#fff

#000

Januar: Til forsvar for sløseriet

Man burde sett det komme allerede under Festspillene i Bergen i 2009, da teaterduoen Vinge/Müller skal ha fått flere publikummere til å storme ut av Skatehallen og kaste opp. Synet av Vegard Vinge som tisset i sin egen munn falt ikke i smak hos alle, og allerede den gang kunne man høre det rasle i sablene merket «skattepenger», «eldreomsorg» og «sykehuskø». Særlig etter at Bergensavisen kunne «avsløre» at Vinge/Müllers versjon av «Vildanden» hadde kostet 8443 kroner per tilskuer.

 først i desember i fjor, drøye ti år seinere, at opprøret mot kunstnerduoen og deres kolleger på det frie scenekunstfeltet for alvor tok plass i norsk offentlighet – og fant veien inn på Stortinget. Det skjedde etter at den anonyme Facebook-kontoen Sløseriombudsmannen publiserte et 44 sekunder langt klipp fra den tolv timer lange Vinge/Müller-oppsetningen «John Gabriel Borkman» (2012). I klippet ser vi Vinge sprute maling ut av rumpa og ned på et lerret – «Jackass» møter Jackson Pollock – og reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg.

Nettavisen leverte overskriften «Spruter maling ut rumpa – får 37 millioner i kunststøtte», med henvisning til at duoen har vært tildelt Kulturrådets basisstøtte for frie scenekunstgrupper siden 2011. Snart ilte Senterpartiets Ola Borten Moe til og kalte tildelingen et sykdomstegn, og flere klipp fra det frie scenekunstfeltet gikk viralt. Henriette Pedersen fikk en av sine forestillinger beskrevet som å «plaske i en pøl av sæd», mens koreograf Mia Habib anmeldte nettstedet Resett etter at kommentarfeltet der rant over av rasistisk hets.

2020, men debatten om Kulturrådets sløseri ble med oss inn i det nye året. I januar stilte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Silje Hjemdal skriftlig spørsmål til den nykronede kulturministeren Abid Raja (V) om hva han vil gjøre for å sikre at Kulturrådet forvalter offentlige midler på en forsvarlig måte. Og ikke overraskende rykket Odd Nerdrum ut i Dagbladet og krevde millionbeløpet overført til ham i stedet.

At Fremskrittspartiet og Nerdrum ikke bejubler nybrottsarbeid på scenekunstfeltet, er knapt noe å heve øyenbryn over. Og det skal sies at jeg selv, i øyeblikk av irritasjon og klaustrofobi i teatersalen, har tenkt om et titall forestillinger at de har vært tid og penger ut av vinduet for absolutt alle involverte – Kulturrådet inkludert. Men som Vegard Vinge sa til Klassekampen i mars: «Jeg ser på sløseri som en bra greie. Vigelandsparken er sløseri, Kölnerdomen var 650 år med byggesløseri, pyramidene var sløseri.»

For det kan synesselvsagt, men det høye konfliktnivået gjør det nødvendig å minne om følgende: Man er nødt til å kaste bort penger på dårlig, ja faktisk helt 

 kunst som ingen ser og ingen liker. Om man skal ha bevegelse i kunstfeltet, trenger man rom – både fysiske rom og handlingsrom – der kunsten kan foraktes og forkastes av både dem som ser den og dem som bare hører rykter om den, og det uten at kunstneren risikerer å gå konkurs.

Til forsvar for sløseriet

Februar: Skaugum neste

Du kan leve i tre dager uten brød; uten poesi, aldri, skrev Baudelaire.

I realiteten går det uker, ja, måneder, mellom hver gang den jevne nordmann leser et dikt. Ifølge SSBs «Norsk mediebarometer» har det vært slik siden det tidlige nittitall: På en gjennomsnittsdag leser én prosent av det norske folk et dikt eller et skuespill (de to minisjangrene er for enkelhets skyld slått sammen til én kategori).

Er det ungdommens feil? Slett ikke. I norske seniorboliger og sykehjem blas det så sjelden i diktsamlinger at snittet blir null. Faktisk er det flest (to prosent) lyrikkvenner i aldersgruppa 16–24, men tja, «venner» eller «uvenner» – de fleste av disse poesileserne møter nok diktene i ei skolebok.

Ikke så rart, derfor, at det vekker oppsikt når en poet en sjelden gang entrer bestselgerlistene. Det kan til og med være kontroversielt. Det så vi i februar, da Trygve Skaug på et tidspunkt var Norges bestselgende forfatter – bare slått av den irske løkkeskrift-dronninga Lucinda Riley.

 sier, et «fenomen». Han bygget opp en stor fanskare på Instagram før han i fjor ble plukket opp av storforlaget Cappelen Damm. Da samlingen «Ikke slipp» ble lansert i vinter, sto diktene hans å lese på reklameboards over hele landet.

Satsingen betalte seg umiddelbart. Førsteopplaget ble utsolgt på få dager, og da Bokhandlerforeningen gjorde opp status midt i juli, var «Ikke slipp» årets hittil mest solgte norske bok.

Skaugum neste

Mars: Det er styret som styrer

Hver desember prøver jeg – og alle andre som skriver i en avis – å huske hva i alle dager det var som skjedde dette året. Ingen vil egentlig tenke så mye på 2020, selv om året faktisk ikke ble så ille som det kunne vært, eller som 2021 sannsynligvis vil bli. Men av alt det som faktisk skjedde, står støyen rundt Nordnorsk Kunstmuseum denne våren fortsatt som en særdeles uavklart og ugjennomtrengelig affære. For alle som befinner seg utenfor institusjonen framsto oppsigelsen av direktør Jérémie McGowan i slutten av mars som brutal og fullstendig uventet.

av sin tid som direktør foretok Jeremie McGowan noen ukonvensjonelle grep som har fått store og viktige ringvirkninger i samtidskunstfeltet – langt, langt utenfor både Tromsø og Norge. Ikke minst gjelder det hans mønstring av samisk kunst i 2017, da Nordnorsk Kunstmuseum for en periode ble omgjort til Sámi Dáiddamusea – et samisk kunstmuseum. I ettertid framstår grepet som helt avgjørende – samisk kunst ble grundig diskutert og var 

lenge etterpå. Som utenforstående skulle man jo tro at kredibiliteten hans burde ha vært vanntett, og stillingen hans udiskutabel etter det.

Derfor begynte det naturlig nok å ulme da bakgrunnen for den kontroversielle oppsigelsen ikke ble gjort rede for umiddelbart. Det kokte av indignasjon i sosiale medier, spekulasjonene ballet raskt på seg, og stillheten fra styret sank omgående inn som en bekreftelse på en gammel vond sannhet: «Det finnes ikke noe mer anarkistisk enn makt. Makt gjør som den vil.»

styremedlemmene Joar Nango og Inger Blix Kvammen og varamedlem Trygve Luktvasslimo hadde forlatt styret i protest, i kombinasjon med at mannen fikk 36 timer til å rydde skrivebordet sitt, etterlot et klart inntrykk av at noen i en sentral maktposisjon bare hadde overkjørt alle de som var teite nok til å være uenig i at Jérémie McGowan var uskikket til jobben.

Og selv om styreleder omsider la papirene på bordet i starten av april, en snau uke etter at bråket hadde begynt, framstår fortsatt beslutningen som både mystisk og uforståelig. For den offisielle begrunnelsen var jo heller kjedelige greier, nesten utstudert uinteressant. Årsaken til oppsigelsen var nemlig å finne i den delen av jobben som publikum ikke vil vite for mye om. Rapporter som ikke var blitt innlevert, synkende besøkstall, for sein levering av ufullstendig utfylte skjemaer, dårlig kommunikasjon med Tante Sofie og den slags. Fra mitt ståsted virket disse begrunnelsene litt stusslige og utilstrekkelige, målt opp mot den faktiske kunstneriske innsatsen og den faglige kompetansen McGowan besitter. Fyren hadde jo åpenbart en plan for Nordnorsk kunstmuseum, og hans agenda vekket interesse et utenfor både fagfeltet og kommunegrensa.

 er et styre, og fra et surt og traurig regnskapsfører-perspektiv ville oppsigelsen kanskje passert som uheldig, men sikkert innafor, hadde bare disse trøtte begrunnelsene blitt offentliggjort med en gang. At de ikke ble det, åpnet for ymse konspirasjonsteorier, og inntrykket av maktmisbruk ble, fortjent eller ufortjent, irreversibelt. Stillheten, og den etter hvert formulerte forbauselsen over at noen i det hele tatt brydde seg om noe så ubetydelig som at en kar ble sagt opp fra jobben sin, åpnet for at man kunne lure på om den offisielle begrunnelsen muligens var en etterkonstruksjon. Kanskje var det faktisk bare så banalt at noen ikke likte trynet til fyren, eller følte genuin harme over at han skapte uønsket oppmerksomhet om Nordnorsk kunstmuseum.

Det er styret som styrer

April: I reformklemma

En varm junidag rett før sommerferien står det en tom søppelkonteiner i skolegården hvor avkommet har sin daglige dont. Aktiviteten er stor rundt denne ukunstlede stålkonstruksjonen, og det er selveste rektor – ikledd hvit skjorte, beige bukser og brune munkesko – som leder arbeidet med å fylle den med skrot. I lufta er det en uuttalt parole om at «nå skal det gamle vekk».

Å fylle en søppelkonteiner kan være krevende for dem som til vanlig sysler med kontorarbeid, men det rektor måtte mangle av praktisk erfaring og fysiske egenskaper, kompenserer han for ved å brette opp ermene på den hvite skjorta.

Uanfektet går han løs på det som tilsynelatende er en uoverkommelig oppgave: Det som ser ut som et gammelt arkivskap skal opp i konteineren.

Rektor nøler ikke. I en forbløffende og imponerende manøver bukserer han skapet opp på ryggen, og med vaklende bein setter han kursen mot konteineren.

 flere år arbeidet med et stort og prestisjefylt oppussingsprosjekt som har gått under navnet «fagfornyelsen». Denne skolereformen har hatt som mål å slanke stoffmengden i fagene, for på den måten å legge til rette for mer av det som kalles «dybdelæring».

Tidligere har Klassekampen skrevet en rekke saker om hvordan reformen har vært med på å endre skolefagenes innhold. Blant annet om hvordan det historiske stoffet gjennomgående har blitt nedprioritert i de ulike fagene som følge av ambisjonen om å legge til rette for dybdelæring.

I reformklemma 

Mai: En forspilt sjanse

Sørgelig mye av menneskelivet handler, hvis man tenker over det, om eting og utskillelse av avfallsstoffer. Derfor er det heller ikke overraskende at vårens debatt om Oslobiennalen bød på et par elementer fra samme motivkrets.

Etingen først: I mai ble det kjent at biennalen – en femårig mønstring som skulle «løfte hele kunstmiljøet i Oslo» – hadde gått med seks millioner i underskudd i åpningsåret. Daglig leder Ole G. Slyngstadli forklarte budsjettsmellen med store ambisjoner og høyt tidspress. Unnskyldningen var øyensynlig ikke god nok for Oslo kommune, som i praksis tilsidesatte både Slyngstadli og de to kuratorene: To direktører fra Kulturetaten ble satt inn i ledelsen, med overordnet kunstfaglig og administrativt ansvar ut året.

 innsyn i regnskapsbilagene, ble det tydelig at biennalen hadde lagt seg til relativt dyre vaner – i hvert fall satt opp mot norske kunstneres gjennomsnittlige årlige næringsinntekt på 89.000 kroner. Bare i fjor brukte biennalen 3,6 millioner kroner på reise og bevertning. Én biennalekunstner hadde fått 20 flyreiser påspandert, mens ledelsen selv hadde fartet til Zürich, Bilbao, London, Praha, Madrid, Berlin og Helsinki – et reiseprogram som i dag, når selv julemiddager blir avholdt via Teams, kan framstå nesten litt gammeldags.

Mest provoserende, sett med en fattig kunstners øyne, var nok likevel de rause summene som var brukt på mat og drikke, blant annet et sekssifret beløp til bespisning ved Den franske sal i Nasjonalgalleriet og – kanskje mer absurd – 16.500 kroner til sandwich-is, og det på to kalde vinterdager.

 siden av saken. Men debatten om Oslobiennalen skulle også komme til å handle om kuratorenes bidrag, særlig det formidlingsmessige, og da befinner vi oss plutselig i den andre enden, så å si, av fordøyelsessystemet: I Myntgata 2 i Oslo, hvor biennalen delte tak med rundt 60 kunstnere, hadde kunstner Lisa Tan brukt produksjonsbudsjettet sitt til å pusse opp toalettene.

Hvorvidt disse egentlig trengte oppussing, var det delte meninger om; sikkert var det i hvert fall at Tans konseptverk – en «stille gest» som åpner for refleksjon «over forbindelsene som oppstår mellom kunstnere», ifølge katalogteksten – desperat trengte formidling, skulle det lykkes med å begeistre andre enn atelierfellesskapets tissetrengte.

