Poteten, plantes om våren i den fuktige, sorte jorden som er vakkert nypløyd av barnet og faren. Det lukter varmt, rått og svart. Det lukter ramt fra den mørke, dype jorden. Det lukter varmt fra den jorden som solen har skint på. Poteten, som hulter til bulter vinteren igjennom har ligget sammen med mange andre poteter i kasser i kjelleren, den poteten skal nå bli satt ned i jorden en og en med såpass lang avstand at det ikke er mulig å føre en samtale. I kassene pratet og lo og diskuterte de. De lo og skrek på sitt lydløse potetspråk og tenkte aldri over at menneskene ikke ville koke og spise dem. De kjente noen små groer sprette fram på seg selv. Noen hadde mange, andre bare en. Der var også noen som ikke hadde groer. De visste ikke hva det var, de bare godtok at sånn var det nå – og de lot tiden gå. Nå blir de som har groer hentet ut i lyset før de skal plantes ned og finne sin plass. De vet ikke at de skal skilles fra hverandre og de som blir igjen i kjelleren. For nå må de konsentrere seg og lukke øynene. De må ruge og kjenne varme følelser gjennom potetkroppen. For nå skal de føde. De blir innadvendte og tause under den sorte mulden. De blir så i seg selv at de ikke engang savner pratingen og latteren med de andre. Menneskebarna, som knelende luker ugress fra jorden som dekker dem der de ligger, vet det. Alle vet det, og langt der nede hører de fødende potetene beundrende utrop over de grønne potetkålene som vokser opp av jorden og strekker seg mot sol og luft. Så er det tidlig høst. Det vakre, grønne teppet som dekker den sorte jorden, skal fjernes. I denne tiden har menneskene undersøkt hvordan det står til i fødesengene der nede i jorden. De har fjernet den beskyttende mulden og sett at jo, her har det jammen kommet noen små barn. Men de må få ligge litt lenger inn til moren, og jorden blir ømt og mykt puttet på plass igjen. Så er tiden inne. Vi vil se barnet! Vi vil hente dem opp og frem! Vi vil koke dem og spise dem med smør. De ligger der og strutter rundt morpoteten. De yrer rundt henne. Noen må rives løs fra sin døde mor fordi de vil fortsette å ligge inntil henne, selv om hun er vassen og bløt og uten farge.