Israels statsminister Ehud Barak kom til Camp David på generalers vis: han ville kommandere «freden». I stedet fikk han intifadaen, det palestinske opprøret, til svar. Graham Usher, skribent for Al-Ahram og Middle East International (MEI), karakteriserer intifadaen som «en uorganisert reaksjon mot en plan om å tvinge gjennom militært hva Israel ikke hadde lyktes med å tvinge gjennom diplomatisk på Camp David-toppmøtet i juli 2000: en løsning på egen vilkår». Statsminister Barak erklærte at Arafat ikke var noen partner for fred. Arafat hadde fått et tilbud som han ikke kunne avslå og hadde gjort det likevel. Myten om Baraks generøsitet ble spunnet videre av president Bill Clinton. Clinton brøt dermed en klar avtale mellom partene om at det ikke skulle komme noen skyldfordeling ut av toppmøtet i Camp David, dersom forhandlingene der ikke førte fram. Nå blir myten brukt av Israel og pro-israelske krefter for å legge ansvaret for dagens krigssituasjon på Arafat. Dermed, ifølge president George W. Bush, har Arafat seg selv å takke for at han er beleiret i Ramallah.