Den ene het Haralda Petrea Carlsen, men alle kalte henne Lalla. Født i 1889, død i 1967. Da visste jeg forlengst at det elleville, ufattelige eventyret «Bukkene Rose og Lalla» var mitt eget hjernespinn. Det var noe mitt allerede miljøskadde hue hadde spinni rundt stjernene godt voksne snakka om, spilte platene av, og ofte sang på sjæl. Den andre var en blomst. En tjukkas som trippa rundt og spilte kålhue med det ømskinna navnet «Rose». Og navnet «Lalla» låt så barnslig at jeg ble flau på hennes vegne allerede som seksåring. Men økenavnet «Bukken» reagerte jeg aldri på. Det hørtes både mandig og sprekt ut. Book'n var nærmest freda, han var sånn midt på treet, jovial, bestefar, harmløs. Det falt oss aldri inn å slenge et lite «hore-» eller «gra-» framfor Bookebittets sjarrrrmørglis.