*Det er en ny vår i år, og det er meg en glede å annonsere siste fashion-skrik: anti-krig. Som tilbehør, for å være ekstra chic, et snev av politisk debatt, et tilsnitt utenrikspolitisk kunnskap og en pin på jakka som sier noe sylskarpt om George W. Bush. Det er noe i lufta i vår. En eim av forventning – som det pleier å være hver vår – men det er noe mer; en tilleggsfølelse av samhold, av bevissthet, av alvor. Et snev av besteforeldres fortellinger om binders på jakka og felles hat mot felles fiende, felles mismot og felles tro. Det er noe veldig menneskelig som viser seg i møte med det inhumane som skjer på den globale politiske arena. En god gammeldags sans av samhold som kun en krig kan klare å skape. I vår er det fred, kunnskap, vis profeti og empati som er på mote, og det kler folk flest ganske godt. Etter år med apati og resignasjon, ja faktisk har vi vært litt slurvete når det gjelder påkledningen rent politisk, inntar vi igjen den politiske catwalk, vi nøler ikke, vi strutter av selvtillit med hevet hode og kjappe analyser, vi vet alle skråsikkert hva Angola vil stemme i sikkerhetsrådet, vi er ganske overbeviste om at vi har full oversikt over shia/kurder-spørsmålet i Irak, dessuten har vi alle et søskenbarn i Bagdad og minst en venn som har en bekjent som har bodd i Basra og kan fortelle både et ene og det andre om Saddamsk terror. Vi sprader ut av den politiske vinterens kulde og tunge snø, som små kvikke knopper spretter vi opp som perfekte politiske modne frukter, radikaliserte av maktarroganse og mørketid. Det er på tide å kjøpe ny vår-drakt, og vi vet alle hva vi vil ha. Vi vil ha fred og vi er villige til å gjøre ganske mye for å få det til. Skal vi se på TV velger vi selvsagt nyheter. Det er ikke så spennende med Big Brother når vi har USA, og hvem trenger vel go?gutten Fredrik Skavlan når verden har sin helt nye mester av de kloke ord og sunn fornuft (i alle fall utenpå) i Frankrikes utenriksminister Dominique de Villepin, som svinger seg like verbalt selvsikkert rundt i sikkerhetsrådet som Skavlan gjør i studio, like blond og sjarmerende og circa en million ganger mer viktig. Alle er enige om at krig er en grusom ting. Men i vår er det ikke nok å mene det, man skal ha entusiasme og ekspertise, man skal si «1441» med samme selvfølgelighet som «20-bussen» og for å henge med på trenden er det ingen dårlig ide å vite en smule om Irak-britisk og Irak-amerikansk våpenhandel de siste 15-20 årene. En sterk detalj fra denne epoken kan vippe hvem som helst av pinnen og et høyere nivå av dette års form for våryrhet er inntatt. Vi har en global såpeopera med daglige spenningsmomenter som gjør at ethvert kryp som ønsker en viss sosial anerkjennelse rett og slett ikke har annet valg enn å følge med på hver eneste episode. Såpeoperaen gjør som såpeoperaer skal: Bekrefte våre verste fordommer. Ja, Bush viste seg å være gal cowboy med konsekvensanalyse på nivå med en 4-åring, Blair er avslørt som alt annet enn arbeidsfolkets mann, en sviker av alt som er godt og riktig, og heltene måtte være franske riddere som serverer oss champagne, ost, politikk og sexy sikkerhetsrådstaler i nydelig forening. Det er gøy å være menneske i disse dager. For dem av oss som er så heldige å overleve og se slutten på historien. Det er garantert dødelig utgang og det er derfor vi foretar politisk dans og elskov som om hver dag skulle være den siste. Våryre kler vi oss i fikse «Ikke i mitt navn» t-skjorter, vi tar på oss gode holdninger, bevissthet og sko som tråkker i vei mot engasjement. Vi får håpe antikrigs-trenden aldri trenger å gjøre et comeback, at den alltid vil være her og at de politiske designerne river seg i håret når høsten kommer fordi kundene, eller var det ny-aktivistene, ikke skifter politisk holdning. Vi trenger ikke noe nytt. Det vil fremdeles være fred og anti-krig som er siste skrik.