Selma Stormyren Larsen

Anders N. Kvammen

#fff

#000

Kanon

Vi rydder i venstresidas bokhylle. Hvilke bøker mener du bør inn? 

Se for deg en ung, radikal person, en som ennå har de formende leseropplevelsene sine foran seg – og et enormt og uoversiktlig verdensbibliotek å plukke fra. Hvilke bøker bør han eller hun bryne seg på?

Klassekampen har satt ned en jury som i høst skal kåre venstresidas litterære kanon. Juryen presenteres på Lillehammer litteraturfestival fredag 26. mai og i avisa dagen etter.

Juryen skal komme fram til 100 verk som har vært formende for venstresidas politikk og ideer, uavhengig av sjanger.

Gjennom sommeren intervjuer vi folk fra kulturfeltet, fagbevegelsen og politikken om deres nominasjoner.

Vi oppfordrer også Klassekampens lesere til å foreslå bøker. Send en e-post med ett forslag til verk til kanon@klassekampen.no med en kort begrunnelse, maks 300 tegn. Forslagene trykkes fortløpende.

Venstresidas kanon

Det er dét Klassekampens redaktør Mari Skurdal og bokredaktør Astrid Hygen Meyer spør seg når de nå igangsetter arbeidet med å utforme et bibliotek for venstresida: en venstresidas kanon.

En jury skal i løpet av høsten legge fram en kanon bestående av 100 tekster med tilknytning til eller relevans for venstresida, uavhengig av sjanger, nasjonale grenser og tidsepoker.

 ? Har vi adoptert høyresidas impuls til konservering av kulturen, eller er det en oppdragende ørefik til den oppvoksende generasjon? Mimring om svunne tider?

Ingen av delene, skal vi tro bokredaktør Meyer.

– Det handler delvis om å lete oss fram til en venstresidas «common ground» i litteraturen, å finne tekstene som formulerer de sentrale spørsmålene for venstresida som helhet, både historisk og for vår egen tid. Men vi leter jo også etter tekstene som setter ideene i spill litterært, som virker i oss og som former lesernes oppfatning om verden.

Kanonbygging kan være et eliteprosjekt som betrakter litteraturen ovenfra. Men det er ikke dét Klassekampen ønsker, ifølge redaktør Skurdal.

– Vi vil finne tekstene som forteller andre historier. Hvilke bøker hører egentlig hjemme i en venstresidekanon? Juryen vil komme med sine valg – men vi er minst like spent på å høre fra leserne, sier hun.

Det er nemlig ikke bare juryen – den presenteres på Lillehammer litteraturfestival og i avisa om én uke – som skal svare på oppgaven: Både lesere og folk fra kulturfeltet, politikken og fagbevegelsen vil komme til orde i avisa.

Først ut er forfatter og oversetter Leif Høghaug. Det er ikke uten grunn at Klassekampen nettopp nå spør etter en kanon for venstresida, tror han.

– Hva er det med dagens situasjon som gjør at det spørsmålet kommer? Det er noe vi ikke tar for gitt lenger: at venstresida er ensbetydende med klare prosjekter. Da trenger vi å gå tilbake til historien for å se hva prosjektene 

Tekstene som i tidligere tider formet venstresida, har til felles at de har formulert framtidshåp, ifølge Høghaug.

– Har venstresida en visjon for framtida i dag? Et reelt alternativ til kapitalismen og den rådende orden?

Høghaug har utgitt flere diktsamlinger og oversatt blant annet «Det kommunistiske partis manifest» og verker av Slavoj Zizek. Nå arbeider han med en biografi om Rudolf Nilsen.

En kanon for venstresida må bestå av verker venstresida ikke kommer utenom fordi de har spilt avgjørende roller, mener Høghaug. På hans nominasjonsliste står følgende fem:

Pierre-Joseph Proudhon: «Hva er eiendom?» (1840).

Karl Marx og Friedrich Engels: «Det kommunistiske partis manifest» (1848).

Rosa Luxemburg: «Reform eller revolusjon» (1899).

Emma Goldman: «Anarkisme og andre essays» (1910).

Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1917).

– Dette er tekster som i sin tid nettopp formulerte visjoner om en annen verden. Slavoj Zizek siterer Frederic Jameson når han sier at det i dag er lettere å forestille seg verdens undergang enn et reelt alternativ til kapitalismen. Hva er det store samlende – eller splittende – prosjektet på venstresida i dag? En kanon må peke på verker som formulerer framtidshåp og visjoner, sier Høghaug.

– At vi har behov for å utnevne en venstresidas kanon i dag, er det symptom på at noe står dårlig til?

– Ja. Det er en veldig usikkerhet om hva en venstreside betyr i dag. Det er en mangel på uttalte og klare visjoner.

Venstresidas kanon må få fram venstresidas kompliserte og problematiske historie, mener Høghaug.

– Vi kan ikke overlate vurderingene til tankesmier som Civita. Og vi må sørge for at kanon ikke blir en festtaleliste. Mange vil kanskje protestere mot at Lenin er med – men Lenin spilte en uhyre viktig rolle og skrev tekster som fikk enormt mye å si. Vi er nødt til å gjennomgå det på nytt igjen og igjen.

– Det er noen som reagerer på selve kanonbegrepet. Er det hensiktsmessig?

– Redselen for å peke på de verkene som har vært helt avgjørende, sier også noe om venstresida i dag. Den preges av et misforstått begrep om pluralisme: Man vil ikke vite av kanon, fordi den hevder at noe er bedre enn noe annet, sier Høghaug.

– Vi må ikke ramle inn i en nyliberalistisk tilstand hvor vi ikke engang er i stand til å se historien. Det er ingen tvil om at noen tekster har spilt en mer avgjørende rolle enn andre. Kanon er de tekstene du ikke kommer utenom, enten du vil det eller ikke. Det er en anerkjennelse av en virkningshistorie.

Litteraturprofessor Irene Iversen er langt mer skeptisk til prosjektet. Hun utga den første boka om feministisk litteraturteori på norsk og er selv oppvokst i et arbeidermiljø, der det fantes bokkommisjonærer som solgte bøker i fagforeningen og på arbeidsplassene.

– Jeg har alltid vært interessert i arbeiderlitteratur. Men jeg mener at venstresida ikke trenger en kanon. Det den derimot trenger, er en større bevissthet om at norsk litteratur har en veldig sterk radikal tradisjon. Det har vært et venstrehegemoni i norsk litteratur siden Camilla Collett, sier Iversen.

Før det moderne gjennombrudd og realismens inntog i norsk litteratur på 1870-tallet, var litteraturen i Norge svak.

– Collett, Bjørnson, Ibsen og Kielland var alle radikale samfunnskritikere, og de la grunnlaget for den norske litterære tradisjonen. I mellom- og etterkrigstida fikk vi en stor generasjon forfattere som blant annet var tilknyttet Arbeidermagasinet og la grunnlaget for en radikal tradisjon, sier Iversen.

– Men prosjektet om å ha en kanon er etter min mening likevel helt forfeilet. Det moderne kanonbegrepet bygget på et skarpt skille mellom litteraturen og det sosiale og politiske. Det har, fra og med nykritikken, basert seg på å finne det spesifikt litterære, det som skiller det fra det politiske.

– Det mener jeg. Det er nødvendig med en sterkere bevissthet om at litteratur kan være radikal og politisk, men premisset for kanonbegrepet har vært å skille litteraturen fra det politiske.

En som har tatt et oppgjør med det moderne kanonbegrepet, er Edward Said, forfatteren av «Orientalismen» (1978), forteller Iversen.

– Han ser det i sammenheng med nykritikken, som etablerte forestillingen om litteraturen som et eget felt, der litterære tekster kun ble ansett å referere eller vise til andre litterære tekster og der ramma også var eurosentrisk, sier hun.

Saids kritikk medvirket til en vending i litteraturforskningen og en helt ny forståelse av hva «verdenslitteratur» er.

Hvis man får en venstresidas kanon, må neste skritt være å få den inn i universitetene og på skoler.

Men kanonisering har ikke bare vært eurosentrisk, ifølge Iversen.

– Den har også innebåret en utelukking av litteratur skrevet av kvinner, i stor grad også arbeiderlitteratur. Leste man politisk, nedvurderte man også verkene litterært.

Da Iversen fikk professorstilling i 1991, dominerte troa på den «reine» litteraturen, og hun husker det kollektive fnyset fra studentene da hun under en forelesning sa: «Man kan lære mye om livet av å lese litteratur.»

– Det var vulgært å hevde at litteraturen lærer en noe om livet. Man skulle lese med sikte på å forstå hvordan litteraturen skaper et eget univers.

Nå står ikke det paradigmet like sterkt.

– Men kanon innebærer en tendens til utskilling. Det stenger for nyfortolkninger, som er helt vesentlig i litteraturhistorien.

– Jeg er livredd for at det jeg utgir, vil stå i en sånn, sier forfatter og barnehagelærer Jan Kristoffer Dale om Klassekampens venstresidas kanon-prosjekt.

Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2017 for novellesamlingen «Arbeidsnever», og ofte har boka fått merkelappen arbeiderlitteratur.

– Jeg avskyr ofte det stempelet. Jeg var livredd for å bli kalt skittenrealist med debuten. Jeg liker ikke båssetting.

– Det er et akademisk oppheng. Jeg vil ikke finne den beste arbeiderlitteraturen, men den beste litteraturen! For meg, som har arbeiderklassebakgrunn, har det føltes tyngende. Ikke at jeg kommer fra arbeiderklassen, men forventningen om at det jeg lager, er arbeiderklasselitteratur.

Ingen lesere går opp til Dale og sier: «Det var en fin arbeiderbok.»

 arbeidere. De bryr seg katta om sånne ting. De som bryr seg om sånne ting, er folk med en interesse for litteraturhistorie, idéhistorie, politisk historie. 

– Hvordan kan man unngå at venstresidas kanon bare appellerer til den akademiske venstresida?

– Kunsten er et støtteapparat i menneskers liv. Jeg har møtt folk som sier: «Jeg trodde ikke det fantes en bok om meg.» Jeg har trodd det selv. Min mor er reinholder og opplevde det med Lucia Berlins bok «A Manual for Cleaning Women». Hvis folk kan se en liste med bøker og tenke, «jammen, det finnes bøker om mennesker som meg her», hadde det vært sinnssykt fint.

En sånn liste må ikke bare handle om arbeid og klasse, men også om kjønn og identitet.

– Hva er det som gjør venstresida til en felles bevegelse, hva forener oss? En sympati for menneskers kamp for å få være seg selv og ha verdighet i livene sine? Kanskje kan man se dét i en sånn kanon. Det kan føre oss sammen, hvis vi ikke sitter og krangler om detaljene. Det hadde vært jævla fint, syns jeg.

Da George Orwell skulle skrive en bok til venstresidebokklubben Left Book Club i Storbritannia på 1930-tallet, gikk han til angrep på sosialismen.

Jan Kristoffer Dale synes «The Road to Wigan Pier» (1937) fortjener en plass i venstresidas kanon.

– Orwell skriver om hvordan gruvearbeiderne i Nord-England ser på sosialistene. Han mente at vi må erkjenne feilene våre for å komme videre. Det er gyldig også i dag: Mange kan ikke kjenne seg igjen i venstresidas mange oppheng – og dette bruker høyresida til sin fordel i den eskalerende kulturkrigen.

Dale nominerer også John Steinbecks «Vredens druer» og Bruce Springsteens album «The Ghost of Tom Joad».

 folk ting, du kan ikke bare rope og si: Sånn er det. Springsteen gjør det, viser hvordan livene til folk er, sier Dale.

Rekonstruksjon av historien er umulig, lyder det fra litteraturprofessor og forfatter Arild Linneberg da Klassekampen ringer. Ifølge ham mistet vi de store fortellingene med postmodernismen.

– Å etablere en venstresidas kanon er kanskje et greit forsøk på å konstruere noen nye. Det er bare to problemer med litteraturhistorie: Det er en tendens til å skrive ulitterært om litteraturen og uhistorisk om historien, sier Linneberg og minner oss om Walter Benjamins berømte sitat: All historieskriving er seierherrenes historie.

– Men kan venstresida kalles seierherrer?

– Nei, nettopp. Han tok til orde for å skrive tapernes historie. Hvis venstresida betrakter seg som tapere, kan det gi oss et annet historiesyn.

Å lage en kanon er en umulig oppgave, mener Linneberg.

Hvis folk kan se en liste med bøker og tenke, jammen, det finnes bøker om mennesker som meg her, hadde det vært sinnssykt fint.

– Det er enormt mange språkområder i verden, det er uuttømmelig hva vi kunne ha trukket fram av skrifter og tenkere. Hvem har oversikt over hele verdenslitteraturen? I alle fall ikke jeg.

Et par dager etter samtalen lander likevel en liste i innboksen:

Tristram Hunt: «The Frock-Coated Communist. The Revolutionary Life of Friedrich Engels» (2009).

Hannah Arendt: «Totalitarismens opprinnelse» (1951/1976).

Rosa Luxemburg: «The Accumulation of Capital» (1913).

Bertolt Brecht. «Fatzer. Lærestykke» (1956).

Walter Benjamin: «Om historiebegrepet» (1940)

Hva som anses som viktige verker, forandrer seg hele tida, ifølge Linneberg.

– For 20 år siden var det ikke mange som leste Hannah Arendt, men i dag står hun høyt på lista. Det samme skjer med skjønnlitteraturen. Dessuten er det veldig viktig å lese forfatterne som 

 hører til på venstresida. Engels var for eksempel veldig opptatt Balzac, som var politisk reaksjonær. Han mente det var han som ga de beste framstillingene av mennesker i hans samtid, sier Linneberg.

– Vil dere ha en liste med de beste verkene? Hvis det blir en abstrakt liste, får den jo ingen betydning, sier litteraturprofessor Toril Moi da hun får høre om Klassekampens kanon-prosjekt.

– Hvis man får en venstresidas kanon, må neste skritt være å få den inn i universitetene og på skoler.

Den første boka som må med på Mois liste, er «Det annet kjønn» av Simone de Beauvoir.

– Studentene mine begynner å synes den er mer og mer radikal. Så den må med. Og så mener jeg at Frantz Fanons «Black Skin, White Masks» er veldig viktig. Den taler fremdeles til folk på en intens måte. Hans refleksjoner om rasisme og kolonialisme er helt vesentlige. Jeg kan ikke tenke meg noen debatter om rase og koloniveldet i dag som ikke bygger på Fanon, sier hun.

Doris Lessings «Den gylne notatbok» ble mye lest av feminister på 1970- og 80-tallet, påpeker hun, men i dag er framstillingen av homofile menn problematisk.

– Det fine med boka er at den har kvinner med et yrkesliv, som er marxistiske og har et kjærlighetsliv, noen er enslige og noen er mødre. Den var helt banebrytende – den fikk virkelige radikale feministiske kvinner inn i litteraturen. Man kommer jo ikke fra at Lessing er homofob, at Fanon er sexistisk. Hvis vi skal lese hver bok med dagens briller på hver eneste detalj i fortida, har vi jo nesten ingenting igjen. Men det går noen grenser.

Fra Norge må «Amtmannens døtre» av Camilla Collett med.

– Det er klart den handler om borgerlige kvinner, men du må jo begynne et eller annet sted. Og Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» ligger høyt for meg. Den handler om arbeidere, klasseutnytting og kapitalismen, samtidig som den har fenomenal språkbruk og fantasi.

Hvilke bøker hører hjemme i en venstresidekanon?

Revolusjon i bokhylla

Klassekampen har samlet Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, Tronsmo-bokhandler Eva Stenlund Thorsen og Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam inne på Tronsmo – til en av kundenes store begeistring.

Og helt riktig: Det er dette som er kanongjengen, altså juryen for kåringen av venstresidas kanon.

– Dere skal få litt av en jobb! Det er bare å glemme den sommerferien, forteller Tronsmo-kunden oppspilt og lover en serie boknominasjoner fra vennegjengen sommeren gjennom.

– Og så var det den lokalvalgkampen der Mímir Kristjánsson ikke kunne brukes til noe som helst fordi han satt og leste, ler Kristjansson.

Til arbeidet!

Under Åsa Linderborgs oppvekst i en familie av ihuga kommunister var Arthur Koestlers bøker forbudt lesning. Likevel, eller kanskje derfor, finner vi hans «Mørke midt på dagen» (1940) på den svenske journalisten liste over forslag til venstresidas kanon. Den jødiske forfatteren visste hva han snakket om da han tok til orde mot stalinismen, mener hun.

– Jeg forstår at dersom man er lojal mot et system som kommunismen, så gjør det for vondt å lese Koestlers bøker. Men man stagnerer i en posisjon dersom man ikke tar innover seg kritikken av sin egen ideologi, sier Linderborg på telefon fra Stockholm.

Slik den tidligere kulturredaktøren i Aftonbladet ser det, må venstresidas kanon være dialektisk – den må romme argumenter og motargumenter og være i konstant endring.

– Man må ha noen steiner i skoen, selv om folk på venstresida helst leser tekster som bekrefter dem selv. Det gjør jo egentlig alle, men venstresida skal være smartere enn som så, sier Linderborg.

Hun mener Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen» (1982) må med i venstresidas kanon.

– Jeg ser på Solstad som en borgerlig forfatter, men den romanen er et varmt og innsiktsfullt oppgjør med den maoistiske bevegelsen, sier forfatteren.

Putter steiner i skoen

For noen uker siden fikk jeg opp nok et bilde av et kjent motiv på skjermen foran meg, fra en bekjent som rydder ut av en slektnings bokhyller. Bunken var velkjent og liknet den forrige og den før der igjen: I en stabel av kasserte, eierløse bøker ligger gjerne en sliten og gjennomlest utgave av George Orwells «1984», en Lanterne-pocket med Brechts skuespill eller noe av Märta Tikkanen, Doris Lessings gylne notatbøker og en samling dikt av Rudolf Nilsen, iblandet andre og mer obskure titler, enten det er japanske haikuer eller sosiologisk faglitteratur. Beskjeden er alltid den samme: «Vil noen ha? Går til loppemarked i løpet av dagen».

 å forsvinne ut av venstresida. Det er ikke en empirisk belagt, kvalitetssikret påstand, men en følelse som setter seg i kroppen når man besøker loppemarkedene der de evinnelige stablene til slutt havner. Der ligger titlene som ble lest i filler for en generasjon siden, som sirkulerte fra lesesirkel til lesesirkel og som bidro til å forme unge, radikale sinn – og alle vet at de fleste av dem vil havne i en container på slutten av dagen.

Spørsmålet er hva det er som som kastes ut, hva som forsvinner 

 med de fysiske bøkene som har fylt bbb-reoler og kjellerstuer og venstresidas tankeverksteder gjennom flere generasjoner, og som ingen tilsynelatende lenger har plass til. Hva kjennetegner egentlig venstresidas litteratur og de tekstene som har formet venstresidas prosjekter? Bør ikke flere av dem fortsatt leses og diskuteres i dag? Hvilke bøker leser egentlig unge radikale mennesker på jakt etter formende leseopplevelser, etter mening og retning? Hva 

Dette lurte vi på, vel vitende om både fallende lesertall i befolkningen og om venstresidas nokså splittede, retningsløse status i 2023. I år vil Klassekampen derfor kåre venstresidas kanon, et bibliotek for venstresida, i et forsøk på å finne noen svar.

 bevegelsene i Klassekampens omland spekket med avgjørende 

 og med store kriser å håndtere, men de generasjonsdefinerende 

 er vanskeligere å få øye på. Foran oss har vi store uløste spørsmål. Fascistiske strømninger er i framvekst i en rekke land, den pågående klimakrisa vil tvinge oss til radikale retningsvalg. Klasse er tilbake på kartet; vi ser en ulmende bråtebrann av økonomisk ulikhet, også midt i den velsmurte, norske velferdsstaten. Situasjonen i verden tilsier at det er mulig for venstresida å tenke både stort og modig. Hvordan gjør vi det? Hva har historien lært oss? Hvilke svar finner vi i litteraturen?

Folkelige bevegelser og politiske ideer har gjennom historien hele tida vært nær forbundet med litterære strømninger. Men kanontenkningen har i liten grad tradisjon for å betrakte samfunnet nedenfra – enten du går hyllelangs i Harold Blooms «Vestens litterære kanon» eller Thorleif Dahls kulturbibliotek, ser man at det å skrive kanon i stor grad har vært et eliteprosjekt. I Klassekampens venstresidekanon vil vi lete etter litteraturen som betrakter verden fra de maktesløses ståsted. Selvsagt vil vi også ta innover oss at noen av venstresidas mest definerende bøker i dag ikke kan leses uten å gi en emmen smak av sekterisme og feilslåtte eksperimenter. Men vi vil også finne analyser og fortellinger som sparker friskt og som slår opp vinduer, som er like nødvendige og sanne flere tiår eller århundrer etter at de ble skrevet.