#fff

Der hjernen er helt alene

I en kjeller, bak en dør og bak enda en dør, ligger en bit av Norge de færreste av oss vet noe om. En slags endestasjon, et rom der man plasserer dem man egentlig ikke aner hva man skal gjøre med. De seineste årene har det blitt stadig flere av dem.

Sikkerhetscella i kjelleren på Bredtveit kvinnefengsel øst i Oslo er fem kvadratmeter stor. Her inne finnes en tynn, signalgul madrass og et hull i gulvet til toalett. Et lite vindu vender ut mot en gressplen og noen brakker. Blokkene på Rødtvet kan skimtes i bakgrunnen. Nede ved gulvet er en luke som betjenter på utsida kan åpne for å skyve inn mat og medisiner. Gulvet er gråmalt, og veggene er hvite. Fengselet er pålagt å ha fargekontraster her inne, slik at de som oppholder seg her, skal ha en følelse av å være i et rom.

Gro Anita Sakstad (32) husker godt første gang hun fikk vite om kjelleren på Bredtveit. En natt på cella hørte hun en kvinne rope og hyle ute i korridoren. Så hørte hun hvordan beina hennes slo mot trappene, som om hun ble slept nedover, mens ropene ble fjernere og fjernere. Dagen etter begynte ryktene å gå. Kvinnen hadde havnet i kjelleren, fortalte de andre innsatte. Seinere skulle Gro Anita Sakstad selv fraktes ned dit, med håndjern, uten håndjern, gående, båret mellom betjenter, hylende, taus, ved sine fulle fem, psykotisk, alle varianter, men hver eneste gang: livredd.

I kjelleren ble hun avkledd og iført en kjortel. Noen ganger fikk hun sitte på vanlig sikkerhetscelle. Andre ganger ble hun lagt på en seng og bundet fast med belter. Én gang lå hun 42 timer i strekk i belteseng. I hodet kvernet tankene: Betjentene kan gjøre hva de vil med meg, ingen vil oppdage det om jeg får hjerteinfarkt. Ofte tenkte hun på foreldrene sine, at de ikke visste at hun lå der i beltesenga.

– Det bryter deg ned. Du får ikke lyst til å leve mer. Og du blir ikke mindre gal, sier Gro Anita Sakstad.

DER HJERNEN ER HELT ALENE

I juni gikk daværende sivilombudsmann, Aage Thor Falkanger, ut med krass kritikk av norske fengslers isolasjonsbruk i en særskilt melding til Stortinget. Etter fire år med besøk i norske fengsler med høy sikkerhet konkluderte Falkanger med at fengslene verken følger norsk lov eller internasjonale menneskerettighetsstandarder.

Han pekte blant annet på at myndighetene ikke har oversikt over isolasjonsbruk og har svake tilsynsordninger og helsetilbud og dårlig oppfølging av psykisk syke innsatte. Kritikken førte til en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité tirsdag ettermiddag.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener omfattende kutt i kriminalomsorgen fører til at kvinner risikerer mer isolasjon enn menn i norske fengsler.

Før jul skrev Klassekampen flere saker om problematiske sider rundt kvinners soningsforhold. Blant annet er flertallet av innsatte kvinner psykisk syke, og isolasjon gjør dem sykere, og kvinner i Bergen fengsel får ikke de samme tilbudene som mennene.

I sitt innlegg til komiteen uttalte Bjurstrøm at kvinner risikerer mer isolasjon enn menn kun fordi de er kvinner.

Vil annullere sparereform

Klassekampen har de siste ukene vist hvordan kvinnelige innsatte har et dårligere fengselstilbud enn menn.

Kvinner har mindre rusbehandling, dårligere program for arbeidstrening og mer unødvendig isolasjon enn menn.

I januar omtalte likestillingsombud Hanne Bjurstrøm fengslene som et av de mest kjønnsdiskriminerende områdene i Norge.

Nå svarer Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), som har ansvar for fengslene, på kritikken.

– Fordi det er færre kvinner enn menn, er de sårbare. Det er også mer stigma knyttet til kvinner og kriminalitet. Ofte har det vært slik at kvinnene retter aggresjon innover mens menn retter den utover, sier avdelingsdirektør Heidi Bottolfs i KDI.

Det sitter omkring 3600 personer i norske fengsler. Kun 200 av dem er kvinner. KDIs internrapport fra 2015 kartla at mange kvinner har blitt utsatt for seksuelle eller andre overgrep, og at flere kvinner enn menn sliter med psykiske lidelser og selvskading.

Kamp bak murene

– Det betyr enormt mye å bli trodd, sier Gro Anita Sakstad.

Hun er ikke så vant til å bli trodd, men på fredag oppnådde 32-åringen fra Hakadal en historisk seier i Oslo tingrett. For første gang i historien erkjente Norge brudd på den såkalte torturparagrafen i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Før jul skrev Klassekampen om Gro Anita Sakstad, som i årene 2013–2015 satt fengslet på Bredtveit kvinnefengsel fire ganger. Hun var ofte utagerende og prøvde å skade seg selv, og derfor ble hun en rekke ganger ført ned til sikkerhetscellene i fengselets kjeller, hvor hun ble bundet fast med belter i en seng, i lengre perioder uten klær. På det meste lå hun bundet fast sammenhengende i 42 timer.

Allerede før hun ankom fengselet var Sakstad psykisk syk. I ettertid har leger og psykologer stadfestet at all isolasjonen hun ble utsatt for i fengsel i tillegg har gitt Sakstad posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og angst. Hun kom altså ut av fengselet sykere enn hun kom inn.

I et rettsforlik inngått i Oslo tingrett erkjenner nå staten brudd på menneskerettighetene. Det betyr mye for Sakstad personlig.

Hun vant over staten

Å feste en innsatt til en seng ved hjelp av belter er det mest inngripende tvangsmiddelet norske fengsler har, og det kan gi både fysiske og psykiske skader. Sivilombudsmannen har undersøkt samtlige tilfeller av beltelegging i norske fengsler de siste seks årene og slår nå alarm.

Ombudet har utarbeidet en ny rapport, der det blant annet kommer fram at innsatte på sikkerhetsseng i liten grad får tilsyn av helsepersonell mens de ligger i belter, slik de har krav på.

Det er også mange eksempler på at innsatte blir liggende i belter lenger enn det som er nødvendig. Ifølge norsk lov skal belter kun brukes når det er «strengt nødvendig» for å hindre en innsatt i å skade seg selv, og beltene skal fjernes med en gang risikoen for skade opphører.

Det kommer også fram at fengslene i mange tilfeller ikke kan dokumentere at de har prøvd mindre inngripende metoder før de tyr til belter.

– Det mest alvorlige i denne rapporten er at vi bruker belteseng overfor personer som er så syke at de skader seg selv, og at vi ender opp med å bruke et virkemiddel vi tenker er for å hindre skade, men som åpenbart ikke er den riktige måten å behandle syke mennesker på, sier Hanne Harlem, som nylig tiltrådte som sivilombudsmann.

Vil bli kvitt
beltesenger

I mars klaget likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm Tromsø fengsel inn til Diskrimineringsnemnda for flere forhold av forskjellsbehandling av kvinnelige og mannlige innsatte. Ifølge avisa Itromsø kan kvinnene blant annet sitte opptil 23 timer innelåst på cella i døgnet, og får dermed ikke de samme fengselsvilkårene som mennene.

Torsdag vedtok nemnda enstemmig at de kvinnelige innsatte i Tromsø fengsel blir diskriminert på flere punkter:

Kvinnene på høysikkerhet soner i varetektsceller med dårligere tilbud enn menn.

Kvinnene deltar mindre i fellesskapet enn menn.

Kvinnene får dårligere aktivitetstilbud enn menn.

Bjurstrøm kaller vedtaket «historisk» og mener fellelsen trolig vil skape presedens til framtidige liknende forhold.