Halabjas bøddel i Nord-Irak

Peter M. Johansen

Irakiske opposisjonskilder hevder overfor den saudiarabiske avisa al-Sharq al-Awsat at Iraks tidligere hærsjef Nazar al-Khazraji, som forsvant fra sitt hjem i Danmark forrige mandag, har kommet til den kurdiske delen av Nord-Irak via Tyrkia sammen med åtte av sine tidligere offiserer for å delta i kampen mot Saddam Hussein. Khazraji har et blodig rulleblad og ble holdt unna opposisjonskonferansen i London i desember. Det har imidlertid tidligere blitt spekulert i om CIA har tiltenkt Khazraji en sentral rolle i den nye administrasjonen som vil stå under en amerikanske generalguvernør, og den danske avsa B.T. skriver lørdag at CIA sto bak Khazrajis flukt til Nord-Irak.

Khazraji og hans familie har vært etterlyst av dansk politi nasjonalt og internasjonalt etter at politiet i Ringsted slo alarm om at han ikke var kommet tilbake til sin husarrest etter «luftinga». Khazraji fikk forlenget sin frie husarrest 21. februar på betingelse at han ikke forlot Danmark. Enhedslisten har bedt justisminister Lene Espersen om en forklaring på Khazrajis forsvinning siden han har vært kontinuerlig overvåket av Politiets etterretningstjeneste (PET). Svaret kan være CIA og Danmarks krigsdeltakelse.

Den tidligere generalstabsjefen fra 1987 til 1990, Nizar al-Khazraji (63), syntes å være ute av bildet etter at Pentagon og UD tilsynelatende kom til enighet om sammensettinga av en ny irakisk administrasjon. Khazraji er ansvarlig for gassangrepet mot den kurdiske landsbyen Halabja i 1988 og en rekke andre krigsforbrytelser. Han ledet Den nasjonale redningsfronten (NFS) fra sitt eksil i Sorø i Danmark og har vært ansett som den fremste representanten for en gruppe irakiske offiserer i eksil som nå ønsker å bli kvitt Saddam Hussein og det regimet de lenge var en del av.

Peter M. Johansen

Følsomt fokus på tid

Grete Indahl

Blac Box Teater, OsloElevator av og med Kreutzer KompaniKoreografi: Eva-Cecilie RichardsenMusikk: Kelly DavisVideo: HC GiljeDans: Gry Bech-Hanssen, Kristianne Moe og Ulf Nilseng Kreutzer Kompanis 10. produksjon har tittelen Elevator, men forestillingen beveger seg horisontalt. Tre separate, rektangulære skjermer er installert bak tre dansere. Fra venstre til høyre beveger element og formstrukturer i videoprojeksjoner seg over skjermene og danner en grovkornet bildeflate som fanger inn dansernes kropper via kamera. Lys kaster i tillegg kroppenes skygge mot skjermflaten, og er slik sett en annen måte for danserne «å bevege seg inn i billedflaten» på. Tid og bevegelse er hovedtema i Elevator. Koreograf Eva-Cecilie Richardsen er interessert i hvordan opplevelser av fortid, nåtid og fremtid flyter gjennom kroppen, og hvordan kroppen tar tak i disse opplevelsene og frakter, forbinder og forvalter erfaring de gir. Dansernes bevissthet synes å være adskilt fra kroppenes bevegelse. Som subjekt er de her og nå, mens kroppene har sitt eget liv. Kroppene rister og vrir seg uten at hodet er med, som om kroppen selv hadde bestemt å kvitte seg med avfall, eller gi fra seg ekko fra tidligere og andre situasjoner enn den de befinner seg i på golvet.

Kroppen som knyttepunkt mellom fortid, nåtid og framtid vokser i møtet med Giljes videoflater. Han sitter på sidelinjen og fanger opp aktiviteten på golvet med sin improviserte videokunst. Opptak og projisering av bevegelsene skjer i et her og nå sammen med danserne, men aktiviteten på skjermen og på golvet oppleves som to adskilte verden når Gilje manipulerer opptakene med teknikk. Danserne «beveger seg inn og ut» av den foranderlige billedflaten og manipulerer forståelsen av tid og rom.

Kroppen lanseres som transformator for tid og et lagringssted for historiene kroppen har tatt del i tidligere. Hvilke historier kroppene/bevegelsene henter fram, er ikke innlysende. Danserne bare antyder at det har eksistert en fortid. Det er lydbildet som gir tilskueren input til tolkning i form av stemninger som farger det visuelle uttrykket. Elevator vinner oppmerksomhet på grunn av sin følsomme evne til å fange konsentrasjonen. Først og fremst på grunn av Kelly Davis minimalistiske lydbilde, men også på grunn av den rene kroppsspråket Eva-Cecilie Richardsen og danserne skaper og HC Giljes måte å imøtekomme lyd og bevegelse på, for derigjennom å skape bilder.

Grete Indahl

Forviklinger i Østerrike

Wenche Larsen

Kaleidoskop, København

Østrig

Regi: Kjetil SkøienScenografi: Martin TuliniusLysdesign: Jesper KongshaugLyddesign: Janus JensenMed: Lars Simonsen (Wittgenstein), Trine Appel (Marguerite), Michael F. Sand (Gartner)Dramatikeren Cecilie Løveid har de siste årene bodd i København, og danmarkdebuten har vært sett fram til med spenning. Begivenheten tilfalt scenekunstneren Kjetil Skøien, som nå setter opp skuespillet Østerrike på en av Danmarks mest spennende scener, Kaleidoskop.

