#fff

Den lange, lange stien over myrene og inn i skogene, hvem har tråkket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte ett og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til reinsdyra sine.

Slik lyder åpningen av Knut Hamsuns «Markens grøde», boka som ga ham Nobelprisen i litteratur tre år etter at den kom i 1917.

Sett i sammenheng med bokas øvrige kommentarer om samer er det lett å lese det som en «rangering».

– Samene kommer sist, på linje med dyrene. Det følger en uhygge med dem. Det er klart rasistisk, og bare ett av mange eksempler i forfatterskapet der Hamsun uttrykker seg nedlatende overfor hele grupper i samfunnet.

Det sier Ståle Dingstad, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I dag lanserer han boka «Knut Hamsun og det norske holocaust».

Der feller han ingen nådig dom over Hamsun.

Den norske løgnen om Hamsun

«Vi kan ikke lenger oppfatte ham som en stor og god forfatter. Etter Auschwitz er det barbarisk», sa nordiskprofessor Ståle Dingstad til Klassekampen på torsdag.

Han har nettopp utgitt boka «Knut Hamsun og det norske holocaust», der han leser forfatterskapet som en forlengelse av Hamsuns politiske holdninger – «alt vi må motarbeide», ifølge ham.

– Det er veldig mye med Hamsun vi ikke trenger å motarbeide, repliserer Henning Howlid Wærp, professor i nordisk ved Norges arktiske universitet.

Dingstad spisser påstandene sine til det feilaktige, mener Wærp. For romanene er mer enn ideologiske utsagn:

– Hamsun tenker dypere i sine romaner enn i sin polemikk, sier Wærp.

Dingstad mener at vi må vende den norske fortellingen fra å tenke om Hamsun som en stor forfatter, til en stor nazist, så å si. Hva mener du?

Nekter å gi opp Hamsun

Skal vi lytte til nordiskprofessor Ståle Dingstad, er det så mange mørke sider ved litteraturen til Knut Hamsun at vi bør lese, snakke og undervise om ham som nazist – ikke som en stor romanforfatter.

– Det er viktig at vi leser litteratur som er ideologisk problematisk. God litteratur trenger ikke være etisk høyverdig, sier Anne Lise Jomisko.

Hun er norsklektor og fagkoordinator i norsk ved Elvebakken videregående skole i Oslo sentrum.

Klassekampen møter Jomisko og kollegaen Egil Elseth, lektor og fagansvarlig i norsk, i et ledig klasserom mandag morgen. For første gang etter ukevis med hjemmeskole er det elever i gangene utafor.

– Skal noen gå ut og lage en kanon for «godkjent litteratur», vil det begrense hva vi kan gjøre i skolen. Det undervurderer både lærerne og elevene våre, sier Elseth.

De mener begge at Dingstad sparker inn åpne dører om Hamsun-undervisningen.

– Har ikke fulgt med i timen

At det på ny er blitt blåst liv i debatten om Knut Hamsuns litteratur, kom ikke som noen overraskelse på tidligere lektor ved Københavns universitet Jørgen Haugan.

I boka «Knut Hamsun og det norske holocaust» mener Ståle Dingstad det er på høy tid at vi avskriver Hamsun som en stor forfatter.

– Dingstad har en realistisk idé om litteraturen. Den binder ham til moralske forestillinger, sier Haugan på linje fra København.

Ifølge ham er denne debatten rett og slett typisk norsk.

– Brandes-tradisjonen, der litteraturen setter problemer under debatt, har ligget tungt i norsk litteraturforskning.

I en slik tradisjon har modernister som Hamsun det vanskelig, ifølge Haugan, som også har forfattet Hamsun-biografien «Solgudens fall».

– Særnorsk debatt

 fra det litteraturvitenskapelige miljøet i Norge har kommentert boka mi «Knut Hamsun og det norske holocaust» gjennom flere oppslag i Klassekampen. Det virker ikke som de har lest den, men uttaler seg friskt på bakgrunn av stikkord om et arbeid som har gått over flere år. De som har lest den, uttaler seg også friskt. Cathrine Krøger i Dagbladet er opprørt, og hun tar i bruk kraftig skyts. Andre er mer avdempet og diskuterer gjerne for og imot, men ikke mer avdempet enn at jeg, ifølge Bernhard Ellefsen i Morgenbladet, slår inn åpne dører med rambukk.

Det er et paradoks: Hvis jeg slår inn åpne dører, så har jeg vel ikke bidratt med noe? Hvis jeg ikke har bidratt med noe, så er det underlig at boka likevel vekker så sterke reaksjoner? Noen dører bidro jeg vel til å åpne i boka «Hamsuns strategier» fra 2003, der jeg problematiserte skillet mellom litteratur og politikk. Den boka fikk også gjennomgå i offentligheten. Men rett skal være rett: Det er fortsatt stor uenighet om hva som finnes innenfor disse dørene, og hvordan vi skal forholde oss til det.

ut til å ha spredd seg. Det er at jeg nå vil kansellere forfatterskapet, sensurere tekstene hans, eller enda verre: slenge dem på bålet. Ingunn Økland i Aftenposten antydet det. Det er ikke tilfelle og har aldri vært en del av min tilnærming til Hamsun. De som trekker slike konsekvenser, vil lukke døra på nytt og avskjære debatten før den har startet. Det at jeg har formulert en grunnleggende kritikk av forfatterskapet, betyr ikke at det skal legges ned noe forbud mot å lese det. Jeg har hevdet at vi ikke kan feire denne forfatteren i regi av det offentlige, og jeg mener at det han fortjener i offentlighetens regi, er å bli møtt med kritikk.

Utgangspunktet mitt har vært spørsmålet om hvorfor Vestfold fylke hadde en vesentlig høyere andel deporterte jøder sammenlignet med andre fylker i Norge. Av de 41 registrerte jødene i Vestfold ble 31 deportert. Det er en prosentandel på linje med Nederland, som hadde den høyeste andelen i Vest-Europa på 75 prosent. Bare én av de deporterte jødene kom tilbake: Herman Sachnowitz.

Dernest har jeg stilt spørsmålet om hvilken rolle norsk litteratur har spilt i dette mørke dramaet. Frode Boasson i Klassekampen og Knut Hoem i NRK fremhever som prisverdig arbeidet med å avdekke antisemittismen hos andre norske forfattere. Men det har aldri vært god tone å nevne slikt i våre litteraturhistorier, selv om det kan være forskjell på de eldre og de nyere litteraturhistoriene.

Endelig har jeg også stilt meg spørsmålet om hvordan vi skal forvalte dette forfatterskapet i norsk offentlighet når den rasismen og antisemittismen som alle er enige om finnes der, nå er grundig dokumentert.