikk hele installasjonen til å kortslutte. De øvrige gjestene reagerte med vantro og en av musikerne nektet å spille før ambassadøren hadde forlatt utstillingen. Til slutt måtte museumsledelsen eskortere ambassadøren ut av museet. Årsaken til den israelske ambassadørens sinne var at han oppfattet kunstverket som en hån mot israelske ofre for palestinske selvmordsbombere. Kunstverket inneholdt et bilde av en kvinnelig selvmordsbomber som drepte 21 mennesker i Haifa for noen måneder siden. I installasjonen fløt selvmordsbomberen i en båt som var kalt «Snøhvit», og bassenget var fylt av noe som skulle forestille blod. «Han oppførte seg som en vandal, sier den ene av kunstnerne bak verket», Dror Feiler. Og hva så? Akkurat på dette punktet velger vi å ha full forståelse for den israelske ambassadørens vrede. Ikke fordi vi er enig med ham, ikke fordi vi forsvarer Israels politikk over palestinerne, men rett og slett fordi han viste seg å være et menneske som er i stand til å ta kunst på alvor. Mange kunstnere har selv erklært at de ønsker å være politiske, samtidig som deler av bildekunsten har kuttet over båndene til resten av samfunnet og isolert seg i sin egen avsondrete verden. Når den israelske ambassadøren virkelig tar kunsten på alvor og reagerer, bør alle kunstnerne glede seg fordi det viser at kunsten fremdeles er i stand til å provosere og vekke debatt. Den svenske regjeringen har sagt at det ikke kommer på tale å fjerne installasjonen fra Historiska museet. Og hvis hele saken ender med at den israelske ambassadøren boikotter folkemordskonferansen, som den svenske regjeringen arrangerer i slutten av januar, har heller ingen skade skjedd.