* Vanligvis tenker vi på genforskning som noe som først og fremst kan gi resultater innen medisin og matproduksjon: nye medisiner, nye egenskaper hos planter og dyr. Men DNA kan brukes til så mye, til og med som historiebok. Inne i dette lange molekylets bokstavrekker (DNA er et «språk» med fire bokstaver) finnes nemlig oppsamlet informasjon om vår arts historie, og også mer spesifikt om «din og min» historie. Denne «historieboken» er allerede i ferd med å gi ny kunnskap om menneskeslektens kronglete veier rundt om kloden. Hvordan er dette mulig? Jo, rett og slett fordi DNA-et ikke er stabilt, men endrer seg over tid. Ikke så mye, riktignok, men nok til å gi forskerne verdifulle hint. Akkurat som forskerne kan bruke ulikhetene mellom menneskers og sjimpansers DNA til å regne ut når disse to artene skilte lag ut fra et felles opphav, kan man også bruke ulikheter mellom folkegruppers DNA til å tegne opp et kart over menneskenes slektskap og vandringer. Det forskerne da ser på, er hvor mye DNA-et har endret seg gjennom mutasjoner. Mutasjonshastigheten regner man med er noenlunde konstant, og gjennom å sammenligne med andre dateringsmetoder, har man dannet seg et bilde av hva et visst antall mutasjoner betyr i tid. Mutasjonene kan også brukes til å tegne opp slektstrær: To folkegrupper som har samme mutasjon, har høyst sannsynlig et felles opphav.