Det kan være gode argumenter for å legge begrensninger på NRK-ansattes virksomhet utenfor huset. Statskanalen bygger opp programledernes kjendisstatus, og det bør ikke være fritt fram for disse til å kapitalisere denne «markedsverdien» i det kommersielle markedet. Samtidig bør det være relativt vide rammer for medarbeideres muligheter for utøve sitt politiske engasjement. I dag er det i stedet slik at svært mange journalister føler de ikke fritt kan delta i den samfunnspolitiske debatten. Journalistene står på denne måten i fare for å bli moderne husslaver, der ikke bare deres arbeidskraft, men også politiske overbevisning står til arbeidsgiverens eksklusive og døgnkontinuerlige disposisjon. Alternativet er taushet. Mediene har ofte rekruttert svært politisk interesserte mennesker. Men når de vel er ansatt i en avis eller tv-kanal, har de måttet kjøle ned engasjementet, «reformulere» det, eller kanskje helst: kamuflere det. Mange journalister går derfor rundt med en konstant følelse av ubehag. Til sjuende og sist vil denne utviklingen føre til at de beste og mest samfunnsengasjerte vil måtte styre unna journalistyrket. Petter Nome er derfor et forbilde for norske journalister, slik Olga Meyer, Erik Bye og Fritz Nilsen har vært det tidligere. Men når vi nå sterkt fordømmer NRK-ledelsens vraking av Petter Nome som programleder i Søndagsåpent, bør vi samtidig stille oss et lite kontrollspørsmål: Ville vi reagert på samme måte hvis en NRK-medarbeider hadde engasjert seg for en sak vi ikke støttet? Vårt svar er ja. Redaksjonene, både i aviser og tv-kanaler, bør oppmuntre til bredt samfunnsengasjement. Heller ikke mediene selv er tjent med at journalistene blir en stand av politiske husslaver og båndhunder.