Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet er valgets store vinnere. De er de to eneste partiene som går fram både i forhold til forrige stortingsvalg og lokalvalget for fire år siden. SVs framgang er bred og solid, men mesteparten av økningen var allerede tatt ut for to år siden. For Frp er det derimot snakk om en betydelig vekst også i forhold til stortingsvalget. Carl I. Hagen har tid til å vente og bygger stein på stein i trygg forvissning om at hans tid kommer. SV-ledelsen har mer hastverk og håpet at årets valg skulle være et avgjørende skritt mot et regjeringssamarbeid med Ap om to år. Spesielt bittert var det derfor at byrådsmakten glapp i Oslo. Nettopp her skulle et fasttømret samarbeid mellom Ap og SV utvikles, slik at det ble nesten ufravikelig for Jens Stoltenberg å velge Kristin Halvorsen som samarbeidspartner ved neste korsvei. Bortsett fra enkelte lyspunkter for Rød Valgallianse, som Hammerfest og Vefsn og felleslister med SV i Nøtterøy, Notodden og Meland – og ikke minst et brakvalg i Odda – er det tilbakegang for Rød Valgallianse nesten over hele linja. Partiet gjør det spesielt dårlig i viktige byer som Tromsø og Trondheim, der RV ser ut til å miste godt over en firedel av velgerne. Det samme er situasjonen i Oslo. Tilbakegangen må forklares med SVs sterke framgang, men også med langvarige problemer med å markere seg som et spennende rikspolitisk alternativ. Fram mot stortingsvalget i 2005 vil diskusjonene gå høyt på venstresida og i fagbevegelsen om det er mulig å stable et handlekraftig venstrealternativ på beina. Mange i fagbevegelsen presser på for at Ap skal forplikte seg til et bredt venstrepolitisk samarbeid. Problemet er likevel at dess større og mer selvbevisst Ap blir, dess mindre vil partiets entusiasme for samarbeid til venstre bli.