#fff

#000

– Me har ikkje kasta noko. Me vil visa korleis det var. At dette er noko me ikkje ønsker oss igjen.

Simone Ritter held opp ei kvit, lita tvangstrøye.

– Sjå kor små dei er … At nokon som er så liten skulle vera så farleg at dei må gå i tvangstrøye. Det er heilt uforståeleg i dag.

Ritter er kunsthistorikar og avdelingsleiar på Trastad samlinger. No står ho inni eitt av to små isolat i Paviljong 7 på Trastad gård. Me er i Borkenes i Kvæfjord, rett ved Harstad. Utanfor vindauga dett mjukt, nordnorsk sommarregn.

Frå 1954 til nedlegginga i 1991 var Trastad einaste institusjon for psykisk utviklingshemma i nord. Nord-Norges Åndssvakehjem, blei det kalla: 14 bygg eller «paviljongar», bygga ved hjelp av stor givarvilje i lokalsamfunnet.

– Utover nittenhundretalet ønska ein seg etter kvart eit betre tilbod for utviklingshemma menneske. Folk fann dei gøymt vekk i fjøset, på loft og i kjellaren, seier Ritter.

Ei kunstnarisk oppreising

En åpnet tidskapsel

– Ingen ville ta i bunkeren. Den lå bare her, det var ingen som hadde penger til å gjøre noe med den, sier Guri Hjeltnes, direktør for Holocaustsenteret på Bygdøy i Oslo, som holder til i Villa Grande.

Før Klassekampen besøker Villa Grande, advarer Hjeltnes oss om at det er lite å se i bunkeren.

Omvisningene i bunkeren er likevel blitt utsolgte, og det kan være at interessen speiles i populærkulturen og dennes tilsynelatende uslokkelige tørst etter krigshistorie.

Det siste året er historien om Quisling blitt aktualisert gjennom NRKs egenproduserte podkastserie «Quislings koffert», og Erik Poppe er i gang med å lage film om ham.

Det var HL-senteret som foreslo for daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen å stabilisere bunkeren. Midlene fikk de i 2013. Ett år seinere ble bunkeren åpnet for omvisninger.

– Hun syntes det var en god idé å få den i stand i undervisningsøyemed, sier Hjeltnes og viser vei.

– Det er en opplagt kandidat til Norges minste og mest ukjente museum, sier Petter A. Visted over telefon.

Han er leder for Bryggens Venner, som eier Thetamuseet.

– Spør bergensere om Theta-gruppa. De aner ikke hva du i alle dager snakker om.

Det er fullt av folk på Bryggen i Bergen, men etter å ha blitt underrettet om museets bortgjemthet, tør vi ikke å spørre folk om veianvisning. I stedet møter Thetamuseets faste omviser Helge Kaurin-Nilsen oss utenfor Enhjørningsgården.

– Det er turister som har kommet på bergensbesøk i flere år uten å finne fram, sier han, på en slik måte at det høres ut som en hedersbetegnelse, en fjær i hatten for et snart førti år gammelt krigsmuseum.

Skydekket har åpnet seg for sola. Det er en bergensdag som ikke akkurat inviterer til museumsbesøk, men det er også den eneste ettermiddagen Kaurin-Nilsen har tid til å gi Klassekampen en privat omvisning på motstandskampens hemmelige mørkeloft.

Gutta på loftet

– Menn spør titt og ofte om de får lov til å komme inn på museet, smiler Mona Holm.

Hun leder Norges eneste kvinnemuseum. Det ligger i Kongsvingers Gamleby, én og en halv times togtur utenfor Oslo.

Ifølge Holm hendte det at menn – som kjørte konene sine på museum – ble sittende igjen i bilen på parkeringsplassen utenfor sveitservillaen.

– Da gikk de ansatte ut med en kaffekopp og inviterte dem gratis inn. Strategien var en suksess.

Men utfordringen varte bare i museets første leveår, etter at det ble stiftet i 1995.

– Nå kommer det mange menn på besøk, fra motorsykkelkamerater til småbarnsfedre, sier Holm.

– Kvinnemuseet er ingen hvilepute

– Hvis man tar T-banen opp til Slemdal på en søndag, er det lett å se hvem som skal på Emanuel Vigelands museum. Våre besøkende skiller seg veldig ut fra dem som bor på Slemdal, humrer kunsthistoriker Kjartan Hauglid.

Han er bestyrer, eller intendant som det så gammeldags heter, på Emanuel Vigelands museum.

Museet, som huser et mausoleum – et gravkammer – og et sidegalleri, promoterer seg som en av Oslos best bevarte hemmeligheter.

På veien dit passerer jeg dresskledde menn på vei til jobb og flunkende moderne eneboliger innhegnet av hekker. Det røde teglsteinsbygget peker seg ut i Slemdals villastrøk, men det er ikke alle som finner fram.

– Det er et sted man skal bli tatt med til eller oppdage selv. Det morsomme er at mange rundt her ikke aner at det ligger et museum i nærområdet. Mange tror det er en nedlagt kirke, omgjort til et museum.

Den kuraterte døden

«Kanskje det best besøkte museet i verden. Og du er festmåltidet».

Det er ikke flust av beskrivelser av Myggmuseet på nett, men denne er skrevet av en lokal TV-kanal på Lillestrøm.

– Jeg setter opp risikotillegg på fakturaen, sier fotografen og kjører inn på Sørum Fritidsgård en nådeløst varm dag seint i juni.

I utkanten av gården ligger Myggmuseet, et utendørsmuseum viet sommerens landeplage. Én svale gjør ingen sommer, men hva med en million mygg, er det et sikkert sommertegn?

– Velkommen til årets åpning av myggmuseet! Verdens eneste utendørs myggmuseum! roper museumsdirektør Elin Heistad i megafonen.