Hva er litterær modernisme? Fri struktur, et nytt formspråk, andre bilder, estetikk? Ikke helt, om vi skal tro journalisten, forfatteren, redaktøren og litteraturviteren Peter Luthersson. I 1986 gav han ut avhandlingen Modernism och individualitet. En studie i den litteräre modernismens kvalitativa egenart.$> Der tok han, til stor oppmerksomhet i vårt naboland, et markant oppgjør med det han oppfattet som myter om den internasjonale litterære modernismen. Luthersson har siden reist en ny vegg i sitt modernismebyggverk. I fjor kom han med boka Svensk litterär modernism. En stridstudie$>.Og som vanlig er i Sverige: Når Luthersson sier noe i den kulturelle offentligheten, vekker det gjenklang.Klassekampen møter ham i Malmø hvor han er dekan ved avdelingen for Konst, kultur och kommunikation ved Malmø högskola. For norske lesere er Luthersson kanskje best kjent som Svenska Dagbladets kulturredaktør fra 1993-2001 – han som gikk av i protest mot nedskjæringer og kommersialisering da Schibsted kjøpte Svenskan$>.Forlesing Vi ber Luthersson om en kjapp innføring i hans modernismesyn.– Det er jo ikke bare lett, men det jeg søkte etter da jeg begynte arbeidet mitt, var den menneskelige drivkraft som fantes i denne gruppen av mennesker som forholdt seg til hverandre, som inspirerte hverandre og som delvis arbeidet sammen; de såkalte modernistene, begynner Luthersson og holder fram: – Jeg trodde ikke at det handlet om et behov for et nytt formspråk; dette som enhver gymnaselev her til lands lærer. Jeg mente det måtte være noe sterkere, noe annet, at det måtte ligge en mer grunnleggende drivkraft bak det hele, en drivkraft som forente disse menneskene, sier Luthersson.Noe vulgærmarxistisk kan vi si at han ville skille mellom basis og overbygging.– Jeg endte opp med å se på modernismen som et politisk og eksistensielt prosjekt med en estetisk konsekvens, og ikke som et rent estetisk prosjekt, sier han.Modernismen kan nemlig ikke forståes uten enn i et samfunnsperspektiv, mener Luthersson.– For meg handler modernismen om framveksten av massesamfunnet, teknologiutviklingen og avindividualiseringen i industrisamfunnet. Og da blir spørsmålet: Hvordan manifesterte en fortsatt nærværende romantisk impuls seg i en ikke-romantisk kontekst? Eller sagt på en annen måte: Hvordan beskyttet man individets egenart i det nye storbysamfunnet? Hin enkelteOg da er vi kanskje der: Hvordan se «hin enkelte» blant massen, er spissformulert modernistenes minste felles multiplum. – Men fantes ikke denne angsten for massen allerede før «modernismens gjennombrudd»?$>– Mitt arbeid tar utgangspunkt i Baudelaire [som døde alt i 1857, red. anm.], så det er klart at denne angsten er noe som finns også gjennom andre del av 1800-tallet og inn i 1900-tallet, men det er først et stykke ut i det 20. århundret, kanskje spesielt mellom 1910-1930, at denne følelsen kuliminerer, flommer over så og si.Luthersson understreker at det selvsagt ikke finnes klart markerte grenser. – Innlysende nok har ikke modernismen et medlemskartotek. Men gjennom å forsøke å definere modernismen, forstå den, får vi et redskap til å diskutere noen$> utviklingstrekk, noen$> ideer som preger litteraturen og de ulike kunstartene. Modernismen er selvfølgelig ikke et uttømmende allmennbegrep. – Og nå tar du det hele et skritt videre i den siste boken din?$>– På et vis. I Sverige – og i Norge har jeg forstått – har vi en idé om at modernismen kom sent til vårt land. Mitt spørsmål, anvendt på svenske forhold, blir da: Kunne den komme sent?Sent?Ja, kan modernismen det? Nei, den kan ikke det, mener Luthersson. Påstanden om at Pär Lagerkvist skal ha vært pionerånden, og Karl Vennberg, Erik Lindegren og de øvrige fyrtiotalisterna$> gjennombruddsmennene for den litterære modernismen i Sverige, er enkelt og greit feil, en myte.– En idé om at modernismen kommer sent, må jo bygge på en tanke om at modernismen er et fenomen som er opphøyd til noe over og utenfor historien. Det er den ikke. Modernismen er, som andre fenomener, nedsenket i historien. Om vi aksepterer det, kan$> den ikke komme sent. Da er det noe annet som kommer når dette som vi har kalt modernismen, endelig kommer. Og det er det jeg prøver å si: At formalismen som kommer med de svenske førtitallistene, er$> noe annet enn den på 10- og 20-tallet ekspanderende og oversvømmende modernismen, sier Luthersson med ettertrykk.I Svensk litterär modernism$> prøver han så å sammenlikne de to fenomenene i de to epokene, hva som konstituerer og bestemmer dem i de respektive virkelighetene. – Jeg kommer fram til at det er ganske store forskjeller. Det enkleste er vel å se hvordan modernismen forholder seg til de store totalitære ideologiene. I boka prøver jeg å vise hvordan representanten for de ulik retningene i ulike land, eksempelvis futuristene i Italia, ekspresjonistene og dadaistene i Tyskland, de russiske futuristene, etc, forholder seg til kommunismen, fascismen og nazismen. Vi vet svaret, svært mange modernister ble en del av de totalitære regimene.Naturlig Naturlig nok, for dersom man er modernist og mener at modernismen er et eksistensielt-politisk prosjekt, kommer man før eller senere til et punkt der man ser at en ikke har egenkraft nok til å forandre virkeligheten.– Da begynner man å se etter svaret i de store ideologiene. Det var det som skjedde på 1920-tallet, konstaterer Luthersson.Men på 1940-tallet stemmer ikke lenger kartet med terrenget. Både det fysiske og det politiske landskapet er bombet sønder og sammen. Og da, endelig, når visstnok «modernismen» Norden – som ufarlig brukskunst eller som noe ganske annet. – To av de tre store ideologiene er borte. Den tredje går inn i en konflikt med de demokratiene som samtidig gjør modernismen til en slags hoffkunst og bygger store museer for moderne kunst etc., blant annet fordi modernismen i deler av Vesten ble oppfattet som fiendens fiende, siden den hadde blitt undertrykt i Nazi-Tyskland.– Men var modernistene ideologer i ordets rette forstand, var det ikke heller mer det at de kikket etter disse enkeltindividene, «den store terrorist», som kunne gi dem et rom i massen, fjerne hindrene og «make it new», som Ezra Pound befalte?$> – Det tror jeg delvis er riktig. Man tittet ikke etter et politisk program, man tittet etter muskler, ikke så mye etter et subjekt, men etter muskler som kunne gi plass til Subjektet. Når Ezra Pound vender seg til Mussolini, oppfatter han Mussolini som sterk nok til at han kan la andre være sterke. Og med det kunne Pound få stort nok svingrom til å gjøre det han ville gjøre.Baader-MeinhofDemokratiene, derimot, var noe helt annet.– De ble oppfattet som noe som reduserte det store individets boltreplass, et sted hvor alle blir tvunget inn under den konvensjonelle og materialistiske stansemaskin, et sted hvor alle forskjeller ble utjevnet.– Det du da må ende opp med å si i lys av din materialistiske forklaringsmodell, er at modernismen eksisterte i Sverige før 1940-tallet. Gjorde den det?$>– Etter den svenske definisjonen er modernisme bruken av visse stildrag, en ny form, fravær av tidligere tiders rim og rytme. Det ser man ikke mye av i svensk førkrigstid. Ser man derimot modernismen med mine øyne, vil man oppdage en tydelig modernistiske tendens i førkrigstiden. Men representantene for disse tendensene, så som forfatterne Ola Hansson, Bertil Malmberg og Ivar Condradson, ble relativt raskt utmanøvrert gjennom vanlig, hard, politisk massekamp som spilte over i den kulturelle offentligheten. – Er det da så enkelt at modernismen forsvant i det vi «alle» ble demokratisert etter krigen?$>– Nå ja, om man skal følge den linjen at modernismen ble stadig mer ekstrem, stadig mer radikalisert som kampmiddel, har jeg i boka fra 1986 antydet at man kanskje skulle finne «senmodernister» utenfor den konvensjonelle kunsten, og mer i politikkens ytterkant.– Baader-Meinhof, Røde Brigade?$>– For eksempel.Tore Rem anmelder Svensk litterär modernsim$> i onsdagens avis.fyrtiotalisterna$> gjennombruddsmennene for den litterære modernismen i Sverige, er enkelt og greit feil, en myte.– En idé om at modernismen kommer sent, må jo bygge på en tanke om at modernismen er et fenomen som er opphøyd til noe over og utenfor historien. Det er den ikke. Modernismen er, som andre fenomener, nedsenket i historien. Om vi aksepterer det, kan$> den ikke komme sent. Da er det noe annet som kommer når dette som vi har kalt modernismen, endelig kommer. Og det er det jeg prøver å si: At formalismen som kommer med de svenske førtitallistene, er$> noe annet enn den på 10- og 20-tallet ekspanderende og oversvømmende modernismen, sier Luthersson med ettertrykk.