Når en eritreer hører ordet hamta$>, er alle klar over hvor alvorlig situasjonen er. Den grønne bærene er sultens bær. Ufordøyelig salte. Selv dyra rører dem ikke. Men i nøden spiser folk hamta. De samler dem, legger dem i vann, skyller fem-seks ganger slik at de kan spises. Dyrbart vann blir brukt mens husdyra bukker under av mangel på fôr.– Det er bare for å fylle magene; det gir ingen næring. Folk husker det fra tidligere tider, og de blir redde. Dette er verre enn under sulten i 1984-85. Det er tørke over hele landet, og her i Gash-Barka er folk dessuten rammet av krigen med Etiopia. De har ingen kondisjon til å motstå dette, sier Emnatu Woldeselassie, ansvarlig for repatrieringa av flyktninger fra Sudan i Gash-Barka for Eritrean Relief and Refugee Commission (Errec).Den lille hamta-kvisten spinner mellom fingrene. – Vi er svært urolig over tørkeproblemene. Jeg så folk samle hamta i Guluj i går, sier han. Tessenei ligger tett opp til grensa mot Sudan. Omgivelsene er Eritreas viktigste kornkammer. Guluj er vanligvis et overskuddslager. Nå får ikke Errec rasjonene til å strekke til. I fjor slo regnet fullstendig feil, og i lavlandet er det lenge til neste regntid, forteller han.– Regjeringa vår kom med en appell til det internasjonale samfunnet i august i fjor. Det har vært liten respons. Vi ønsker ikke å bli avhengige av hjelp, men tørken er framkalt av naturen. Ellers er vi et hardt arbeidende folk, sier han.Han forteller at det har kommet mange folk hit fra flyktningleirene i Sudan, sju-åtte etniske grupper, ikke bare fra Gash Barka. Det er deres valg. De har vurdert at det er bedre i lavlandet enn i høylandet. I alt har 52.000 flyktninger kommet tilbake; 90 prosent har kommet hit til Gash Barka. 90 prosent er avhengig av jordbruk eller husdyrhold. De er alle rammet av tørken.Husdyra dør først– I 2001 høstet vi på 6500 hektar; i fjor på bare 3194 hektar. Det er mer enn en halvering. Nedbøren er normalt på 350 mm i året her i Tessenei; det er akkurat passe for sorghum (durra). I fjor kom det 118 mm. Regnet kom seint, og det stanset tidlig, sier Fitsumberhan Goitom fra landbruksdepartementet i Gash Barka. Det er en beskrivelse som går igjen over hele landet.– I februar merket vi at kvinnehusholdene begynte å få det svært, svært vanskelig. Vi har kunnet gjøre noe gjennom «arbeid for mat»-programmer for prosjekter med å bevare vann og jord. Men neste avling er ikke før i november-desember. I juli-august må folk så, og vi har lite såkorn på lager. Fram til da vil katastrofen bare øke, redegjør Fitsumberhan.Det er dyra som bukker under først. Sauene beiter på sin egen skygge, og ribbeina står ut på kveget som mauler på aviser og papp som ligger slengt mellom husrekkene som var de geiter. Jurene henger som pløser mellom bakbeina. Det er lite å hente for utålmodige kalver.– Det finnes ikke fôr; de tre siste månedene har vært harde for dyra. Folk har solgt dyr på markedet, men prisen er lav. Nå vil ingen kjøpe dyr lenger, annet enn som slakt. De kan ikke fø dem, sier landbruksdepartementets mann.Problem uten dyra– Om en måned sier dyra farvel til oss, sier storbonden Redaegzy Gebremedhan, et oppkomme av ideer, initiativ og prosjekter for å bedre og differensiere landbruket i landet. – Døde dyr betyr at folk sulter. En geit gir melk til to barn. Eritrea kan skaffe 70 prosent av sitt kornbehov. Det betyr at det alltid vil være 30 til 70 prosent minus. Dyr er folks kapital. 80 prosent er avhengige av dyr.Redaegzys kunne ha deklamert fra Håvamål: «døyr fe, døyr frendar, døyr sjølv det same.»– Vi vet at når vi selger dyra våre, skaper det problemer for neste regntid når vi ikke har kameler å pløye med. Men sulten gir oss ikke tid, sier Suleman Adem Humed i Mogolo. Han snakker på vegne av gruppa med litt eldre menn som hviler seg ved veikanten der trafikken mellom Agordat og Barentu dundrer forbi. Det er tradisjon; de svarer på spørsmål ved å diskuterer seg i mellom før Suleman svarer på vegne av dem alle. Det er asfalt hele veien fra havnebyen Massawa opp til hovedstaden Asmara og til lavlandet igjen i to etasjer, ned til Keren og Agordat. Nødhjelpen har bedre vilkår enn i 1984 – 85, da konvoiene måtte krysset frontlinjer. Hadde den bare kommet.Verre enn 84 – 85