Espen Løkeland-Stai skriver i et innlegg i Klassekampen 30. juli at jeg framstår som naiv og står for en misforstått solidaritet. Det har han selvfølgelig rett til å mene. Mitt utgangspunkt er at fagbevegelsen i Norge alltid har hatt solidaritet, nasjonal og internasjonal, som sitt varemerke. Fagbevegelsen har sloss for lavtlønnsoppgjør her hjemme for dårlig stilte grupper, som da har gått på bekostning av andre grupper som har vært bedre stilt. Fagbevegelsen har gått i spissen for internasjonal solidaritet og stilt seg på u-landas side i deres rettmessige krav om en bedre verdensordning, som da nødvendigvis må gå ut over noen andre. Den proteksjonisme som deler av fagbevegelsen nå ser ut til å gå inn for, er for meg det motsatte av solidaritet. Jeg tenker på noen av de holdningene som kommer fram i diskusjonen om arbeidsinnvandring. Å gjøre det vanskeligere for folk fra andre og fattigere land å søke arbeid her i landet er nasjonal, kollektiv egoisme. Dette er å kaste en stolt solidaritetstradisjon på båten. Selvfølgelig skal vi ikke akseptere sosial dumping. Vi skal tvert i mot slåss mot det, og arbeiderbevegelsen må kjempe mot sosial dumping på samme måte som den kjempet mot kontraktører og streikebrytere i sin tid: Organisering på arbeidsplassene og kamp for å sikre faglige rettigheter for alle. Alle som arbeider i Norge, skal være beskyttet av det samme lov- og regelverket. Dessuten trenger dette landet faktisk arbeidsinnvandring. Alle analyser viser at vi ikke kommer til å greie å opprettholde et velferdssamfunn uten arbeidskraft utenfra. Vi finner de samme politiske stridstemaene i EU-området som i Norge. Det foregår en politisk kamp mellom høyre- og venstrekrefter om grunnleggende sosiale og faglige rettigheter for alle. Denne politiske kampen burde norsk venstreside deltatt i – med Norge som EU-medlem – for venstresida kjemper selvfølgelig for et felles sosialt regelverk i EU, nettopp for å hindre sosial dumping. Alle innenfor EU-området har rett til å være arbeidssøker hvor som helst i EU, og da bør alle også ha de samme sosiale og faglige rettighetene. Å være solidarisk i ord er ikke vanskelig, i handling ser det ut til å være verre.