Grunnloven av 1814; parlamentarismens gjennombrudd i 1884; Johan Sverdrup og Venstre; haugianerne, thranittene, bondereisningen og Søren Jaabæk; konsesjonslovene fra 1906; de Castbergske barnelovene; arbeiderbevegelsens gjennombrudd og kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935; motstandskampen mot Hitler-Tyskland og kong Haakons rolle – alt dette, og mye annet, har skapt vår felles historie. Det grunnleggende i den norske nasjonale historien har vært bondesamfunnets sterke stilling i forhold til kongemakt og en markstukken adel. I middelalderen var det ikke noe utbredt føydalsystem med livegne som på kontinentet. Denne vår særegne historie har gitt nasjonalstaten Norge en oppslutning som gjør at det norske flagget i dag er allemannseie og ikke et symbol for overklassen, slik det er i enkelte andre land. Derfor heiser også kommunistene det norske flagget på 17. mai. Norge har heller ikke den tyske tradisjonen med «Blut und Boden», der det nasjonale og statsborgerskapet er knyttet til blodet. Den norske nasjonalstaten er ikke et etnisk fellesskap. Den store forskjellen mellom land som Frankrike og Norge på den ene siden og Tyskland på den andre, er at Tyskland aldri utviklet seg til en nasjonalstat gjennom vellykkede borgerlige og folkelige revolusjoner. I stedet ble det Bismarck som samlet Tyskland ovenfra. Selvfølgelig er den norske nasjonalstaten et produkt av en kulturell og sosial historie, den er ikke evig og naturgitt. Den er foranderlig. Nå er oppgaven å utvide rommet for toleranse og respekt, uavhengig av hudfarge og religion. Men det er ikke noe i veien for at det kan gjøres med nasjonalstaten som plattform. EU-prosjektet er så langt et overklassenes og byråkratenes fellesskap, der folket ikke har noen plass. Hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.