IMF dra til helvete

Naomi Klein27. mars 2002

IMF har hatt sin sjanse til å styre Argentina. Nå er det folkets tur, skriver Naomi Klein.

En tirsdag i mars i Buenos Aires, bare noen kvartal fra stedet der den argentinske presidenten Eduardo Duhalde satt i forhandlinger med det internasjonale pengefondet (IMF), satt en gruppe beboere i forhandlinger av et helt annet slag. De prøvde å redde hjemmet sitt. For å beskytte seg mot en utkastelsesbegjæring barrikaderte beboerne i 335 Ayacucho, blant dem 19 barn, seg innendørs og nektet å komme ut. På husets betongfasade hang en håndlaget plakat der det sto: "IMF dra til helvete". Hva har IMF, som er i byen for å stille betingelser for å frigi 9 milliarder dollar i lovede midler, å gjøre med skjebnen til beboerne i 335 Ayacucho? Tja, her i dette landet der halve befolkningen nå lever under fattigdomsgrensen er det vanskelig å finne et eneste samfunnsområde der utfallet ikke på en eller annen måte avhenger av beslutningene til den internasjonale pengeutlåneren.

Postmodernisme som klasseideologi?

Bendik Wold27. mars 2002

– Dersom vi insisterer på at det bare finnes individuelle versjoner av virkeligheten, avvæpner vi oss selv som politiske aktører, sier historieprofessor Knut Kjeldstadli.

I gårsdagens KK lot vi Øyvind Pålshaugen – sosiolog, forsker og ivrig postmodernisme-debattant – rase mot kritikerne av «den språklige vendingen» i vitenskapene. Ifølge Pålshaugen begår kritikerne et stygt overtramp når de beskylder postmodernistene for å «oppløse virkeligheten»; postmoderne tenkning insisterer ikke på at «alt skjer i språket», men at språket skaper erkjennelse. Derfor fortjener språket større oppmerksomhet enn det har fått fra 1600-tallet og fram til i dag, hevder Pålshaugen. Dette kan Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, langt på vei si seg enig i. Men han fastholder at den språklige vendingen finnes i to versjoner: Én moderat, og én ytterliggående.

Postmodernisme som klasseideologi?

Bendik Wold27. mars 2002

- Dersom vi insisterer på at det bare finnes individuelle versjoner av virkeligheten, avvæpner vi oss selv som politiske aktører, sier historieprofessor Knut Kjeldstadli.

I gårsdagens KK lot vi Øyvind Pålshaugen - sosiolog, forsker og ivrig postmodernisme-debattant - rase mot kritikerne av "den språklige vendingen" i vitenskapene. Ifølge Pålshaugen begår kritikerne et stygt overtramp når de beskylder postmodernistene for å "oppløse virkeligheten"; postmoderne tenkning insisterer ikke på at "alt skjer i språket", men at språket skaper erkjennelse. Derfor fortjener språket større oppmerksomhet enn det har fått fra 1600-tallet og fram til i dag, hevder Pålshaugen. Dette kan Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, langt på vei si seg enig i. Men han fastholder at den språklige vendingen finnes i to versjoner: Én moderat, og én ytterliggående. - Det er ingen tvil om at den språklige vendingen har brakt med seg viktige innsikter. Den har supplert klassisk marxisme ved å skjerpe vår bevissthet om språk og mangfold. Men i sin radikale variant er vendingen mot språket urimelig, både i vitenskapelig og politisk forstand, hevder Kjeldstadli. For frigjøring - At språket er med på å skape virkelighet, bør imidlertid ikke betviles. Se for eksempel på arbeiderbevegelsens framvekst: I siste halvdel av 1800-tallet fantes det en objektiv klassesituasjon som forklarer hvorfor arbeidere, og ikke aristokrater, lyttet til "klassespråket". Men i samme situasjon kunne flertallet like gjerne ha blitt definert og mobilisert som "nordmenn" eller "kristne". Dette understreker betydningen av kampen om klassifiseringene, den praktiske fortolkningen av virkeligheten gjennom språket, sier Kjeldstadli. - I den radikale varianten, derimot, gjøres språket så viktig at andre dimensjoner skyves til side. Ekstrem postmodernisme neglisjerer både det sosiale og det materielle. Dette kan få fatale politiske konsekvenser: Politiske strategier stanser så snart de støter på sosiale ulikheter og maktforhold, eller de forsøker å "definere vekk" problemene. Vi kan for eksempel tenke oss at man forsøkte å fjerne arbeidsløsheten ved å endre definisjonen av arbeidsløshet. - Men er det rettferdig å kritisere en teoretisk posisjon for dens potensielle politiske konsekvenser? - Ja, det synes jeg vi skal ha rett til. Selv legger jeg til grunn et utilitaristisk - nytteorientert - vitenskapssyn: Vitenskapen skal være av betydning for andre enn bare vitenskapsfolk. Det betyr ikke at den skal være politisk i snever forstand, men den må inngå i et frigjøringsprosjekt som er til fellesskapets beste. - Din historikerkollega Erling Sandmo kritiserer deg for nettopp dette; han hevder at du er "avhengig av eksistensen av absolutt sanne historiske fakta" fordi du har sluttet deg til et marxistisk frigjøringsprosjekt? - Absolutte sannheter? Nei. Men jeg mener at det må være mulig å kategorisere visse framstillinger av verden som mindre plausible enn andre. Noe må kunne avkreftes, ellers åpner vi for vilkårlighet. Og vilkårlighet er i praksis det samme som et "fritt fram" for makthaverne.