Norge har en oljeformue på 650 milliarder kroner. Likevel er ikke politikerne i stand til å legge strategiske planer for hvordan den kan brukes til beste for landet. Frykten for etterspørselspress i norsk økonomi gjør at pengene i stedet plasseres i utenlandske aksjer, med tap i hundremilliarders klassen som resultat. Men pengene kan brukes hvis man vil. Investeringer i utlandet, for eksempel som u-hjelp, er helt problemfritt. Det samme ville det være hvis utenlandske selskaper fikk kontrakter på utbyggingsoppdrag her hjemme, forutsatt at alle innsatsvarene ble hentet fra utlandet. I forhold til andre land er Norge et kommunikasjonsmessig u-land. Kravet bør derfor reises om at norske oljepenger skal brukes til en storstilt utbygging av norsk jernbane. For å hindre etterspørselspress kan oppdraget gis til utenlandske selskaper som er pålagt å ikke benytte norske tjenester og arbeidskraft. En utbygging av høyhastighetsbane på strekningene Oslo-Stavanger, Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim vil koste et sted mellom 120 og 150 milliarder kroner, bare 20 prosent av oljeformuen. Reisetiden mellom Oslo og Stavanger vil bli redusert til 3,5 timer, Oslo og Bergen 2,5 timer, og Oslo og Trondheim 2,45 timer. En slik utbygging vil ikke bare komme reisende mellom de største byene til gode. En ny trasé til Trondheim kunne for eksempel gå via Sunndalsøra og gi god kontakt med Kristiansund og sidebane til Ålesund. På Bergensbanen kan det bygges nytt knutepunkt ved Myrdal, som ville ha knyttet Sogn og Fjordane til jernbanenettet på en helt annen måte enn i dag. Det er et forstemmende uttrykk for den norske misèren at de politiske partiene ikke klarer å sette denne typen saker på dagsordenen i en situasjon der landet flommer over av oljepenger.