Carl I. Hagens ønske om å komme i regjering driver Frp ytterligere i retning forlatte Ap-standpunkter. Frps «nye kurs» skaper også store og alvorlige utfordringer for venstresida. Eller mer korrekt; Carl I. Hagens rolle som politisk anfører for arbeidervelgerne er blitt mulig på grunn av venstresidas synder. Det er, selvfølgelig, i første rekke Aps høyredreining som har åpnet rommet for Carl I. Hagens «venstrekurs». Men det er også verdt å diskutere om SV i for stor grad – og for ensidig – har latt mellomlagsvelgerne fått styre politikken. Tidligere var ikke dette noe stort problem fordi Ap hadde et håndfast grep om arbeidervelgerne. Når det nå ikke lenger er slik, blir det en viktig oppgave for SV i større grad å bli et talerør også for disse velgergruppene. Det samme gjelder Rød Valgallianse. Det er diskutert stolpe opp og stolpe ned om hva venstresida skal gjøre i forhold til Frps framgang. Skal partiet isoleres, som det høyre-populistiske partiet det er, eller skal det behandles på linje med alle andre partier. Vi har ikke noe fullgodt svar, annet enn at det blir umulig å ikke stemme for saker, eller inngå allianser i Stortinget, bare fordi Fremskrittspartiet har fremmet dem. I Hafslund-saken har Marit Arnstad fra Senterpartiet nå foreslått et mindre strukturfond, som gjør at SV går klar av avtalen det har inngått med Bondevik-regjeringen. Det kan åpne for at et flertall på Stortinget går inn for å kjøpe aksjemajoriteten i Hafslund. Vi har stor forståelse for Ap og SVs avvisende holdning til Carl I. Hagens «useriøse taktikkeri». Men hvis det nå er et flertall mot salg av Hafslund til utlandet i Stortinget, er det vanskelig å se for seg at man ikke finnet fram til en løsning som flertallet av velgerne – ikke minst arbeidervelgerne – ønsker.