En forspilt sjanse

Juni: Kompleks kvalitet

Timingen kunne neppe vært verre for Heddajuryen da de i juni offentliggjorde nominasjonene til Norges gjeveste teaterpriser. For mens støvet så vidt hadde lagt seg i gatene etter Black Lives Matter-demonstrasjonene, la de fram en helhvit nominasjonsliste. At bare hvite skuespillere, dramatikere og regissører var med i kampen om årets Heddapriser, fikk teatersjef Cliff Moustache ved Nordic Black Theatre til å spørre seg når han og andre fargede skulle slutte å bli ansett som annenrangs borgere i teatret.

Juryleder Jan H. Landro gjorde ikke noe forsøk på brannslukking. Til Klassekampen slo han fast at juryens mandat er å «se etter kvalitet», og at det ville vært helt feil dersom juryen skulle «lete etter kandidater i ulike grupper for å skape større mangfold». Nå skal det sies at han seinere forsøkte å nyansere bildet ved å påpeke at de nominerte «flere scenekunstnere med flerkulturell bakgrunn» i både 2018 og 2019. Men siden det neppe er siste gang vi hører kvalitetsargumentet bli brukt for å forsvare helhvite tildelinger, kan det være verdt å reflektere rundt kvalitetsbegrepet i samtalen om representasjon i kulturfeltet.

 vil si seg enig i at kvalitet skal være det eneste kriteriet for en tildeling. Ingen drømmer om å holde en tårevåt takketale, vel vitende om at hele salen vet at man mottar prisen for sin hudfarge og ikke sine prestasjoner. Men så er det vel knapt noen som har tatt til orde for kvotering heller. Det mange derimot har stilt spørsmål ved, og som flere makthavere bør spørre seg, er: Hva er nå egentlig kvalitet, og hvordan bedømmes den?

Det er nemlig nærliggende å tenke at dersom en jury i løpet av et helt år ikke kommer over en eneste prisverdig farget kunstner, vitner det kanskje om at det først og fremst er noe i veien med hvor og hvordan denne juryen ser.

For selv om skuespiller Iselin Shumba hadde rett da hun overfor Klassekampen påpekte at det virkelige problemet ligger i teatrene, i at «folk som henne» ikke kan spille Hedda Gabler uten at det blir rollens bærende karaktertrekk, fritar ikke det juryen for ansvar. Og med ansvar menes ikke ansvaret for å «skape mangfold», men ansvaret en jury bærer for å holde en pris – og en kunstform – relevant.

 musikkfeltet, sliter neppe juryene til ymse musikkpriser livet av seg for å finne fargede musikere å hedre. De siste årene har hitlistene vært dominert av «bindestreksnordmenn» som Karpe, Arif, Isah og Musti. Men det har ikke alltid vært slik.

Kompleks kvalitet

Juli: Y-blokka i boks

På et av bildene jeg husker best fra den veldokumenterte striden om Y-blokka, blir Oslos mangeårige, nylig avgåtte plan- og bygningssjef, Ellen de Vibe, trukket etter armene av to politimenn. I mer enn én forstand øker munnbindet den eldre kvinnen bærer, dramatikken – denne aktivisten lar seg ikke stoppe av en pandemi! To typer makt møtes i fotografiet. Det er ingen tvil om hvilken av dem som veier tyngst.

Anledningen var en av de tallrike fysiske motstandsmarkeringene mot vedtaket om å rive Erling Viksjøs skulpturelle bygning i hjertet av Norges hovedstad. Som pensjonist var nemlig de Vibe blitt med i Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka. Denne markeringen fant sted en dag sent i april og hørte til blant de mer oppsiktsvekkende: «Jeg hadde jo aldri planlagt å bli del av en lenkegjeng», som de Vibe senere sa til Arkitektnytt. Den lenge så mektige byråkraten, som i sin gamle stilling hadde stått bak et kompromissforslag om å bevare deler av blokka, endte på glattcelle. Jeg så bildet på Arkitektnytts nettside, men tidsskriftet opplyser at det – talende nok – er hentet fra Facebook-siden til Ellen de Vibes fanklubb.

de Vibe kom bak lås og slå, var likevel kampen over. Den hadde samlet mange tusen underskrifter og fått rivingen utsatt, men ikke ført frem. Y-blokka var på vei ned. Nå er Viksjøs y-formede skapning redusert til en diger boks som står foran Høyblokka. Inni den grå formen ruver «Fiskerne», Picasso-utsmykningen spanjolens norske kollega Carl Nesjar sandblåste på Y-blokkas fasade ut mot byen.

