Det gjelder Kjell Magne. Nå må jeg med en gang få sagt at det ikke er min hensikt å føre videre den såkalte hatkampanjen mot Bondevik, det kommer altså ikke til å falle et vondt ord om privatpersonen Kjell fra mitt tastatur. Men altså, det har lenge forundret meg hvor trygt en statsminister kan sitte med velgere nok til å regjere over en middels rasteplass, som Otto sa. Men nok om det, jeg har allerede lovet at jeg ikke skal mobbe. Likevel er det fristende å spørre hvorfor statsministeren sitter trygt selv om han nesten ikke har velgere i ryggen? Svaret er enkelt; fordi han ikke mener noen ting, og fordi han hele tiden passer på å plassere seg i det politiske sentrum. Dermed kan han som en linedanser holde balansen på sin statsministerstol, uten at noen greier å velte han over på en av sidene der han raskt ville møtt fortapelsen.«Vi greier jo ikke å bli kvitt deg», fortsatte Otto i sin hatkampanje, uten at jeg riktig greier å forstå at det går an å hate en person som ikke mener noe som helst. Det blir det samme som å hate mat uten smak, som havregrøt. Mislike, ja vel, men hate – det blir liksom for sterkt. Men han har et poeng, Otto, for jeg er overbevist om at Kjell Magne kommer til å regjere evig. Eller i alle fall til dommedag. For hvis KrF ender opp med 1 prosent av stemmene, så vil han fremdeles ikke mene noe som helst og fremdeles finne fram til det politiske sentrum der han balanserer med all sin sjarm. Han vil bare måtte bli enda glattere. Ja, selv om det til slutt bare er Kjell Magne som stemmer på Kjell Magne, så vil han være der, glisende i midten. «Ja vel, det er ingen som stemmer på meg, men jeg er sentrumsalternativet til alt det andre dere stemmer på». Er ikke demokratiet vakkert?