Helt siden jeg var sju år og moren min fortalte meg at jeg ikke skulle banne fordi jeg var pike, har jeg kjempet en kamp for likestilling. Til daglig utartet denne kampen seg i en kontinuerlig krig med min to år eldre bror. Gjennom hele barndommen rullet vi rundt på gulvet i ville slåsskamper, som jeg nesten alltid tapte. Men jeg lot aldri et blåmerke eller to kue meg. En tapt slåsskamp ble alltid etterfulgt av mer eller mindre avanserte hevnaksjoner. Hans playmobilfigurer kunne for eksempel få bank av mine mens han var på skolen, eller jeg kunne helle en spesiell majones-ketchup-sennep-blanding i skoene hans. Jeg var fotsoldat og sabotør i denne enkle og ofte smertefulle krigen mot kvinneundertrykkelse. Jeg utviklet meg til å bli en kompromissløs, om enn noe naiv og intuitiv, kvinnesaksforkjemper. Siden tidlig i tenårene har jeg vært overbevist om min status som feminist. Da begrepet nyfeminisme ble introdusert for meg, tok jeg det som en selvfølge at jeg hørte til denne kategorien. Jeg var både feminist og ganske ny (født 1970). I den siste tiden har det imidlertid sneket seg inn forræderske tanker om at jeg kanskje ikke er en så selvsagt nyfeminist som jeg umiddelbart trodde. Noen spørsmål har ligget og gnaget i bevisstheten min, og det er på tide at de blir trukket frem i lyset: Flere av nyfeministene er åpne rundt sin bruk av porno. Jeg har i grunn aldri sett noen pornofilmer, og har et par spørsmål i den forbindelse. Er det et bestemt antall pornofilmer i uken som anbefales? Hvis man skulle få veldig smaken på det, er det en øvre grense på hvor mange pornofilmer man kan se før man ikke kan kalle seg nyfeminist lenger?