Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Stemmer ikke

Styremedlem i Attac, Magnus Marsdal, påpekte det åpenbare i en kronikk i Dagbladet i går. Forsøket på å forklare den lave valgdeltakelsen med at vi har det for godt i Norge er en ren ideologisk konstruksjon. I stedet tyder alle fakta på det motsatte, at det nettopp er i områder med lav levestandard og store sosiale problemer valgdeltakelsen er minst. Hovedstaden er et greit eksempel, der færrest stemmer i indre by, mens valgdeltakelsen øker i stigningene opp mot Vettakollen. En langt mer sannsynlig årsak til den lave valgdeltakelsen er at folk føler at politikken ikke angår dem, at uansett hvilket parti de stemmer på, forblir politikken den samme. Denne oppfatningen skiller seg betydelig fra tida rett etter krigen, da valgdeltakelsen var på over 70 prosent. Da følte folk at de var med på et større politisk prosjekt med sikte på å heve levestandarden for brede lag og minske forskjellene mellom fattig og rik. I dag overføres derimot mer og mer av det politiske handlingsrommet til markedet; tidligere statlige bedrifter som var satt til å fremme samfunnsinteressene privatiseres og havner på børs; EØS og WTO overtar der politikerne gir tapt. Oftere og oftere blir vi fortalt at politikerne mangler «verktøy i sin verktøykasse», som næringsminister Ansgar Gabrielsen (H) treffende har formulert det. Eller som Magnus Marsdal skriver: «Bit for bit blir makta flytta vekk frå dei folkevalde. Definisjonsmakt og avgjerdsmakt hamnar hos økonomar. Hos juristar. Hos overnasjonale handelsdomstolar». Det betyr samtidig at beslutningsmakten flyttes oppover den sosiale rangstigen. Fra vanlige mennesker til den politiske, økonomiske og sosiale eliten. Dermed opplever vi en økende fremmedgjøring i forhold til det politiske systemet, som på sikt kan bli svært farlig. De med minst inntekt og utdanning har minimal makt – og de vet det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen