#fff

Blant mange underlige fenomener som har oppstått denne våren – negative oljepriser, folk som hilser på hverandre med føttene – er et av dem som har fått minst oppmerksomhet hvor mange mennesker som rapporterer at de aldri har følt seg bedre.

Det kan virke rart, midt i en tid av omveltning og økonomisk usikkerhet, men flere forteller at de opplever bedre søvnkvalitet, fornyet evne til konsentrasjon, til og med en slags angstdempende virkning. Egentlig er det ikke særlig overraskende, mener den amerikanske antropologen og aktivistveteranen David Graeber.

– Vi er i en situasjon der folk må tenke på de grunnleggende spørsmålene om liv og død, og ta vare på hverandre sammen med de menneskene som faktisk betyr noe for dem. De trenger ikke lenger å gå rundt og late som ting er ekte, når de vet at de ikke er det, og det løfter en enorm byrde av skuldrene deres, sier Graeber.

Han snakker på telefon fra leiligheten sin i London, der han har hjemmekontor som professor i sosialantropologi ved London School of Economics.

– På en måte er det som å våkne fra en drøm. En veldig stressende og angstfull drøm som vi alle har tatt del i. Og det skremmende er at de kommer til å prøve å overbevise oss om at det er dette som var drømmen, sier Graeber.

– Men det er dette som er virkeligheten.

Håper på et omsorgsopprør

– Vår utmattede verden holder pusten, og vi har faktisk valgt det selv. Det er enestående og et ekstremt eksperiment. Jeg vil ikke gi noen prognoser for utviklingen, men jeg mener vi bør stille oss spørsmålet: Hva er det gode livet som samfunnet vårt skal være rammen om? Jeg vil absolutt ikke romantisere situasjonen, som kan få revolusjonære dimensjoner. Men vi kan jo merke oppbruddet på mange plan.

Den respekterte tyske sosiologiprofessoren Hartmut Rosa tar en sjelden pause i talestrømmen på telefonen fra sørtyske Schwarzwald, der han bor med søsteren og svogeren i huset til sine avdøde foreldre.

I koronakrisa har tida, arbeidet og hverdagen blitt en merkelig sump. Men kan vi merke hverandre og oss selv bedre nå? Er isolasjonen mer eller mindre fremmedgjørende enn alle planer før koronakrisa?

Det finnes neppe noen bedre anledning enn koronanedstengningen til å snakke med nettopp Harmut Rosa. Han er den yngste generasjonen av forskere innen tradisjonen for den såkalte kritiske teorien og har utgitt kapitalismekritiske verker som «Akselerasjon og fremmedgjøring» og «Resonans – en sosiologi om vårt forhold til verden».

– Jeg er fortsatt forundret over det: At vi som samfunn besluttet å lukke ned så mye for å beskytte de eldre og svake, sier Rosa.

Oppbrudd i en utmattet verden 

Dette endrer alt

I krisetider kan ideer som har blitt sett på som urealistiske, plutselig bli realistiske, sier Naomi Klein.

Den kanadiske forfatteren og aktivisten mener det som en advarsel, men også som en oppfordring til dem som vil skape en grønnere og mer rettferdig verden: Dette er tida for radikale ideer.

I en svunnen tid, da barn gikk på skolen og det gikk an å bestille seg en flytur til utlandet, hadde Naomi Klein planlagt å komme til Oslo. Denne uka skulle hun ha holdt et foredrag om klimakrisa og behovet for en såkalt green new deal, i regi av Klassekampen.

Slik gikk det ikke. På noen ganske få uker har et lite virus tatt mer enn 140.000 menneskeliv, kastet verdensøkonomien inn i den verste økonomiske krisa siden 1930-tallet og snudd hverdagen fullstendig på hodet for de fleste av oss.