Aksjonistenes stadig mer høyrøstede innsats var likevel slett ikke forgjeves. Tilbake står et i norsk sammenheng sjeldent engasjement for arkitektur – og ikke for en historisk byggekunst som de aller fleste vil være enig i at er «pen», men for en representant for den utskjelte brutalistiske arkitekturen. Aksjonen føyer seg inn i de senere årenes økte engasjement for denne typen bygninger internasjonalt, men ut i en bred norsk offentlighet kom bevisstheten om disse verdiene først med kampen for Y-blokka. Det er å håpe – og det er sannsynlig – at den vil bidra til å gjøre det vanskeligere for myndighetene å rive et verk i samme familie neste gang det måtte komme på tale. I tillegg ga stridens innspurt Norske arkitekters landsforbund (NAL) en sjelden mulighet til å markere seg i et større forum enn det faginterne. Kan hende bærer arkitektenes innsats frukter også på sikt.

 side forteller det faktum at motstanden ikke førte frem, mye om sikkerhetsbegrepets gjennomslagskraft i 2020. Sikkerhetsavveininger lå nemlig til grunn for avgjørelsen om å rive blokka. Sikkerhet brukes for tiden som argument i sammenheng etter sammenheng, store som små, offentlige som private – med resultater. Ikke sjelden ligger det i sakens natur at folk flest ikke kan få innsyn i detaljene bak slike avgjørelser. Likevel trumfet altså sikkerheten et minst like tidsmessig kort: argumentet om av hensyn til miljøet å gjenbruke eksisterende bygningsmasse heller enn å bygge nytt.

Aksjonen for Y-blokka var dominert av engasjerte individer, og foran blokka ble det både arrangert konserter og slått opp protest-telt. Etter hvert bidro også institusjoner: Da Henie Onstad Kunstsenter vinteren for et år siden skulle vise en utstilling av Pablo Picassos erotiske grafikk, benyttet de anledningen til å gjøre deler av markedsføringen om til kampanjevirksomhet for Y-blokka. Senterets ansatte ledet an i protestene iført de Picasso-inspirerte blå- og hvitstripete overdelene også andre tok på for anledningen. Nasjonalmuseet og med tiden også utenlandske aktører, deriblant Unesco og selveste Museum of Modern Art i New York, føyde seg dessuten inn i koret. NAL og Fortidsminneforeningen gikk til søksmål mot staten, og arvinger etter Erling Viksjø og Carl Nesjar varslet at de ville gjøre det samme.

Y-blokka i boks

August: Khio i knestående

I oktober fanget Klassekampens fotograf Tom Henning Bratlie det som må være årets mest minneverdige gest: En gruppe studenter hadde gått ned på kne utafor Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), i solidaritet med ofre for rasisme i USA og her hjemme.

Men denne markeringen hadde flere undertoner. Studentene leste opp et brev sendt til Khios ledelse flere måneder tidligere. Brevet, som da det forlot utboksen 3. juli, var signert av mer enn 130 studenter og ansatte, etterlyste skolens stemme i diskusjonene om de antirasistiske demonstrasjonene. Også på Khio, mente de, finnes strukturell rasisme. De ba om konkrete tiltak, som en mer representativ studentmasse og lærerstab og mer mangfoldig teori på pensum.

 utafor Khio i oktober må ha følt et behov for å minne om innholdet i oppropet. Under augustsola hadde debattene om rasisme ved skolen løpt i alle kanaler, og temperaturen steget for alvor.

Men startskuddet gikk egentlig en mandag i slutten av juni, med et brev til ledelsen ved Khio. En gruppe stipendiater viste til at mange hadde reagert på «rasismen og sexismen» i et utstilt fotografi av Vanessa Beecroft.

Fortsettelsen kjenner vi: Rektor Måns Wrange svarte at det finnes strukturell rasisme også ved Khio, og la fram planer om strukturelle endringer. En drøy uke seinere mottok altså alle ved skolen det nevnte brevet med 130 signaturer – de mente Wrange og ledelsen burde gjøre enda mer for at alle skulle føle seg ivaretatt.

