Det er ikke vår skyld at vi må angripe. De kunne jo bare latt være å forsvare seg.

George Orwells «1984» er stadig i tankene mine når bildene fra general Tommy Franks pressekonferanser flimrer over skjermen. I «1984» baserer herskerne sin makt på at ingenting framstår slik det virkelig er. Språket blir tømt for innhold, og forskjellen mellom sannhet og løgn viskes ut. Regimet sier at «Krig er fred» og «Slaveri er frihet». Diktatorer av den gamle sorten, som Saddam Hussein, forsøker fåfengt å overbevise om fortreffeligheten av sitt diktatur. Alle vet at han lyger. Da er det langt smartere å kamuflere sine løgner, slik verdens nye herskere gjør. Det er nesten imponerende hvor konsekvent amerikanske og britiske myndigheter lar være å forsvare sider ved sin politikk som omverdenen misliker. Det er så mye lettere å bare benekte dem. Overtaket i Public Relations er enda større enn overtaket i ildkraft. Vi har ikke brutt folkeretten, vi har mandat i tidligere resolusjoner. Vi har ikke bombet noen markedsplass, det må irakerne ha gjort selv. Drit i om ikke lokalbefolkningen oppfatter oss som frigjørere, vi er frigjørere likevel. Det er irakernes skyld at vi bomber byene deres, de kunne jo bare sendt soldatene ut i ørkenen. Det er ikke vår skyld at vi må angripe, de kunne jo bare latt være å forsvare seg! Løgn og manipulasjon hører krigen til. Forrige gang britene invaderte Irak, i 1917, skulle de også «frigjøre» lokalbefolkningen. Egentlig var de ute etter olje og geopolitisk kontroll. Invasjonen i 1917 var en klassisk imperialistisk krig slik vi kan lese om det i historiebøkene. Mange har forsøkt å hevde at slik imperialisme ikke finnes lenger, også enkelte på venstresiden. Michael Hardt og Antonio Negri, to framtredende navn i den nye bølgen av profilerte venstreorienterte intellektuelle, hevder i boken Empire at den klassiske imperialismen er erstattet av bare ett imperium. Dette imperiet er et globalt, nærmest virtuelt, kapitalens og markedets imperium, løsrevet fra militære og geografiske sentra. De siste månedenes hendelser har skutt dype hull i den teorien. Mye tyder på at vi i stedet er på vei inn i en periode preget av stormaktsmotsetninger som i aller høyeste grad drives fram av territorielle og ressursmessige ambisjoner og med militære virkemidler. Likevel er ting annerledes enn i 1917. I dag har vi én makt som er alle andre overlegen, og som forsvarer et politisk og militært hegemoni som allerede er verdensomspennende. Det er derfor neppe noen klassisk erobringskrig eller alene noen krig for olje vi står overfor. Det er en krig for dominans. En krig for å vise hvem som bestemmer. I løpet av det 20. århundre var USA involvert i flere væpnede intervensjoner enn Romerriket var i hele dets historie. Sammenligningen er ikke uten relevans. Romerne så på krig som en metode for å sivilisere barbarene i imperiets periferi. Det er Imperiets logikk som ligger bak også denne krigen. Fordi USA er et utvalgt land har det et spesielt ansvar. Det ansvaret gir en særskilt rett til å definere rett og galt, uavhengig av hva resten av verden måtte mene. Fordi det amerikanske samfunnet er andre samfunn overlegent vil det som er godt for USA være godt for verden. Imperiet har tre bein. Det økonomiske er det viktigste, og den mest effektive form for dominans. Det som tidligere måtte erobres militært kan i dag erobres gjennom WTO, IMF eller en neve dollar. Men om det ikke strekker til kan resten av verden settes på plass gjennom en demonstrasjon av USAs overlegne ildkraft. Forutsetningen for både den økonomiske og militære gjennomslagskraften er det tredje beinet, nemlig at man har makt og selvtillit nok til å definere virkeligheten og underslå sannheten. Okkupasjon er jo frigjøring, må vite.