Fra 1. mai 2004 vil arbeidstakere fra de nye medlemslandene få tilgang til det frie arbeidsmarkedet som gjelder i EØS og EU. Både nye og nåværende medlemsland kan gjøre bruk av overgangsordninger i inntil sju år når det gjelder bevegelighet for arbeidstakere. I de første to årene kan man fritt velge å følge nasjonal lovgivning eller EUs regler om fri bevegelighet. Denne perioden kan utvides med tre år uten nærmere vilkår, og ytterligere utvides med to år hvis det konstateres eller er fare for alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet. EU-utvidelsen har skapt en frykt for at vi får et nytt sjikt underbetalte arbeidere, som blant annet bidrar til å underby bedrifter med tariffavtaler. Men som Dag Seierstad har påpekt i Ny Tid, har mesteparten av lønnsdumpingen i Norge lite med arbeidsinnvandring å gjøre. «Den utvikler seg på norsk grunn og må bekjempes der uansett opphav», skriver Seierstad. Den kommende EU-utvidelsen må være startskuddet for et omfattende samarbeid mellom regjeringen og fagbevegelsen for å få på plass tilstrekkelig arbeidstakervern, og lovgivning og ordninger som kan motvirke de sterke tendensene til lønnsdumping som allerede finnes. I den forbindelse bør Arbeidstilsynet styrkes slik at det kan koordinere all kontroll med arbeidsinnvandringen til Norge. UDI bør fratas sitt ansvar. Kontrollen med firmaer uten tariffavtale må skjerpes, ikke minst ved at fagforeninger må få rett til innsyn i lønns- og arbeidsforhold. Retten til sympatistreik og blokade må utvides. Overenskomster innenfor olje- og gassrelatert virksomhet bør allmenngjøres for å hindre lønnsdumping og forsøk på fagforeningsknusing. Kontrollen med utleie og innleie av arbeidskraft må også styrkes. Framover må dette arbeidet ha høyeste prioritet, og bare hvis dette ikke lykkes, bør Norge be om overgangsordning, for eksempel for to år.