Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Historieboken inne i oss

Bjørn Vassnes

* Vanligvis tenker vi på genforskning som noe som først og fremst kan gi resultater innen medisin og matproduksjon: nye medisiner, nye egenskaper hos planter og dyr. Men DNA kan brukes til så mye, til og med som historiebok. Inne i dette lange molekylets bokstavrekker (DNA er et «språk» med fire bokstaver) finnes nemlig oppsamlet informasjon om vår arts historie, og også mer spesifikt om «din og min» historie. Denne «historieboken» er allerede i ferd med å gi ny kunnskap om menneskeslektens kronglete veier rundt om kloden. Hvordan er dette mulig? Jo, rett og slett fordi DNA-et ikke er stabilt, men endrer seg over tid. Ikke så mye, riktignok, men nok til å gi forskerne verdifulle hint. Akkurat som forskerne kan bruke ulikhetene mellom menneskers og sjimpansers DNA til å regne ut når disse to artene skilte lag ut fra et felles opphav, kan man også bruke ulikheter mellom folkegruppers DNA til å tegne opp et kart over menneskenes slektskap og vandringer. Det forskerne da ser på, er hvor mye DNA-et har endret seg gjennom mutasjoner. Mutasjonshastigheten regner man med er noenlunde konstant, og gjennom å sammenligne med andre dateringsmetoder, har man dannet seg et bilde av hva et visst antall mutasjoner betyr i tid. Mutasjonene kan også brukes til å tegne opp slektstrær: To folkegrupper som har samme mutasjon, har høyst sannsynlig et felles opphav.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– Meir moderne enn konkurranseutsetjing

Magnhild Folkvord

Tre års forsøksverksemd i tre såkalla modellkommunar – Steinkjer, Sørum og Porsgrunn – ligg til grunn for den rapporten som Norsk Kommuneforbund (NKF) fekk presentert i går. Forsøka vart sett i gang som alternativ til konkurranseutsetjing, etter initiativ frå NKF. Den grunnleggjande ideen er at dei tilsette sjølve er ekspertane, og at dei har dei beste føresetnadene for å komma med idear til betring av kvalitet og effektivitet. Evalueringa er gjort av forskarar ved Asplan og NIBR.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Hva med Vardø?

Peter M. Johansen

USA har nå, ikke overraskende, kommet med den formelle henvendelsen til Danmark og Storbritannia om eventuelt å få bruke radaranlegget på Thule-basen på Grønland og i Fylingdales i England i rakettsystemet National Missile Defense (NMD). Det blir etter Nato-toppmøtet i Praha i november også omtalt som New Missile Defense (NMD). Her la Nato-landene ned den politiske motstanden mot rakettsystemet, fordi USA likevel allerede hadde torpedert ABM-avtalen fra 1972 som forbød slike våpensystemer. Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen har for lengst tilbudt Washington Thule-basen. Det har skjedd over hodet på Landstinget i Nuuk. Valget på Grønland nylig ble et svar på tiltale: stadig flere ønsker uavhengighet. Dette avfeier København. Men NMD rekker lenger enn Grønlandsisen, selv om det fortsatt knytter seg en rekke usikkerhetsmomenter til «Star Wars Junior». De politiske signalene som blir sendt ut, er ikke til å misforstå. USA vil bygge ut sitt globale militære hegemoni, ikke først og fremst mot de såkalte «røverstatene», men mot et Russland som kan reise seg mot og Kina. USAs formelle henvendelse til Danmark bør derfor skjerpe årvåkenheten i vårt land med hensyn til Vardø-radaren som angivelig ikke inngår i NMD. Det kan være et fordekt spill. Både utenriksminister Jan Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold har omfavnet NMD, og det fins få sperreballonger i det politiske landskapet. Derfor gjør en lurt å peile inn Vardø-radaren og retninga for dens virksomhet. Det hemmelighetskremmeriet som omgir radaren og de russiske forespørslene, sett på bakgrunn av Norges militærpolitiske forhold til Washington, tilsier at norske myndigheter har ting å skjule.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn