#fff

#000

Me vandra over utmarka for å koma til garden som far forpakta det første året etter at familien min hadde flytta til Noreg i 1996. Det var ein tomatgard med tre store drivhus og eit fjøs med førti stutar. Me gjekk til enden av bygda, til eit vatn kor utmarka byrja. Der trakka me i grastustar og over ei våtmark som utgjorde eit fuglehabitat, over eit steingjerde til beitemark for kyrne til nabogarden.

Det var mørkt, og eg såg lite, berre det som var rett rundt meg, myr og stikkande halmar, mor og far som gjekk framføre, søskena mine rundt meg, så høgare gras, vått og doggete raigras, var me komne over i innmarka no? Etter eit stykke kunne me sjå dei store, gule drivhusa til far som skein som forvaksne lysbiller i mørket, dei låg i ei dump i terrenget, klamra seg til jorda, eg såg på dei og var stolt.

Det var dit me skulle, eg hugsar ikkje heilt kva me skulle dit for, berre at det blei mørkt igjen då me gjekk vidare, skumringa hadde gått over til nattemørke, kalde pust sank ned frå himmelen. Så plutseleg: eit blendande lys. Me hadde komme til gardsrommet til naboen, det må ha vore ein lyssensor her, med eitt var familien blottlagt. Det kom overraskande på oss, me stod der alle saman i lyset og såg perplekse på kvarandre.

Dette var fyrste gongen eg byrja å tenka på korleis me såg ut for utanforståande: fem ungar i fargerike og litt utdaterte joggedressar, ei mor som snakka jærsk, ein far som var utlending. Me hadde gått over ei kjelve me ikkje skulle gå over, eg hugsa stemma til bonden som kjefta på mor.

No har det gått tjuefem år sidan dette skjedde, og likevel er dette minnet, denne avsløringa, det mest talande biletet for meg når eg skal beskriva korleis det var å flytta tilbake til Jæren igjen i vaksen alder.

ein ikkje høyrer til før ein har sju jærske slektsledd å visa til. Ein skal helst driva gard med mjølkekyr. Når ein skvetter lort, skal ein tenka at det luktar pengar. Ein skal odla arven frå far og mor og overgje garden i betre stand enn ein sjølve overtok den. Og om ein ikkje er esla til å bli bonde, skal ein bli gründer eller tømrar – hjelpa med å setta opp nye fjøs, grunnlegga hjørnesteinsbedrifter i bygdene som leverer reiskap og utstyr tilbake til jordbruket, slik at Jæren kan bli den ivrigaste landbruksregionen i landet. Og ein skal aldri gløyma kor ein kom ifrå, den friske sjølufta er ikkje noko grunn til å la fantasien løpa løpsk, ein skal hugsa at frå jord er ein komen, og til jord skal ein atter bli, helst feit matjord.

Haugtussas hemn

Det jeg oftest får høre når jeg forteller folk at jeg er fra Notodden, er at de har kjørt gjennom rundkjøringa her, på vei til et annet sted. For Notodden er en typisk småby, en sånn man ofte passerer når man kjører gjennom Norge.

Jeg er født her. Jeg flytta da jeg var 16 år for å gå på videregående i det jeg den gang anså som metropolen Skien. Så bodde jeg litt her og der, før jeg ble værende i Oslo i ti år. Jeg elska den byen. Det var ikke det. Men en følelse av at noe ikke stemte, begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. Selv om det er fantastisk å flyte rundt i Oslo en sommerdag, så savna jeg også å få være i fred. Jeg savna plass. Kona mi og jeg bodde på 24 kvadrat. Jeg følte at vi bodde oss i hjel, og jeg lengta etter en større nærhet til naturen. Ekte natur. De som vet, vet.

 er jeg ikke like bundet til et sted for å gjøre jobben min, jeg har friheten til å jobbe fra «hvor-som-helst». Kona mi er i samme situasjon. Selv om de fleste oppdragsgiverne er i Oslo, måtte vi ikke bo der. Som forfatter har man også en ganske ustabil inntekt, og å kjøpe en større bolig med forfatterinntekt i landets sykeste boligmarked, fremsto umulig. Å flytte var også et økonomisk spørsmål. Å flytte var et spørsmål om huets velvære.

Først kikka vi på alt som var i ok pendlestrekning fra Oslo. Nittedal, Kongsberg, Ås, alle mulige steder med toglinje. Men herregud. Det var jo fortsatt dyrt. Både i Nittedal, Kongsberg og Ås. Så sa kona mi, som er fra Stavanger: Hvorfor skal vi bo på steder der vi ikke kjenner en sjel, når vi kan flytte til Notodden, hvor vi har både venner og familie?

Notodden. Hvor hele slekta mi bor, hvor vi har venner som også har flytta tilbake. Litt lenger unna, halvannen time med bil og to timer med buss til Oslo. Hvor man er bortskjemt med vakker natur, høye fjell. En by med noen av Norges laveste boligpriser. Et sted jeg aldri har slutta å føle en nærhet til, fordi jeg alltid har reist dit med jevne mellomrom, liker mine folk der, stemninga der, de gamle industribygga. Men jeg trodde aldri jeg skulle flytte hjem igjen.

 langt unna Oslo, ville jeg bli glemt og irrelevant? Det er tåpelig, men å bli huska på, regna med, skaper store deler av inntektsgrunnlaget mitt.

Mer enn bare en rundkjøring

Vi klarte å bestemme oss. Etter nesten ti år og tre barn tok vi valget om å flytte fra hovedstaden for å bygge et nytt liv helt sør på Tromøya, i det gamle landbruksområdet folk her kaller 

. Vi er snart ferdig med å reise et hus og et skriveloft på et lite tun hvor det bor tre andre familier. Rundt oss ligger gulrotåkere og svaberg, det tripper høner og katter langsmed husveggen, og hester og kyr beiter på jordene nedenfor. Ennå er tomta full av hardpakket jord og grus, dødt land, men i det siste har vi sett for oss frukttrær og bærbusker, en liten steinsatt bålplass, rikelig med villblomster og vekster, en hage med rom for både mennesker og insekter og småkryp.

Det er en romantisk forestilling, naturligvis, naiv og drømmende, og lett å gjøre narr av. Samtidig fyller disse grøntvoksende og frie omgivelsene meg med klebersteinsglede. Det var dette jeg lengtet etter, og det kravlende livet på 

 var en av årsakene til at vi ville flytte nettopp hit, utenfor boligfeltene. Vi ville la barna leve tett på naturen. Ikke som feriegjester, ikke for rekreasjon, men la dem få være

den, uten at vi foreldre må gjete dem. Ønsket knytter seg sikkert til at jeg som barn hadde mulighet til det, å være i naturen alene, utenfor de organiserte aktivitetene, uten å oppleve at det skulle være et 

 med å være i skauen eller på havet. Og at jeg så langt i livet har opplevd en mye større intelligens i naturen enn noe annet sted jeg har oppholdt meg.

, som min kone kaller det, riktig. Mens ungene kommer nærmere besteforeldre, og de lærer seg å fortøye båten selv, synes det overflødig å skulle skrive en tekst som 

 det å flytte hjem, slik jeg gjorde for sju år siden. Mens vi ennå bodde i Oslo, publiserte jeg et kort essay som het «Om å reise hjem», og hvert år siden har jeg fått meldinger fra mennesker som har lest det. De tar ikke kontakt fordi teksten har gitt dem svar på noe, men for å fortelle at de strever med det samme. Skal de bli værende i de livene de lever i byen, eller skal de reise ut, 

Jeg har ikke stort å tilby, og forteller dem heller ikke at jeg tviler på at jeg kunne skrevet den samme teksten i dag. Selv om jeg nok den gang trodde den handlet om valget mellom å flytte hjem og bli boende i byen, er det nå tydelig at det var et annet spørsmål som dirret i bakgrunnen. Jeg levde et greit liv, og vi var lykkelige. Samtidig kjentes det ganske meningsløst, i den forstand at det ikke ville bety noe fra eller til om vi var der eller ikke. Vi hadde kjøpt oss en plass i et ferdig rigget, godt planlagt og stimulerende bomiljø, perfekt tilrettelagt for transaksjoner og møter av alle slag. Produksjonen av barndom og voksenliv gikk i henhold til skjema og forventning. Var vi en aksje ville jeg investert i oss. Til tross for at livet var rikt på muligheter og moro, kjente jeg meg likevel ofte uten noen meningsfull tilkobling til det samfunnet, eller den byen, jeg befant meg i. Og jeg savnet ro og mulighet til å kunne sitte alene og skrive i lange strekk.

 ikke å si at jeg har «flyttet hjem», for i vår familie på fem er det kun jeg som har røtter her. Heller enn å 

har vi flyttet et sted hvor vi lettere, og med færre forstyrrelser, kan skape det hjemmet vi ønsker å leve i. Og det gjorde vi ikke fordi jeg hadde et håp om å gjenoppleve barndommen. Oppveksten på Tromøya kan oppsummeres på mange måter, flere av dem lykkefylte, men én måte å gjøre det på er å si at jeg ikke ble bedt i bursdager fordi mora til Thomas og mora til Markus mente at jeg var like bråkete som jeg var lang. Det var sikkert sant, og lang er jeg fortsatt, men siden jeg kunne merke det, at jeg nok var både litt for bråkete og litt for lang for disse mødrene, må jeg innrømme at jeg som ungdom flytta fra denne øya med en tydelig lettelse.

Det var ikke bare mødrene som så meg slik, men siden flere av dem ikke arbeidet på dagtid, eller i det hele tatt, var det de som satt i vinduene og vokta over oss. Speidende etter noen som gjorde noe galt. Oppdaga de noe, ringte de til mamma på den grå fasttelefonen, og så ble det skjenn og kjeft, da, slik de ville, disse vindussitterne. De ville ha litt kjeft og uvennskap i andre hjem også, for det var så stille og ryddig hjemme hos dem selv.

Lyset der hjemme

Eit lokalt bibliotek arrangerte for ei tid tilbake ein serie med panelsamtalar om det å bu på bygda, og eg var invitert til å snakke der, heimvend som eg var etter eit halvt liv i byen. Ulemper og fordelar med å bu i distriktet skulle formulerast og diskuterast, biblioteksjefen viste fram urovekkande flyttestraum-statistikk. Eg forklarte at eg hadde vald bygda for å bu nærare familien min, for å ha rom til å styre meir på med praktiske ting, og at eg aldri kunne ha gjort det utan ein sambuar på lasset. På tampen av arrangementet tok ein gamal rektor ordet frå salen. Han konkluderte med at alt i alt var den store fordelen ved å leve i fjellbygdene i øvre Telemark at det er veldig trygt. Sidan angra eg på at eg ikkje tok til motmæle, stemninga blei liksom litt vel harmonisk. Ein skugge hang nemleg over bygda; ein ung mann hadde kort tid i førevegen mista livet i ei snøskuterulukke på nattetid, mens den skadde kameraten hans desperat og fånyttes hadde sprunge over ei mil etter hjelp gjennom snøen. Dødsulukka var sørgjeleg lite uvanleg, og eg angra på at eg ikkje kom med eit poeng om at den utbreidde motorkulturen ikkje verkar særleg trygg, attmed meg i panelet sat ein ung gründer som var der på grunn av den nye bilpleie-bedrifta si. Og apropos ferdsel kunne eg også ha sagt noko om den sterkt auka hyttetrafikken i området, som fortrengjer gåande og syklande og sparkande frå dei smale bygdevegane, som slit på den finaste naturen og forstyrrar beitedyr og vilt. Og apropos hytteeksplosjonen, kor trygt er det å la natur og potensielt jordbruksareal på den måten bli eten opp? kunne eg ha spurt frå panelet.

 til den gamle rektoren var, trass i mine for seint påkomne motpoeng, treffande nok. Det er noko nesten pinleg trygt ved å vende heim. Det innovervende i å søkje ly i det allereie kjende. Heim er ein velbrukt plass, i livet som i tekstar. Ein stad for broderte kvardagsordtak og for lengselsfulle songar. I vår flytta eg inn i eit nytt hus på ei tomt på barndomsgarden i lag med den vesle familien min. Den større familien bur rundt oss på alle baugar og kantar, barndomsgarden har blitt ei slags familiegrend, nedst i bygda Øyfjell i Vinje kommune. Det er fint å tenke på at nokre av dei aller viktigaste personane i livet mitt bur rett i nærleiken. Ei frittalande kvinne i bygda har allereie informert meg om at det vil bli umogleg nokon gong å få seld det nye huset på grunn av den familietette plasseringa. Eigedomsgrenser kan bli konfliktlinjer, særleg for den som lever av ein plass. Men eg vil berre leve 

 plassen. Det er enno umogleg å vite om investeringa er trygg, eller om den er risikabel. Eg har som jobb å lese ny norsk samtidslitteratur, og skal ein tru den, er ikkje familien nokon trygg stad å vere. Annankvar bok handlar for tida om kjederøykande, psykotiske, sjølvmyrdande mødrer og andre former for omsorgssvikt. Arv splittar, og den kollektivistiske storfamilien er truleg ikkje noko anna enn ein draum om gamle dagar.

 i min familie er sjølvstende, og lenge har eg kjend på eit slags paradoks ved denne ideen. Å ty til familiestrukturen kan vere eit val av reint egoistiske grunnar, men det er også eit val av samarbeid og fellesskap, det å gjere seg avhengig av nokon andre. Men oppi denne livsforma er me individualistar, me driv med bytearbeid og ikkje dugnad, takknemlegheitsgjeld er den store skrekken. Det bur ein frykteleg uvilje mot samarbeid i meg, som kan kome fram i lyset under flytting av tunge møblar. For å unngå slike situasjonar i størst mogleg grad har eg utvikla diverse teknikkar for aleine å vere i stand til å flytte på dei tilsynelatande mest uhandterlege ting som høgskåp og dobbeltsenger og vaskemaskiner. Skal eg fungere i lag med andre, må eg klare slike ting aleine. Eg kjenner refleksen att hos mor mi, som på grunn av ein muskelsjukdom treng hjelp til mykje, og som utan å meine det likevel brukar sine små krefter til å stritte imot når ein prøvar å lempe henne inn i ein bil.

 det eit sjølvbedrag å vurdere familie som motgift mot individualisme. Likevel var det tanken på eit større fellesskap i det daglege som førte fram til husbygging. Tanken på at sonen vår kan springe rett over tunet til to jamaldra syskenborn. Tanken på å ha nokon å samarbeide med om hobbylandbruk, ved, sno, aldrande foreldre. Meir byteøkonomi og det gamle ordtaket om at det krevst ein landsby for å oppdra eit barn. I løpet av byggjeprosessen fekk slike gylne ideal om fellesskapet køyrd seg. Me hadde fått seld det einbølte småbruket vårt raskare enn forventa, truleg med god hjelp av korona, og fekk bu hos våre komande nærmaste naboar i månadane det tok å byggje nytt hus. Den eine av vertane, bror min, skulle også stå for bygginga. Rollene var med andre ord mange under dette taket i denne tida. To småbarnsfamiliar i lag, kunde og seljar. Ein ven av meg spådde at det kom til å ende med knivdrap. Det provisoriske kollektivet var kanskje ein litt i overkant risikabel buform, men det siste me ville, var å la skeptikarane få rett, så me jobba litt ekstra for ikkje å la ulikskapane mellom personlegdomane dominere for fælt og øydelegge den tidvis skjøre balansen i huset. Ein effekt av eksperimentet var i det minste at huset vårt blei bygd på rekordtid.

 ein kommune med god plass. Grensene går mot fire fylke, nasjonalparksvidde utgjer ein stor del av arealet i nord. Her er 1,35 deilige kvadratkilometer per innbyggjar, som er 3700 i talet. Bortsett frå i feriane, då hyttefolket strøymer til 6000 hytter. Øyfjell er frå gamalt av kjend for å vere ei glissen bygd med tanke på folkesetnad. Folkeminnesamlaren M. B. Landstad såg staden slik ein gong på det tidlege 1800-talet: «Ødefjeld, Anex til Laurdals Prestegjeld, er en af de meest ensomme og høitliggende Bygder i øvre Thelemarken. Den udgjør snarere en Forsænkning i Fjeldet, end et Dalføre, og er paa alle Sider omringet af vilde Heider. Sit Navn skal Bygden have faaet deraf at hele Befolkningen uddøde ved Stormannsdøden paa en eneste Kvinde nær.» I følgje segna fekk den overlevande kvinna kontakt med ein mann via røyksignal, og livet kunne fortsetje. Etter svartedauden har trenden sakte snudd, og i dei aller seinaste åra har bygda blitt til eit demografisk moteksempel. Talet på ungar har aldri vore høgare. Barnehagen er ganske ny, ingen prøvar å legge ned skulen. Bygda er kjend for sine eldsjeler og høge aktivitetsnivå, særleg når det kjem til organisering av underlege nye sportar. Og sjølv om fatbike, kettlebells eller vandrepokalen for flest barnefødslar ikkje har verka direkte motiverande på vårt val om å flytte til bygda, så har kanskje den optimistiske ånda og den institusjonssikrande vitaliteten likevel hatt noko å seie.

