Regjeringens forslag til privatskolelov, eller friskolelov som den offisielt heter, gikk denne uka gjennom Stortinget. Det kan bety et avgjørende dolkestøt mot det offentlige skolesystemet, men det trenger ikke å bli det. Det avhenger av hvor mange nye privatskoler som opprettes, og hvor mange foreldre som velger å sende barna dit. I Kristiania ved forrige århundreskifte gikk ett av fem barn i privatskoler i et klassebasert skolesystem der bedrestilte sørget for å gi egne barna en bedre utdanning enn den offentlige skolen. Det virkelige problemet oppstår, som historikeren Knut Kjeldstadli har påpekt, når store grupper trekker barna sine ut. Da vil viljen til å satse på kvalitet i allmennskolen kunne synke dramatisk. I Sverige har antallet foreldre som sender barna på privatskoler økt dramatisk etter en tilsvarende, men mer omfattende lovendring for elleve år siden. I Sverige går nå over 60.000 barn i friskoler. Det er likevel ikke automatikk i at privatskolesystemet i Norge blir like utbredt som i Sverige. I den norske friskoleloven er det for eksempel lagt inn noen bindinger som gjør det vanskelig å opprette rene kommersielle skoler. I den avsluttende debatten om friskoleloven bidro SV til at privatskolene nå vil få støtte ut fra hvor mye den aktuelle kommunen bruker på skole, ikke ut fra et landsgjennomsnitt. Det vil si at den en privatskole vil få 85 prosent av det kommunen bruker på skolen, og ikke som i dag 85 prosent av landsgjennomsnittet. Kommunene har også fått uttalerett, og hvis en ny privatskole truer den offentlige skolen, skal det legges avgjørende vekt på hva kommunen mener. Framover blir det svært viktig å kjempe for den norske enhetsskolen, ikke minst ved å gjøre den bedre. Dermed kan også privatskolene forbli det pustehullet for spesielt interessert de bør være.