Og hvorfor brøler fireårige gutter i barnehagen, når de blir spurt om de leker med dukker, med tårer i øynene at de BARE LEKER MED MOTORKJØRETØY? Forleden høre jeg på noen interessante spørsmål relatert til maskulinitet og den historiske oppkomsten av speiderbevegelsen. Dette minte meg om trekk ved vår tids frenetiske opptatthet av kjønnsforskjeller og fastholden av kunnskapsmessig og politisk for lengst forlatte forestillinger om ekte menn og like ekte kvinner. Kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen innledet i forbindelse med sitt pågående forskningsprosjekt om speiderbevegelsen om noen av de samfunnsmessige betingelsene for at gutter i speidertruppene skulle delta i enkjønnete trupper (vi kan også tenke på dette som treningsleire for formålstjenlige maskuliniteter). Det er kjent at speiderbevegelsen har sin opprinnelse i det militære med utgangspunkt i grunnleggeren Robert Baden Powells erfaringer i boerkrigen. Disse paramilitære reminisenser og den dominerende sosialdarwinismen som preget grundertiden på begynnelsen av 1900-tallet er det bare en utvannet ferniss igjen av. Mitt assosiasjonssprang i denne sammenheng er relatert til Bjerrum Nielsens påpeking av den gjennomførte kjønnssegregering på denne tiden, som førte til at kvinner og menn levde i bokstavlig forstand forskjellige verdener. Men her eksisterte det et paradoks: Ettersom kvinner var eneansvarlig for omsorg for barna vokste gutter de første avgjørende sosialiseringsårene opp med «bare» kvinner som omsorgspersoner. Dette sto i kontrast til den senere konsekvente atskillelse av kjønnenes samfunnsmessige og sosiale virkemåter og utfoldelsesmuligheter. Mot denne bakgrunn kan vi forstå betydningen av at gutter så tidlig som mulig ble samlet i enkjønnete maskuline leirer der de så å si fikk ristet grundig av seg den påtvungne omsorgskvinneligheten de var bundet til og som på sett og vis sto i fare for å utvanne deres maskuline karakter, som lengtet etter rollemodeller og karslige gjøremål (betvinge naturen, overleve under barske maskuline forhold, beskytte de svak /kvinner og barn. Powells hang til å samle små uniformsutkledde gutter ble en usannsynlig verdenssuksess. Og hva har dette med dagens leketøysbutikker og fireåringer i barnehagen å gjøre? Jo, parallellen til dagens nordiske likestillingsmekka er at vi i Norge har en av Europas mest kjønnssegregerte yrkesliv. Dette fører blant annet til det ytterst begredelig faktum at omsorgssektoren så godt som utelukkende består av kvinner. Gutter vokser opp – med det lille unntak en eventuelt omsorgsinnstilt far i nærmiljøet utgjør – blant kvinner, kvinner og atter kvinner. Nå er det jo ikke noe galt med kvinner som kategori – bevares, de er hyggelige mennesker som noen av oss menn pleier å bemerke – med det kan lett føre til den fremherskende vrangforestilling at det er desto viktigere å markere dominerende former for maskulinitet, ja – det kan utarte til en fiks ide. Blant personalet i barnehager og skoler kan det føre til populære tvangsforestillinger om betydningen av å trene gutter formålsrettet og spesifikt i maskulin adferd. Som om det lå i gutters vesen å utfolde aggressiv motorikk eller i jenters natur å la seg misbruke som snille sosiale buffere av omsorgspersonene. Det er her jeg ser en kobling mellom speiderbevegelsens begynnelse i et borgerlig, kjønnssegregert samfunn og dagens moderne kjønnssegregerte yrkesliv. En relevant parallell ville være å gjøre seg sorger om fargede barn i Norge fikk nok stimulering for deres «spesifikke evner» for rytmisk dans i barnehagen. Det er forresten kanskje et problem å ta fatt i?