Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Bukkene Rose og Lalla

Øyvind Berg

Den ene het Haralda Petrea Carlsen, men alle kalte henne Lalla. Født i 1889, død i 1967. Da visste jeg forlengst at det elleville, ufattelige eventyret «Bukkene Rose og Lalla» var mitt eget hjernespinn. Det var noe mitt allerede miljøskadde hue hadde spinni rundt stjernene godt voksne snakka om, spilte platene av, og ofte sang på sjæl. Den andre var en blomst. En tjukkas som trippa rundt og spilte kålhue med det ømskinna navnet «Rose». Og navnet «Lalla» låt så barnslig at jeg ble flau på hennes vegne allerede som seksåring. Men økenavnet «Bukken» reagerte jeg aldri på. Det hørtes både mandig og sprekt ut. Book'n var nærmest freda, han var sånn midt på treet, jovial, bestefar, harmløs. Det falt oss aldri inn å slenge et lite «hore-» eller «gra-» framfor Bookebittets sjarrrrmørglis.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– En folkelig bevegelse uten folk som liker Cowboy-Laila og Sputnik er utenkelig

Bjørgulv Braanen

Vi har tatt turen til oljehovedstaden Stavanger for å snakke med Eldar Myhre, mangeårig tillitsvalgt på Rosenberg i Stavanger, nå konserntillitsvalgt for hele Aker Kværner. Myhre er gammel radikaler, RV-er og far til partiets leder Aslak Sira Myhre. Han er en kjent og respektert mann i Stavanger. «Det er ikke mange som kan målbinde ham», sier drosjesjåføren respektfullt på vei fra flyplassen til Rosenberg-verftet på Buøy.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Litteratur som sier Å!

Olaug Nilssen

Håkan Hellström:I fjor haust var eg på Håkan Hellström-konsert i aulaen på Norges Handelshøgskole i Bergen saman med mi gode veninne Maria. Vi sat på tribuna, på god avstand, men dette hindra oss ikkje frå å utvikle ei åtferd i løpet av konserten som berre kan liknast med åtferda til fjortenåringar på A1-konsert. Alt før konserten hadde starta, kjefta vi rasande på dei som øydela utsikta med å stille seg inntil gjerdet framfor oss. Sidan skreik vi med på songane, og i pausane mellom songane ropte vi at vi ELSKA HAN, VI ELSKAR DEG HÅKAN! Mot slutten av konserten sprang vi ned blant resten av publikum, vi kjempa oss heilt fram til scena berre for eit halvt minutts nærglimt av HAN før det heile var over og vi ikkje kunne roe oss, HÅKAN, HÅKAN, HÅKAN var alt som var å seie, og eg kan ikkje hugse at eg fekk sove den natta.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn