#fff

Hvis du noen gang føler deg oversett, så tenk på følgende: Bakteriene – denne enormt store, enormt mangfoldige og enormt viktige gruppa av vesener – eksisterte i milliarder av år før noen oppdaget dem.

Det var den hemmelighetsfulle nederlandske kleshandleren Anton van Leeuwenhoek som i 1675 var den første til å se disse bitte små skapningene med sine egne øyne – små dyr fra en vannkrukke som «snurret rundt seg selv».

Seinere så han flere i plakk fra tennene sine. De så ut som lange staver som skjøt gjennom vannet «som en gjedde».

Van Leeuwenhoek blir betraktet som mikrobiologiens far, og vi har også støtt på ham tidligere i denne serien, for han var den første til å oppdage mikroliv i havet. Suksessen hans skyldtes at han hadde bygget verdens suverent beste mikroskop, som kunne forstørre opptil 270 ganger, mens andre bare kunne forstørre 30–50 ganger. Dette tekniske talentet, kombinert med en enorm nysgjerrighet – han undersøkte alt fra mugg via fluehoder til sin egen sæd – gjorde ham til en stor vitenskapelig stjerne.

Men siden han ikke ville la andre bruke utstyret sitt, holdt vitenskapen om mikrolivet faktisk på å dø sammen med ham i 1723. Som den amerikanske vitenskapsjournalisten Ed Yong skriver, skulle det gå rundt halvannet hundre år fra hans død til de små skapningene virkelig begynte å bli utforsket.

Det var den franske kjemikeren Louis Pasteur – mannen som har gitt navn til den bakteriedrepende varmebehandlingen pasteurisering – som midt på 1800-tallet virkelig kom i gang.

Veien til det lille livet

Når Lotte Bjergbæk går på jobb, volder hun skade. Hun ifører seg en kittel, går inn i et laboratorium ved Aarhus Universitet og går i gang med å ødelegge. Kontrollert og med fullt overlegg.

Det hun ødelegger, er smått. Foran seg i petriskåler har hun bitte små gjærceller, for de inneholder en del av det samme DNA-et som oss mennesker.

På noen dager fjerner hun noen av cellenes gener, før hun utsetter dem for UV-stråler og tar tida på hvor lang tid det tar dem å dø. Andre dager gjør hun noe som kan virke nesten ondskapsfullt: Hun bygger inne feil i gjærcellenes DNA, og så observerer hun hvor mye panikk det medfører. Cellas alarmklokker ringer; det er skade på DNA-et. Det blir full utrykning, og bak alle instrumentene sine holder Bjergbæk øye med hvem som kommer. Brannmannen? Politiet? Ambulanse? Hvordan forsøker cella å reparere den skaden hun har påført?

For det er egentlig det molekylærbiolog Bjergbæk er interessert i: reparasjonen. Hvordan DNA-et oppdager at noe er galt og forsøker å helbrede seg selv.

– DNA har blitt kalt for livets molekyl, sier hun.

– «Det er det vi har. Det vi kan gi videre. Og det vakre er at det inneholder så mye informasjon og samtidig er bygget opp så enkelt.

Velkommen til det aller innerste

Hvis du leser disse linjene, er det en god sjanse for at du er et menneske. Og selv om det akkurat nå lever nesten åtte milliarder eksemplarer av oss på jorda, er det faktisk litt unikt.

Bare i det aller siste ultrakorte glimtet av klodens historie har det eksistert vesener av denne typen – dem som litt selvhøytidelig har navngitt seg selv Homo sapiens – det tenkende mennesket.

Nå skal vi tilbake til dette tenkende menneskets dype fortid.

Men en reise nedover greinene på livets tre blir raskt en reise ned i et dypt og nesten kullsvart mørke. De heldige kan gå i kirkebøkene og spore familien sin århundrer tilbake, men når årene skal telles i tusenvis, titusenvis og hundretusenvis av millioner, må selv den beste slektsforskeren melde pass.

Alt annet enn det livet som finnes akkurat nå, er dødt, og går man langt tilbake, er det også sporløst forsvunnet og brutt ned i kjemiske bestanddeler som nå inngår i andre sammenhenger, fra gresset i hagen til skinkesalaten i magen.

Jo lenger vi kommer tilbake, desto verre blir det. Når det gjelder menneskets første begynnelse, er noe av det eneste man kan håpe på å finne, forsteininger av urgamle menneskeknokler.

Menneskets fortelling om mennesket 

Det var ikke den mest optimale arbeidsplassen Lewis Fry Richardson hadde funnet seg. Under første verdenskrig satt den britiske kvekeren og matematikeren i regnvær og snøstormer og ventet på å bli sendt av gårde med ambulansen sin for å hente sårede soldater.

Og mens han ventet, regnet han. Richardson hadde nemlig fått en idé: Han ville bruke matematikk til å forutsi været.

Ideen var ikke ny. Den norske fysikeren Vilhelm Bjerknes mente at så lenge man kjente til atmosfærens tilstand på et bestemt tidspunkt, og til værets fysiske og matematiske lovmessigheter, ville man kunne regne ut framtidas vær.

Som et eksperiment tok Richardson utgangspunkt i én bestemt dag da det var samlet masse værobservasjoner: 20. mai 1910. Ved å bruke dataene for klokka sju den morgenen, ville han via en rekke likninger regne ut hvordan været ville være klokka ett på ettermiddagen. Deretter var det bare å sammenlikne med de faktiske observasjonene.

Men det var tung jobb. Han måtte dele opp Europa-kartet i mindre felter og gjennomføre alle utregninger for hvert enkelt felt på flere ulike tidspunkt. Med papir og blyant.

Uke etter uke gikk mens han regnet, og under et slag ved Champagne måtte han sende papirene sine «tilbake i rekkene der de ble glemt og først funnet noen måneder seinere under en haug kull».

Regner med vær

#000

Først døde kolibriene og biene. Så angrep rundormer og midd matplantene, mens jordbakterier svelget mer og mer av oksygenet i lufta. Og atmosfæren endret seg. I stedet for 21 prosent, som vi er vant til, falt oksygeninnholdet til omtrent 14. CO2-nivået gikk til himmels.

Folk hadde problemer med å jobbe. De følte det som de hadde blitt oldinger. Hvis de kastet seg ut i en setning som ble for lang, måtte de ta en pause og trekke pusten før de kunne plukke opp de siste ordene og sette dem sammen til en helhet.

Det prestisjetunge prosjektet Biosphere 2 – et futuristisk og hermetisk lukket bygningskompleks av kupler og kjempedrivhus som sto ferdig på starten av 1990-tallet midt i ørkenen i Arizona, var finansiert av en amerikansk milliardær. Målet var å simulere livet på jorda og kanskje en dag bygge kupler til bruk på fjerne planeter, men nå var det en fiasko.

Den lille verdenen falt sammen: regnskogen og ørkenen, havet og korallrevet, alt sammen befolket av 3800 arter planter og dyr som var omhyggelig valgt ut slik at lufta skulle bli gjenbrukt og spillvannet renset. CO2, som blir produsert når liv trekker pusten og planter råtner, skulle holdes i balanse av regnskogen og de voksende plantenes fotosyntese – men alt sammen kollapset totalt.

For å redde de åtte menneskene som bodde i den forseglede bygningen i to år, måtte man pumpe inn oksygen. Visstnok ble det også smuglet inn nødlagre med mat, musefeller og pakker med vitaminer, og etter hvert ble det avslørt at ingeniører i hemmelighet hadde installert en maskin som skulle fjerne CO2 fra lufta.

I løpet av noen få måneder utviklet det storstilte prosjektet seg til en forfallshistorie av bibelske dimensjoner.

Under overflata

Tenk på duften av furutre mens du går mot stranda en sommerdag. Den mørke og krydrede lukta av harpiks stammer blant annet fra et av verdens mange vakre molekyler, nemlig det som heter alfapinen og består av ti karbonatomer og 16 hydrogenatomer sirlig satt sammen av treet selv og sendt ut til lufta.

Med slike vidunderlige eksistenser kan det virke utakknemlig at en nokså kjedelig fetter i molekylenes mangfoldige familie har stukket av med all oppmerksomheten.

Det heter karbondioksid, eller CO2, og har på en måte kommet lett til berømmelsen. Det var mennesket som slapp ut kolossale mengder av det til atmosfæren – så begynte temperaturen å stige. Siden det vil gjøre verden til et markant verre sted å leve, var CO2 plutselig på alles lepper. Så hva slags molekyl er det egentlig?

CO2 består av tre atomer bundet sammen på en ikke spesielt spennende måte: et oksygenatom fulgt av et karbonatom fulgt av et oksygenatom i en rett linje.

Så kjedelig trenger det ikke å være. Vann, som også består av tre atomer, ser ut som Mikke Mus, med et oksygenatom som hode og to hydrogenatomer som ører. Men det er ikke bare utseendet som er litt kjedelig. Hvis vi forestiller oss at du fikk CO2 som sidemann ved et middagsselskap, ville det bli en lang kveld. En eldre, konservativ og nokså selvtilstrekkelig type det er umulig å snakke med og umulig å slippe unna.

Molekylenes superskurk

Hvis du ikke kjenner fløyelsdyret, er du unnskyldt. Det ser ut som en mark med følehorn og mange små føtter, lever i nokså små bestander i skogbunnen i fjerne, tropiske områder og går på jakt på en nokså spesiell måte.

Når fløyelsdyret støter på et insekt, sprøyter den et slim over det. Når offeret ikke lenger kan røre på seg, krabber fløyelsdyret langsomt opp på det, biter et hull og injiserer et oppløsende spytt i kroppen. Så suger det ut innmaten. Det fungerer utmerket.

Helt siden dyrene utviklet seg for 500 millioner år siden, har det vært fløyelsdyr på planeten vår, og bortsett fra at de har beveget seg fra havet og opp på land, har ikke de utviklet seg mye siden den gang. Å klare seg gjennom en halv milliard år, mens talløse andre vesener har blitt utslettet eller endret til det ugjenkjennelige, er en prestasjon, men det er ikke det eneste som gjør fløyelsdyret spesielt.

De 177 kjente artene utgjør nemlig sin egen såkalte rekke i det biologiske klassifikasjonssystemet. Rekkene er blant de mest grunnleggende forgreiningene på livets store tre. Den rekka mennesket tilhører, inneholder for eksempel alle pattedyr og fisk og amfibier og reptiler – så du er mye nærmere beslektet med en måke enn fløyelsdyra er med noen andre organismer.

Men etter en halv milliard år med suksess er flere arter av fløyelsdyr nå truet av utryddelse fordi regnskogen forsvinner. Skulle de alle sammen forsvinne, vil det være litt av en begivenhet: en hel rekke utslettet. Lurer på hvilken mektig kraft som kan sørge for så mye ødeleggelse? Se deg i speilet.

Motorsag møter livets tre 

Det er dårlige nyheter fra DTU: Hoppekrepsene er døde.

Sigrún Huld Jónasdóttir skynder seg nedover trappene i en enorm, gul bygning ved Danmarks Tekniske Universitet som ligger blank av striregn. Hele veien fra Grønland hadde hoppekrepsene klart seg i en vannflaske, men så døde de da de ankom laboratoriet hennes.

– Det var veldig, veldig irriterende, sier hun og ser opp.

I snart 30 år har hun forsket på hoppekreps, og da kryper de gjerne inn under huden. Når hun fra tid til annen støter på pseudocalanus, som hun skrev om i studiedagene, hennes første hoppekreps, blir hun helt grepet. Men det meste av livet som marinbiolog har hun brukt på raudåte. Eller finmarchicus, som hun sier. Et lite krepsdyr på størrelse med et riskorn, med lange føleantenner som stikker vinkelrett ut fra hodet, og som har ett øye plassert midt i panna. Det er ikke opplagt at dyret er nøkkelen til å forstå hele livet i Nord-Atlanteren.

Nå må hun vente på neste forsending raudåte før hun kan fortsette forskningen sin.

Havets blod

Vi mennesker har alltid vært flinke til å sette oss selv i sentrum. Det virker så nærliggende. I årtusener har vi sett opp mot nattehimmelen, klødd oss i skjegget og tenkt at hele universet sirkulerte rundt oss – plassert behagelig i sentrum. Helt til en dødsmerket fyr fra Polen stakk en kjepp i maskineriet ved å påstå at det måtte være sola som var sentrum for universet. Jorda var bare en ubetydelig planet blant mange andre. Etter ham kom flere vitenskapsmenn til, tenkte tanker og etablerte ligninger helt til verden lå igjen som et avfortryllet mekanisk urverk.

Vi begynner historien med en komet av en gresk filosof med et verdensbilde som hadde en viss poetisk swung.

Selv sett med dagens øyne må Aristoteles ha hatt det travelt. Den greske filosofen som levde 384–322 f.Kr., grunnla den formelle logikken, drev med en systematisert biologi, analyserte menneskets psykologi, ga undervisning til Aleksander den store og grunnla en skole med verdens første forskningsbibliotek. Og så hadde han likevel tid til å sitte og se opp på den mørke nattehimmelen og tenke ut en sammenhengende teori om verden: det geosentriske verdensbildet.

Geo betyr jord, og jorda var i sentrum for solsystemet. Slik måtte det være, mente Aristoteles, for med så mye fjell og stein var jorda altfor tung til å kunne gjøre noe annet enn å ligge helt stille.

Alle de andre himmellegemene kretset rundt jordas bastante kropp, men på en svært sinnrik måte: Hvert himmellegeme satt fast på gjennomsiktige kuler som var ugjennomtrengelige. Himmelrommet besto av lukkede rom mellom hver sin krystallsfære. På den nest ytterste skal satt alle stjernene fast, og den ytterste var den som fikk alle de andre skallene til å bevege seg.

Verdens navle

Mens unge menn kreperte i tusentall ved fronten under første verdenskrig, travet en 36 år gammel fyr gjennom det fredelige Berlin. Det viltre håret var kjemmet og temmet, tankene hans fokusert. Mannen var på vei til sin tredje i en serie av fire forelesninger som skulle forandre menneskehetens forståelse av tida, rommet, tyngdekrafta og selve universet.

På den fornemme alleen Unter Den Linden svingte han inn gjennom døra til nummer åtte, der Det prøyssiske vitenskapsakademiet lå. Tatt i betraktning vingesuset over både stedet og øyeblikket, var det han begynte med å fortelle om, egentlig en detalj: en nærmest usynlig forstyrrelse i måten planeten Merkur beveget seg rundt sola på.

I 60 år hadde Merkurs oppførsel vært en hodepine for astrofysikerne, fordi observasjonene ikke stemte overens med de fysiske lovene som vitenskapsmannen over alle, Isaac Newton, hadde lagt fram i 1687. Riktignok var det bare et lite avvik, men nok til at alle kunne se at noe var galt.

Som en løsning hadde flere forestilt seg at det måtte være en ekstra, ukjent planet der inne ved sola, med nok tyngdekraft til å trekke i Merkur. Denne planeten hadde faktisk også fått sitt eget navn: Vulkan.

I sin forelesningsrekke i november 1915 tok vår mann et oppgjør med alt sammen. Han dro fram et helt nytt sett av ligninger og en helt ny forståelse av tyngdekrafta – og løste mysteriet med Merkurs bane. Teorien hans, sa mannen, stemte med observasjonene – og etter dette var ikke verden lenger den samme.

Alt er relativt

I en verden som inneholder alt fra jordbær til tatoveringer, plysjtepper, asfalt, åttitallsparykker, melkeskum og hundefrisører, er det merkelig å tenke på at alt sammen, når alt kommer til alt, er underlagt bare fire fundamentale naturkrefter. Og at alle fire kanskje er uttrykk for én og samme urkraft.

Det siste er en teori de forsøker å teste ved Cern, et forsøksanlegg på grensa mellom Frankrike og Sveits. Så inntil videre opererer vi fortsatt med disse fire kreftene som også er nok til å ta pusten fra de fleste.

Tyngdekraft. Hva er det? Der du sitter akkurat nå, kanskje ved frokostbordet, er du ikke bare fanget av tyngdekrafta – du trekker også på omgivelsene. Du trekker i stolen og kaffekoppen og den halvspiste frokosten, og de trekker i deg.

Eller faktisk vil den oppmerksomme leser av naturvitenskapsserien vite at det ikke er helt riktig: I forrige uke beskrev vi hvordan Einstein fant ut at tyngdekrafta ikke drar i ting, men at den er et resultat av romtid som krummer seg rundt tunge legemer. Men selv om det er hundre år siden Einstein tenkte ut det, er det fortsatt lettest å forstå tyngdekrafta som en tiltrekning, så la oss fortsette i det sporet. Alle legemer trekker i hverandre med tyngdekrafta – hvor mye er avhengig av hvor tunge de er. Og samtidig blir de trukket inn mot jordas sentrum. Hele tida.

Hva kjennetegner den? Hvis du hopper opp, kan du eksperimentere med tyngdekrafta. Det er den som gjør at du ikke fortsetter ut i verdensrommet. Det er jo enkelt. Men faktisk er tyngdekrafta den merkeligste av de fire fundamentale naturkreftene. Alle de andre kreftene kan nøytraliseres, men det gjelder ikke tyngdekrafta: Det finnes så vidt vi vet ikke negativ masse. Det ville for øvrig være en effektiv slankekur.

Naturens superkrefter

En mann kaster seg ut av en taxi og løper gjennom gatene med en liten flokk mennesker. Under føttene hans stiger vannet. Han løper til en høy bygning.

«Hvor kan vi komme oss inn?» roper han til en som henger ut av et vindu høyere oppe. Den lille flokken løper opp en trapp mens mannen filmer med telefonen hvordan vannet stiger og stiger i trappesjakta.

Oppe i bygningen samler flokken seg ved vinduene og ser ut på den gata der de løp for kort tid siden. To konteinere flyter langs veggen. Taxien som mannen satt i for noen få minutter siden, driver rundt i vannmassene. Det er fredag 11. mars 2011, og Japan er midt i en naturkatastrofe. Klokka 14.46 rammet et jordskjelv omtrent 130 kilometer nordøst for Japan, det kraftigste jordskjelvet som noen gang er målt i landet.

I tillegg til rystelsene, som lød som en bombe, oppsto en tsunami som beveget seg med opptil 700 kilometer i timen og reiste seg som en 14 meter høy bølge da den nådde kysten. Beboerne i millionbyen Sendai hadde bare noen få minutter til å flykte.

Skjelvet var så kraftig at øyene ute i Stillehavet flyttet seg flere meter i forhold til Japan, og havbunnen hevet seg over fem meter.

Naturkatastrofen kom ikke helt ut av det blå. Faktisk hadde jorda varmet opp til skjelvet i rundt 1000 år.

Nå sklir det helt ut 

I et laboratorium i den danske byen Odense står professor Steen Rasmussen og teamet hans og baler med å skape liv. Det vil si: Akkurat nå gjør de ikke det. Prosjektet er for tida gått tomt for penger. De har allerede brukt flere hundre millioner kroner. For det er dyrt å skape liv. Og vanskelig. Mye vanskeligere enn man skulle tro, for det høres ganske enkelt ut:

– I grunnen trenger man tre komponenter, sier Steen Rasmussen. «Et stoffskifte, et informasjonssystem og en beholder.»

Stoffskiftet innebærer at man tar ulike stoffer og gjør dem til cellas byggesteiner – litt på samme måte som når stoffskiftet ditt bygger om brødskiver til energi og proteiner. Informasjonssystemet er et arveanlegg som kan gi informasjon videre til neste generasjon om hvordan cella virker, og beholderen holder alt sammen sammen.

– Og så må det skje i et miljø som er mildt og godt, sier Rasmussen.

– Det er veldig sårbart og vanskelig å skape liv.

Selv om vi vet noenlunde hva som skal til, er ikke livets oppstandelse en prosess det er enkelt å forstå seg på. Derfor kan det virke svimlende at det faktisk har skjedd. Uten mikroskop og petriskåler. Sannsynligvis tusenvis av ganger før livet klarte både å oppstå og overleve.

Livet på slump 

Geolog Svend Stouge bøyer seg over en skuff og forsøker å få fatt i hjørnet av en svart skiferplate. Et par ganger smetter den ut av fingrene hans, men til slutt får han skikkelig tak.

– Folk er gale etter trilobitter, sier han og viser oss de 530 millioner år gamle fossilene av to billeliknende dyr som en gang har hatt et liv og en hverdag et sted i det eldgamle havet.

Disse døde faktisk på stedet. De har nok kommet inn et sted der det ikke var oksygen. Det er jo litt synd.

Rundt oss er lyset dempet i det tomme, koronastengte Zoologisk Museum i København. En løve står stivnet noen meter unna og stirrer på oss, og fra den andre enden av utstillingen høres lyden av en film som forteller de tomme lokalene om funnet av knoklene fra dinosauren Misty. 17 meter langt står skjelettet fra denne «langhalsen» klart til å imponere de som i mer normale tider besøker museet.

Men de viktigste fossilene er ikke de store dinosaurskjelettene, har den berømte paleontologen Stephen Jay Gould sagt. De viktigste fossilene er disse to litt unnselige trilobittene og de andre dyrene i «den kambriske eksplosjonen». Det var perioden for omtrent 540 millioner år siden da livet eksploderte i et vell av former. I underlige dyrearter som svømte rundt i havene og utviklet skjeletter og skjold og ulike typer øyne. De beitet på bunnen, jaktet på hverandre gjennom vannmassene eller gjemte seg.

Fra nærmest ingenting utviklet livet seg på kanskje 20–30 millioner år – et øyeblikk hvis man tar på de geologiske brillene – til et vell av arter og grupper: leddyra som skulle bli til edderkopper og krepsdyr og insekter; pigghudene som ble til sjøstjerner og sjøpinnsvin; bløtdyr som ble til muslinger. For ikke å snakke om dyregruppa bilateria, som med sin symmetriske kroppsbygning – en høyre- og en venstreside som likner hverandre – med årene og via all verdens labyrintiske ganger førte til oss mennesker.

Spis eller bli spist

Fredag 18. juni 1858 er en anstrengende dag for Charles Darwin. I bunken med post har han oppdaget en spesielt tykk konvolutt fra Alfred Russel Wallace, en yngre naturvitenskapsmann som befinner seg på en av øyene i det som i dag er Malaysia. Langt fra Darwins store kasse av et hus utenfor London.

Å motta et brev fra Wallace er det ikke noe merkelig ved. Han er en av hundrevis av personer Darwin korresponderer med, som sender ham ulike arter fra spennende hjørner av kloden. Og så har de skrevet litt om livets utvikling. Darwin er voldsomt opptatt av dette temaet. Det har han vært i 20 år, siden han i 1837 åpnet en notatbok og begynte å skrive ned tankene sine der. I hemmelighet. For emnet er kontroversielt. Den ene notatboka ble til flere, og i løpet av årene har han kommet fram til en teori om hvordan dyr og planter utvikler seg. Men han har bare diskutert tankene med noen få andre. Og selv om han for mer enn et tiår siden skrev et bokutkast, har han ikke sendt det ut i verden. I stedet ligger manuskriptet i en skuff sammen med en konvolutt full av penger for å få boka utgitt hvis han skulle dø før han fikk gjort noe med saken.

Og nå, ut av det blå, et sjokk! Mellom hendene sine har Darwin en gjennomarbeidet artikkel av Wallace med nøyaktig de samme ideene som han selv gjennom årene møysommelig har arbeidet seg fram til. En artikkel som Wallace ber Darwin om å sende videre til den innflytelsesrike naturvitenskapsmannen Charles Lyell fordi han vet at Darwin og Lyell er venner.

Darwin griper et ark. «Kjære Lyell», skriver han. «Ordene dine om at noen ville komme meg i forkjøpet, har blitt så ettertrykkelig til sannhet.» Men dette er jo Darwins teori. De første frøene ble plantet i hjernen hans da han som ung befant seg på den andre siden av jorda og så forsteinede trær og fant fossiler fra gigantiske fortidsvesener og opplevde jordskjelvenes voldsomme krefter. Kan alt være forgjeves? «All min originalitet», skriver Darwin til Lyell, «hva den enn er verdt, vil bli ødelagt.»

Verden lå åpen for den 26 år gamle Charles da han våren 1835 dro på ekspedisjon i Andesfjellene. I vel tre år hadde han vært på jordomseiling med HMS Beagle, et marineskip som skulle måle opp kyststrekninger og havdybder. Darwins oppgave var å være dannet selskap for kapteinen, men han led av sjøsyke, så hver gang det var mulig, tok han en av de første båtene inn til land. Derfor befant han seg mer enn 2000 meter over havets overflate 1. april. Rundt ham var landskapet ørkentørt og bart, og så, midt i alt sammen, noe spektakulært: en samling kritthvite søyler. Elleve forsteinede trær. «Det krevde ikke mye geologisk kunnskap å fortolke den vidunderlige historien som denne scenen med ett åpenbarte», skrev Darwin i dagboka si. «Selv om jeg må innrømme at jeg aller først var så lamslått at jeg knapt kunne tro på dette helt åpenlyse beviset.»

Lang idéutvikling

Selv ikke Europas ballongfarere hadde vært så høyt oppe som mennene på Chimborazo den sommerdagen i 1802. Med blødende gommer, høydesyke og kvalme trengte det lille selskapet seg framover og oppover mot toppen av vulkanen.

Den gangen trodde man at Chimborazo 150 kilometer sør for Quito i Ecuador var verdens høyeste fjell, med 6268 meter, og det var så bratt og ubarmhjertig at de lokale bærerne for lengst hadde nektet å følge med videre. Derfor bar de tre selv alle måleinstrumentene og stoppet ofte opp for å utføre målinger, og hele veien hadde de møysommelig samlet inn planter og påpekt hvordan vegetasjonen endret seg med oppstigningen.

Alle disse dataene rumlet videre i hodet på ekspedisjonens leder, som var en av de mest bemerkelsesverdige talentene naturhistorien har sett.

Alexander von Humboldt het han, og han var i ferd med å gjøre sitt livs kanskje største erkjennelse – og dem var det mange av.

Den 31 år gamle tyskeren hadde slukt all den naturhistoriske kunnskapen i Europa – enten det var om magnetisme, geologi, botanikk, astronomi eller til og med musklenes elektrisitet – og han var besatt av å måle absolutt alt. Seinere skulle han bli sin tids mest kjente vitenskapsmann og få hundrevis av byer, dyr og planter oppkalt etter seg og en hel havstrøm. Men nå var han altså på vei opp et fjell og mot en slags åpenbaring.

Alt henger sammen

Det var tidlig om morgenen, og i ryggsekkene lå matpakkene urørt ved siden av termosene da fire mann på fugletelling nærmet seg en flat øy i Limfjorden. Jan Skriver hoppet fra robåten og inn mellom det høye gresset, og en fugleflokk lettet.

Svevende over dem, hvite og vakre med utspredte vinger og strake halser, fløy en flokk fugler med lange nebb. Det kunne ikke være noe annet enn skjestork. Skriver hadde sett dem før ved en hekkeplass i Tyrkia, men aldri i Danmark. Og absolutt aldri her ved Limfjorden!

– Jeg hoppet en halv meter i været, sier fuglenerden.

– Det var helt utrolig. Jeg fikk gåsehud.

Noen måneder seinere, etter hekketida, da det igjen ble tillatt å gå i land på øyene, seilte han ut i en jolle, lette blant det høye gresset og fant det han hadde håpet på: et rede på bakken. En forpjusket unge, ikke mer enn en uke gammel, med et lite, teskjelignende nebb. I løpet av ukene og månedene vokste teskjea til en sleiv, mens Skriver annenhver dag seilte ut og holdt øye med ungen.

Storken ble hans «skjebnefugl». Året etter, i 1997, vendte fuglene tilbake til det høye gresset for å hekke og året etter igjen, og mens kolonien vokste, sa Skriver opp sin faste jobb som journalist for å kunne være på fjorden og holde øye med om de klarte seg på Nord-Jylland, så langt fra Middelhavet, der fuglen egentlig hører hjemme.