Det ble ikke noe foredrag i Oslo, men i et intervju snakker Naomi Klein med Klassekampen om korona, klima og krisepolitikk. Hun mener pandemien vi befinner oss i, enten kan forsterke ulikhet og naturødeleggelser eller skape mobilisering for fellesskapsløsninger, trygge jobber og en levelig planet. Selv finner hun håp i radikale sykepleiere og reinholderne som vasker spilleautomatene i Las Vegas.

DETTE ENDRER ALT 

#000

I kjølvannet av finanskrisa i 2008 sa Barack Obamas stabssjef i Det hvite hus at «man aldri må la en alvorlig krise gå til spille».

Likevel var det akkurat det Obama gjorde, mener den tidligere nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz.

– De problemene som hadde forårsaket krisa, ble aldri løst. Vi endret ikke egentlig på hvordan økonomien vår fungerer, og den feilen har vi ikke råd til å begå igjen, sier han.

Stiglitz bor i New York, den delstaten i USA som er hardest rammet av pandemien. Columbia University, der Stiglitz er professor, er stengt, så i tre uker har han sittet hjemme i leiligheten og hørt lyden av ambulansene som kjører forbi hvert tiende minutt.

– Det ikke mulig å stenge ute tragedien, sier han. Det gjelder også økonomien.

– Man kan nærmest ikke få grep om proporsjonene. I USA tror jeg vi når en de facto-arbeidsløshet på mellom 25 og 30 prosent. På 1930-tallet var det 25 prosent etter fire år med depresjon. Dette har utspilt seg over seks uker. Det er en implosjon, sier han.

– Nok en spiker i liberalismens likkiste

«God timing». Slik oppsummerte USAs justisminister William Barr et påfallende sammentreff da amerikanske myndigheter forrige uke siktet Venezuelas president Nicolás Maduro og hans indre krets for «narkoterrorisme» og utlovet en dusør på 15 millioner dollar til den som bidrar til pågripelsen.

Siktelsen kom mens koronautbruddet bredte om seg og skapte usikkerhet, ikke minst i Venezuela. Til pressen sa Barr helt åpent at han håpet sammenfallet ville oppmuntre til regimeskifte i landet.

Kunngjøringen kom også på samme dag som USA utvidet sin svarteliste over individer og selskaper i et annet land Washington har siktet på: Iran.

Det allerede tungt sanksjonsrammede Iran er også landet med flest koronadødsfall i Midtøsten.

– Der er vi nå. Disse landene, som kjemper mot koronaviruset, blir skvist av USAs sanksjoner, sier Vijay Prashad.

Donalds maniske medisin

– Det positive er å se at pengene finnes. Når motstanderne våre framover vil vite hvor pengene til et offentlig helsevesen og gratis universitetsutdannelse skal komme fra, vet vi at de mener: «Hvordan skal vi kunne tjene på dette?», sier Astra Taylor.

Hun er en kanadisk-amerikansk forfatter, filmskaper og politisk aktivist bosatt i New York, og snakker om den historiske hjelpepakka på 20.000 milliarder kroner som USAs regjering nå pumper inn i landets økonomi.

– Et rasjonelt system ville satset alt på å holde folk oppe. Men kapitalismen er ikke rasjonell. Mektige aktører utnytter nå krisa til å skaffe seg gratis penger, sier Taylor.

Hun beskriver hjelpepakka, som tilsvarer verdien av to norske oljefond, som et ran fra selskapenes side. 44 prosent går til små og store kriserammede selskaper. I tillegg sikrer «nasjonale sikkerhetshensyn» giganter som flyprodusenten Boeing øremerkede midler, ifølge avisa Washington Post. Resten fordeles mellom delstater, helsevesen og arbeidsløshetstiltak.

Astra Taylor kritiserer også det demokratiske partiet for å heie fram en uendelig lang livslinje til store selskaper, mens arbeidsfolk blir avspist med smuler.

Selskapssyken

– Jeg har aldri noensinne sett Roma så tomt.

Evgeny Morozov, den hviterussiske forfatteren som i årevis har langet ut mot Silicon Valleys teknologigiganter i sine faktaspekkede bøker og essay, befinner seg i Europas episenter for koronakrisa, Italia. Der har han sittet «kind of stuck» de siste to, kanskje tre ukene; dagene flyter inn i hverandre med koronakrisas tidsregning.

Med et nødskrik rakk han i alle fall å akkurat forlate Norge før Europa ble stengt. Morozov holdt et foredrag om internettets historie på Nasjonalbiblioteket i Oslo den 9. mars – den gang da «flokkimmunitet» og «reproduksjonstall» enda var begreper for spesielt interesserte, og man gikk på kulturarrangementer med den største selvfølge. Så klart verden ville stå til påske.

63 timer seinere, den 12. mars, annonserte Erna Solberg at skoler og barnehager skulle stenges, i likhet med resten av hverdagen slik vi kjente den. Og i Italia, der Morozov nå var blitt gjenforent med sin italienske kone, innførte statsminister Giuseppe Conte portforbud samme dag. Da hadde koronaviruset alt tatt 1016 italienske liv. I går hadde den bekmørke statistikken mer enn tolvdoblet seg.

I dag er Romas gater tomme, forteller Morozov. Hele Italia er dypt preget av virusets herjing.

Frelse eller forbannelse

Den europeiske union er aldrende, og den lider av opptil flere underliggende sykdommer. Dermed er unionen selv definitivt i risikogruppa når koronautbruddet nå biter seg fast i medlemsland etter medlemsland.

De siste ukene har den franske EU-parlamentarikeren Manon Aubry fra venstrepartiet La France Insoumise sett denne pasientens kamp mot virusangrepet på nært hold. Det toppet seg under et videotoppmøte før helga som endte med full splid og utsettelser av viktige beslutninger til neste uke.

– Vi står overfor en av verdens største kriser noensinne, og det disse folka holder på med, er å spille ping-pong, sier Aubry på telefon til Klassekampen.

– Ikke for å finne løsninger engang, men bare for å komme fram til forslag. Imens dør folk i hele EU.

Det første koronadødsfallet utenfor Asia ble registrert i Aubrys hjemland Frankrike i midten av februar. Aubry hadde sittet i EU-parlamentet et drøyt halvår, og bare to uker tidligere hadde unionen for første gang i historien mistet et medlemsland: Storbritannia.

Den største testen

Srecko Horvat er strandet i utlendighet. Den kroatiske filosofen, som de siste årene har definert seg som «uten fast adresse» mens han har reist rundt i verden med sine radikale ideer, har siden midten av januar oppholdt seg i Wien, der han skulle kuratere en serie større arrangementer på det fasjonable Burg-teateret.

– Det var teaterstykker, diskusjoner, foredrag: Alt dette vi ikke lenger har i dagens virkelighet, etter koronaviruset, sier Horvat på telefon fra den østerrikske hovedstaden.

Nå er både arrangementene og alt annet han tjener penger på, brått avlyst, og Horvat befinner seg i karantene i en fremmed by, uten å ane når eller hvordan han kommer seg ut av landet. Han er i Wien sammen med sin serbiske kjæreste, og siden begges hjemland har stengt grensene for alle andre enn sine egne statsborgere, får de ikke dratt noe sted sammen.

– Alle landegrensene er stengt. Noen flyruter opererer fortsatt, men jeg tror også det kommer til å ta slutt i løpet av denne uka. Så jeg befinner meg i en by jeg planla å forlate, og prøver å tilpasse meg den nye situasjonen, sier han.

Navnet hans er kanskje ikke så kjent her til lands, men de siste årene har Srecko Horvat inntatt rollen som en slags filosofisk wonderboy på den politiske venstresida. Han har gitt ut boka «What Does Europe Want?» sammen med kollegaen Slavoj Zizek, driver den paneuropeiske bevegelsen «DiEM 25» sammen med den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis, og har jobbet utrettelig for oppmerksomhet rundt saken til sin venn, Wikileaks-grunnlegger Julian Assange.