* Fredag kveld bladde jeg gjennom en bunke svenske aviser jeg hadde samlet opp i løpet av uka. Av gammel tradisjon abonnerer redaksjonen på en rekke forskjellige venstreside-aviser fra hele verden. Og i Sverige er det spesielt mange av dem. Der kommer det ut i hvert fall fire ganske store og påkostede ukeaviser på venstresida: Flamman, Proletären, Internationalen og Arbetaren. Flamman er en videreføring av kommunistiske Norrskensflamman, nå uavhengig sosialistisk ukeavis med sterke bånd til Vänsterpartiet og Ung Vänster, mens Internationalen er organ for Socialistiska Partiet, som er tilsluttet den trotskistiske fjerde internasjonalen. Ukeavisa Arbetaren gis ut av SAC-syndikalistene, mens Proletären er organ for Kommunistiska Partiet – KPML (r). Når jeg sitter og blar gjennom avisene finner jeg en god del interessant. Ikke minst dekker avisene streiker godt. Nå for tiden er det streiken blant de kommuneansatte i Sverige som dominerer. Lesningen av disse avisene setter også Klassekampens utvikling i relieff. Vi kommer jo fra denne tradisjonen! I likhet med Klassekampen pretenderer alle fire ukeavisene å være allmennaviser som henvender seg til et bredt publikum. Det som likevel etter litt blaing slår meg, er at disse avisene primært er laget for å holde motet oppe hos medlemmene og sympatisørene av partiene som utgir dem. Alle avisene har for eksempel bred dekning av 1. mai-feiringen. Internationalen forteller at Håkan Blomqvist fra Sosialistiska Partiet var hovedtaler i Borlänge, mens Flamman skriver om arrangementene til Vänsterpartiet og Ung Vänstern. I Arbetaren får vi vite at syndikalistenes tog samlet 1200 i Stockholm, mens Proletären bruker hele åtte sider til dekningen av KPML(r)s «Rød Front»-arrangementer. Dermed blir avisene likevel ganske uleselige for folk som ikke er medlemmer eller sympatisører av partiene som utgir dem. Slik situasjonen er i Sverige er det helt umulig å tenke seg en sammenslåing av disse avisene, nettopp fordi partibyggingen er en så sentral del av begrunnelsen for avisprosjektene. Den egentlige ambisjonen må forstås i lyset av at alle partiene og bevegelsene (kanskje med unntak for Vänsterpartiet) en gang skal bli det samlende partiet for hele arbeiderklassen, og at alle de andre partiene derfor må motarbeides som potensielle konkurrenter på dette markedet. Som følge av dette er det også en tendens til at motsetningene mellom de ulike venstresidepartiene er relativt innbitt. I Norge er det for eksempel nesten utenkelig at for eksempel AKP skulle invitere en representant fra Internasjonale Sosialister (en norsk avlegger av britiske Socialist Worker's Party, som både er leninistisk og revolusjonært, men i en noe annen form enn det maoistiske AKP, som er mer nasjonal-demokratisk) på en konferanse for å diskutere sosialistisk politikk. Klassekampen er ikke lenger en avis som er en del av et partibyggende prosjekt. Som dagsavis er vi avhengig av å lest av folk med svært ulik partipolitisk tilknytning, for ikke å snakke om det store flertallet som ikke har noen fast partipolitisk lojalitet. Men denne innretningen er ikke bare markedsmessig nødvendig. Det er også et stort politisk behov for aviser og tidsskrifter som bidrar til debatt på tvers av partipolitiske skillelinjer. Partiene på venstresida, ja alle partier, har behov for egne blader for medlemmer og sympatisører, der partienes politikk blir diskutert og utviklet. Men det er like viktig at det utvikles fora og miljøer der folk fra ulike miljøer og tradisjoner møtes. Spesielt viktig er det i en situasjon der radikalerne fra 60-tallet og 70-tallet begynner å bli besteforeldre og nye generasjoner er på banen – nye generasjoner der mange ikke har funnet seg til rette i venstresidas tradisjonelle organisasjoner. Klassekampen er først og fremst en avis som skal drive seriøs og kritisk journalistikk, men vi ønsker også spille en rolle som en bred og usekterisk arena for viktige debatter på venstresida, debatter som kanskje også kan bidra til å oppheve utdaterte skillelinjer med røtter helt tilbake til 1930-tallet.