Østerrike er en kompleks tekst om filosofen Wittgensteins kjærlighetsliv. Den vever inn i seg Wittgensteins dagbok og Ibsens Brand, men som alltid når Cecilie Løveid bruker historiske forelegg, går hun i dialog med stoffet og skaper sitt eget verk. Denne oppsetningen er likevel i stor grad Kjetil Skøiens og hans håndverkeres stykke. Sammen med scenograf Martin Tulinius, lysdesigner Jesper Kongshaug og lyddesigner Janus Jensen har Skøien skapt et flott scenisk verk.

Forbudt kjærlighet

Det motiviske utgangspunktet er utforskningen av det kompliserte kjærlighetslivet til et menneske som har valgt bort kjærligheten og menneskene til fordel for kallet og ordet («en mann som sitter og degger for en hodeskalle dagen lang. Sin egen») ? et hovedmotiv ikke bare i Brand, men for hele Ibsens forfatterskap. Men Wittgensteins kjærlighetsliv kompliseres av hans dragning mot den forbudte kjærligheten, og dette blir hovedmotivet i Løveids stykke.

Handlingen er lagt til Wittgensteins hytte, kalt «Østerrike», i Skjolden i Sognefjorden. Wittgenstein har fridd til en ungdomskjæreste, men når hun kommer, klarer han ikke å hengi seg til henne, og stykket avdekker årsakene.

Dramaet er lagt til 1931. Ifølge Knut Olav Åmås i Den hemmelige dagboken fikk Wittgenstein dette året besøk av ungdomsvenninnen Marguerite Respinger (senere de Chambrier), som han hadde gifteplaner med. Cecilie Løveid kaller henne Agnes, og lar henne spille på Ibsens kvinnefigur, samtidig som hun også opptrer som Løveids talerør som implisitt samtalepartner med Ibsen og Wittgenstein. Agnes har mottatt et frierbrev fra Ludwig, men det skal vise seg at den oppgaven hun har kommet for å fullføre, ikke er å føde Ludwigs barn, men å hjelpe ham til å føde seg selv, eller sannheten om sitt problematiske seksualliv. Ludwig sørger over sin døde venn og elskede, David. I Løveids skuespill framstår dette forholdet, som er vevet inn i en traumatisk episode fra Ludwigs barndom (en parallell til en scene fra Brand), som årsak til at Ludwig ikke kan gi seg hen til Agnes. Kjetil Skøien har valgt å tone ned Ludwigs forhold til David, og fokuserer i stedet på trekantdramaet mellom Ludwig (kalt Wittgenstein), Agnes (kalt Marguerite) og den lokale hjelperen, Gartneren, som framstår som utbytta begjærsobjekt for dem begge.

Problematisk seksualitet

Dette er det viktigste grepet Skøien tar i forhold til teksten, og jeg synes ikke det er uproblematisk. Forholdet til Gartneren, som viser seksuell interesse både for Agnes og Ludwig, og som begjæres, men avvises av dem begge, ivaretar det homoerotiske motivet i stykket. Men forholdet mellom Ludwig og David er mye dypere enn forholdet mellom Ludwig og Gartneren, og det homoerotiske forholdet som danner basis for dypstrukturen i Løveids stykke og hennes Ludwig-karakter, blir overflatisk når fokus skiftes fra David til Gartneren. Relasjonene mellom de tre karakterene tåler ikke summen av den eksplisitte seksualiteten som utøves. Det tipper over i det vulgære, noe som er fatalt for et løveidstykke, der nettopp seksualiteten i spennet mellom det hellige og det vulgære står så sentralt. Blant annet forsvinner Levinas-motivet i utfordringene knytta til møtet med et annet menneske. For å framheve det biografiske stoffet, har Kjetil Skøien altså valgt å omdøpe Agnes til Marguerite, og også hun er enklere enn den skikkelsen vi møter i Løveids tekst. Dette forrykker den kjønnsmessige balansen, idet Marguerite blir redusert til en brikke i Wittgensteins spill. Det er i det hele tatt karaktertegningen som forstyrrer mest i denne oppsetningen. Ikke bare framstår karakterene som slaver av sitt seksuelle begjær på en måte som gjør dem overflatiske, og ikke bare er agneskarkakteren redusert til dette ene karaktertrekket. Gartneren framstilles i enda større grad som et selvutslettende begjærsobjekt for de andres behov. Her opplever jeg en skjevhet som ikke hører hjemme i Løveids verden, men som kan forklares som en funksjon av ulike sosiale klasser og kulturbakgrunn, og som en seksuell fetisjering av den naturlige, norske fjellbonden. Agnes framstår dessuten som en forkledt nordisk bondetuppe, og Wittgenstein som en hysterisk-nevrotisk karikatur av en tenker, på grensa til det komiske, og ingen av rollene kler dem. Jeg har en mistanke om at dette skyldes instruksjon mer enn manglende skuespillertalent, for det er dyktige skuespillere som innehar rollene.

Det stiliserte scenebildet fungerer imidlertid fint. Fjellandskapet med skrågulv, massivt buet høydeparti, fjordfront og himmelbakgrunn, bruken av lys og forstørrede nærbilder via filmprojisering, og det ekspresjonistiske lydbildet, ivaretar mye av tekstens innhold, selv om vi kanskje ikke helt får følelsen av de ibsenske trange fjorder og høye fjell. Østerrike ble urframført i regi av Jon Tombre ved Ibsen-festivalen i 1998, og dette er en altfor sjelden anledning til å få oppleve flere oppsetninger av samme løveidstykke. Den optimale Løveid-oppsetningen lar fortsatt vente på seg, og mens vi venter på teaterets svar, kan vi lese skuespillene, for Løveids dramatikk egner seg uvanlig godt som lesedrama.

Wenche Larsen