 ikkje ha flytta heim utan å ha budd vekk, møtt likesinna som kunne jage ungdomseinsemda, og utdanna meg, om ikkje anna så for å ha skaffa meg ei aning om kor mykje eg ikkje veit. Litteraturen er fantastisk desentralisert i sitt vesen, lese og skrive kan ein gjere kvar som helst i dette landet. Det er ikkje barndomsgarden som stivna minne eg har flytta tilbake til, sjølv om kjensla av å dukke ned i elva ein varm sommarkveld på min heilt spesielle badeplass er like herleg no som då. Stadar endrar seg ut frå kven som er til stades. Foreldra mine finst her framleis, om enn diskret plassert borti skogkanten i eit lettstelt hus utan dørstokkar. Men garden er overteke av nye krefter som omskapar plassen på ein frimodig måte.

Tryggleik i Telemark

Behov for nærhet til det jeg kjenner best. Tingene jeg forstår meg selv ut fra. Stedet jeg er blitt vant til å se resten av verden fra. Erfaringer, minner og lokalhistorie gir mening og særpreg til omgivelsene, som for alt jeg vet, før eller seinere vil se ut som Jessheim.

Dynamikken mellom smått og stort, stygt og pent, stillstand og vekst, lokalitet og globalitet finnes også på de mest udynamiske småstedene, som utenfra defineres av sine mangler. Steder som Askim «mangler» høyskole, stavkirke, festning, sjø, fjell, fjord og attraksjoner som oppfyller kriteriene til Unescos verdensarvliste. Askim er en stasjonsby på det norske Østlandet, men den slags er kanskje bare en attraksjon i Solstad-romaner.

Mange lever i et avstandsforhold til hjemplassen sin i Distrikts-Norge. Avstandsforhold er ikke for alle. Et sted mellom «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og Ring 3 ligger gjennomsnittsnordmannens formative øyeblikk vellagret.

Jeg nærmet meg midten av livet. I motbakken øst for nordenden av Nøklevann fornemmet jeg hvordan storbyens gleder ikke blusset like sterkt lenger. Heller ikke den hemmelige ambisjonen om å bli «Norges raskeste lyriker» blusset lenger. Espen Stuelands maratontid virket utenfor rekkevidde, med mindre jeg satte helsa og familielivet på spill. Dessuten foraktet jeg den romantiske myten om det ensomme, lidende diktergeniet, som all denne langløpingen min i Østmarka, i ensom majestet, som det heter, tross alt understøttet.

Seks forklaringer på hvorfor jeg flyttet hjem

Identitet meg her og identitet meg der. Eit meir utflytande og forvirrande konsept skal ein leite lenge etter. Frå den høgrepopulistiske grasrotrørsla «De identitære», til det venstreorienterte identitetspolitiske woke-politiet, alle har dei funne ut at herregud, «identitet», altså, det er kjempeviktig!

«Identitet» er brukarvenleg, det inkluderer og ekskluderer, er fylt med brennbart materiale og heilt tappa for meining.

Ein gong var det kanskje meir slik at kvart menneskes ulike roller, erfaringar, kulturelle bakgrunn, fysikk, psykologi, alt dette som til saman gjer oss unike, utgjorde identiteten vår.

No kan «identitet» få folk til å ytre dei sprøaste setningar. «Her i Norge spiser vi svin, drikker vi alkohol og viser ansiktet vårt», for eksempel.

at ein på død og liv må «identifisere» seg som noko, så har eg to forslag til meg sjølv: forfattar og innflyttar.

Jada, eg har ei rekke andre roller og kjenneteikn; kvinne, mor, snart førti, men alt dette er det drøssevis med folk som er, og dermed heilt umulig å utmerke seg som. Ingenting å basere ein identitet på.