I løpet av den siste måneden har Klassekampen hatt flere artikler om litteraturkritikken. Senest brakte vi et intervju med den svenske poeten og kritikeren Magnus William-Olsson («Selvbevisst kritiker», 11. juni). William-Olsson hevdet at litteraturkritikerens rolle er forandret ettersom selve anmeldelsens form ofte er stivnet, har for mye handlingsreferat, og dermed er antikvert. Han uttalte blant annet at kritikeren ikke lengre kan se på seg selv som noen form for «stedfortreder» og at den bastante domfellelsen ikke lenger er det viktigste for kritikeren å komme fram til. Mandag i denne uken startet svenske Aftonbladet, der William-Olsson anmelder, det som skal bli en debattserie om litteraturkritikken. Det første bidraget var skrevet av William-Olsson, «Läsarna, har de övergivit kritikerna?», og tirsdag 17. juni fortsatte poeten Kristian Lundberg debatten (disse bidragene kan leses på www.aftobladet.se). Utgangspunktet til William-Olsson i artikkelen, er at han på et kritikerseminar på Biskops-Arnö syntes å merke at en utbredt form for legitimeringskrise blant kritikerne (noe seminaret i seg selv kunne ses som et symptom på, hadde det ikke vært for at alle yrkesgrupper ustanselig seminariserer, uten at det trenger å bety annet enn at kolleger trenger en anledning til å møtes). En håpløs masochisme. Den danske avisen Informations utsendte litteraturkritiker hevdet på seminaret at kritikeren har blitt en avviker: en som, hvis han eller hun skal gi sin tante en bok i presang ikke gir en av bøkene han/hun selv setter høyest, men snarere en kjedelig, realistisk roman, siden vedkommende allerede har forutsatt at en avantgardistisk roman ikke vil mottas med særlig stor glede. Kritikeren møter seg sjøl i døra, som det heter.