Å KJEMPE FOR AT ALT IKKE RASER
Nikolai Torgersen om nødvendigheten av Klassekampen og hungersnødens rytme.
TEKST: Anna Martine Nilsen
FOTO: Siv Dolmen
– Klassekampen beriker livet. På sitt beste kan en artikkel være like bra som en god bok.
Det er en iskald Oslo-dag, men Nikolai Torgersen plages ikke av at innetemperaturen i atelieret ligger godt under norsk stuevarme:
– Jeg blir varm av å jobbe.
I betonglokalet på gateplan er lyset dempet, og bobleplasten som dekker vinduene isolerer lite. Her utvikler 35-åringen sitt kunstneriske univers gjennom maleri, skulptur, foto og video, til strålende anmeldelser. I 2025 kom den prisbelønte boka «Gater jeg har levd» – og i 2026 lager han kunstkopp for Klassekampen.
Motivet på koppen har oppstått ut fra et tall og et tema Nikolai Torgersen ikke klarer å slippe, antall mennesker som dør av sult i verden hvert år.
– Det er anslagsvis ni millioner mennesker som dør årlig av sult og sultrelaterte sykdommer. Det er 17 i minuttet. På koppen har jeg lagt inn 17 forhøyninger, subtile fjelltopper, som går som pulsslag i bakgrunnen. En visualisering av en klinisk rytme, som fra en EKG-maskin som teller slag i minuttet,
På innsida av koppen har Torgersen skrevet ordene «Grave a piacere». Det betyr sakte etter behag, og er en anvisning på tempoet et musikkstykke skal spilles i.
– Min tanke er at hungersnød er et globalt valg, tempoet er styrt av de med makt til å forandre situasjonen. Denne rytmen en slags metronom. «Noen» bestemmer at det er dette tempoet mennesker dør i.
Selv har Nikolai Torgersen levd et utsatt liv gjennom mange år. I offentligheten har han ikke lagt skjul på at rus og psykiske problemer har vært en del av veien til å bli den han er nå: en etablert kunstner som møtes med forventning og anerkjennelse. Men vår forventning om en kunstner med et klart politisk standpunkt, galvanisert gjennom egne tøffe erfaringer, den møter han ikke.
– Det kjennes som for uangripelig å begynne å nøste i en kaotisk verden. Offentlig er jeg apolitisk. Generelt liker jeg å oppholde meg der hvor det bare finnes spørsmål og ikke noen svar.
Å bidra til å skaffe flere abonnenter til en avis som Klassekampen kan neppe sies å være en apolitisk handling, men Nikolai Torgersen ser dette som høyst meningsfullt.
– Man må kjempe for at alt ikke raser! Klassekampen er definitivt et av alternativene det er verdt å bidra til at finnes. Av stoff i avisa så trekkes jeg mot bok og kultur, men alt i Klassekampen er kjempeinteressant. Det er som i livet og kunsten, man kan zoome inn på hva som helst. Du får innblikk i noe fra den andre siden av verden – eller en nabokommune. I Klassekampen er det tydelig at folk har interesse for det de holder på med.