Musikkens språklighet

På vinterens Bylarm var det jeg kom over to sindige sørlendinger i (til sørlendinger å være) et opphisset munnhoggeri. Stridens kjerne: Q25, jubileumsutgaven av Quartfestivalen, som finner sted tirsdag og onsdag i neste uke. Den eldste av de to kunne ikke skjønne vitsen med å legge opp til en mimrefestival med navn som var viktige på 90-tallet (Leftfield, The Orb, Underworld, etc.), mens han som må ha vært i tenåra da Quarten var det største i Norge, ikke skjønte problemet.

Blir en Beethovensymfoni brun dersom den dirigeres av en nazist? Kan man med ord uttrykke hva tekstfri, klassisk musikk handler om?

«Musikk er an sich meningsløs. Den er hva man gjør den til.»

Han har et fullt fortjent rykte som en av norsk musikks aller mest egenrådige karakterer. Men for Tommy Tee er musikk i høyeste grad en kollektiv greie.

– Den følelsen, den husker jeg, og den var frustrerende. Helt middelmådige, eller la oss være ærlige her; under middelmådige folk som driver og maser på MEG om at jeg skal hjelpe dem?! Hvordan skulle jeg gjøre det, jeg hadde såvidt begynt selv? Det ser man jo i dag, nesten tjue år seinere, jeg føler at jeg fortsatt bare er halvveis på veien i dag. «Hæ? Du vil at jeg skal åpne dører?» Fint det, men kanskje du kan lære deg å rappe ordentlig først, og kanskje lage litt kulere beats? Kanskje man kan skjerpe seg sjøl, bare litt, først? Det gjelder forresten alltid, til enhver tid i livet, for alle: prøv å skjerp deg litte grann! Bare! LITT!

Da «Quarten» var greia

På sporet av den tapte Tee