Slik ættesamfunnet under Harald Hårfagre var preget av hevnjustis, er ettersamfunnet under Kjell Magne Kindereggsveisen gjennomsyret av det uhevnelige. En trussel om hevn er personlig og usikker, ofte sterkt koda: noe unevnelig skamfullt blir klarere i kode, enn med rene ord. I dag trues langt flere av det uhevnelige, som er et bombesikkert, offentlig anliggende, en sann verbalflom og ingen privatsak. Det uhevnelige opptrer i like mange varianter som det fins mennesker i verbale voldsspiraler, og dets bedrifter omfatter all mulig språklig og institusjonell vold: Ideologisk blending, rettslig drømmespill, økonomisk villedelse, psykologisk besnæring, yrkes- og atferdsmessig tvang, kundeforkvakling og markedsduperende vitenskap; for tida presentert som «innholdsproduksjon», «historiefortelling», «visjon», «BI», «media», «kunst», «samfunnsforskning», «verdiskaping», «SND», «utopi», «drømmesamfunn», «opplevelsesindustri», «BNP», «konjunktur», «kompetanseheving», «politikk», you name «IT». Selv om vi omgås det til daglig, blir det sjelden mer enn umerkelig intimt. Likevel blir jeg rutinemessig oppsøkt av det uhevnelige annenhver måned. Siden dette har pågått i flere år er det nærmest blitt et fast familierituale. Det enkle er ofte det beste, og i rollen som familiefar og fattiglus er det best å bare klappe igjen og nesten knele. Gjesterollen som makroøkonomisk emissær tolkes uansett uten hensyn til replikkveksling og spillestil i vårt lille familiedrama. Akten åpner med at storsamfunnets drabant krever tvangsutpuling oppå spisebordet, og slutter magisk med ukontrollert rentesmell og gebyrspredning under.