Noen uker passerte i stillhet, før et motsvar kom på trykk i Morgenbladet 3. august: «Identitetspolitikk erstatter undervisning og fagmiljø på Kunsthøgskolen i Oslo», lød tittelen. Fem Khio-studenter ville verne om utdannelsen sin: «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi.» De hevdet at det blåste amerikanske vinder klasserommene, der begreper hentet fra USAs rasismedebatt ble overført til helt andre, norske problemstillinger.

Khio i knestående

September: Stjernekrigen

Reaksjonane varierte frå økonomisk panikk til moralsk harme då Warner Media innleidde julemånaden med å kunngjera at dei i 2021 vil nytta si eiga strøymeteneste HBO Max som lanseringsplattform for alle sine nye filmar i USA. Kinoane (dei som måtte finnast att til neste år) får framleis filmane på lanseringsdatoen, men vil ikkje lenger vera den eksklusive premierearenaen.

Trass i støyen var avgjerda til Warner Media 

 knapt noka overrasking. At påkosta, men utsette kinofilmar som «Dune» no vil koma rett heim i stova til betalande HBO Max-abonnentar, er ei stadfesting av korleis pandemien har påskunda det kosmisk skifte i underhaldningsuniverset som Netflix aktiverte for åtte år sidan.

At kampen om publikum no er ein stjernekrig i kyberrommet, vart sant då det gamle imperiet Disney slo tilbake med den nettilpassa og nettdistribuerte serien «Star Wars: The Mandalorian».

strøymetenesta Disney pluss i midten av september – eitt år etter USA, men akkurat i tide for den andre, norske koronabølgja med tilhøyrande heimeisolasjon. I løpet av det første året, og hovudsakleg under pandemien, har Disney pluss fått 86 millionar abonnentar på verdsbasis. Eit tal det tok Netflix (167 millionar abonnentar, opp 26 millionar dei to første kvartala i 2020) mange år å nå.

Den globale lanseringa av Disney pluss har vore etterlengta av det ettertrakta familiepublikummet og følgt med argusaugo i film- og tv-bransjen, der mange nyleg har lansert, eller er i ferd med å lansera, sine eigne nettenester. Disney var meir førebudd. I åra før pandemien kjøpte verdas største underhaldningsselskap opp rettane til populære franchisar som «Star Wars» og slukte konkurrentar som animasjonsstudioet Pixar og superheltfabrikken Marvel Studios. Katalogane til desse produsentane finst no blant dei over 500 titlane som er tilgjengelege hos Disney.

«Content is King» er slagordet i strøymealderen, og det handlar like mykje om kvantitet som kvalitet.

Stjernekrigen

Oktober: Umulig litteratur

De mest skråsikre av oss hadde for lengst lent oss tilbake og tatt et prinsipielt standpunkt til forsvar for såkalt virkelighetslitteratur, da 57 år gamle Per Marius Weidner-Olsen i august i år lanserte sin debutroman «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen».

Det var derfor ikke mistanken om utlevering av virkelige mennesker som gjorde at jeg falt av halvveis i boka. Det var de uutholdelig selvforelskede formuleringene og den overtydelige insisteringen på kompleksiteten i en offer/overgriper-relasjon som gjorde meg matt. Jeg så for meg forfatteren sitte med et arrogant drag over ansiktet og belære oss om de velkjente mekanismene som er i spill når et overgrep finner sted. Jeg likte ikke boka, enkelt og greit. Enn så lenge.

For da NRK i oktober avslørte at den tidligere læreren Per Marius Weidner-Olsen selv har vært dømt til fengsel for å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold, ble boka satt i et grelt lys. «Usmakelig forsvarsskrift!» utbrøt jeg til dem som gadd å høre på. Men egentlig gnagde tvilen: Hvis man ikke er klokkeklar i forsvaret for at litteraturen kan romme ubehagelige refleksjoner fra mennesker med en problematisk historie, er ikke det ensbetydende med å ville innskrenke den kunstneriske friheten?

 ikke alene om å vakle, og avsløringen utfordret selv hans eget forlag. Oktober, som tidligere har stått sine forfattere last og brast i debatter om sammenfall mellom roman og virkelighet, avbrøt samarbeidet og avsto fra å trykke nye opplag av den kritikerroste romanen fordi forfatteren ikke hadde opplyst dem om dommen.

Det gikk ikke upåaktet hen i Litteratur-Norge. Forfatter Demian Vitanza mente Oktober ikke bare sviktet sin egen forfatter, men også ytringsrommet og litteraturen. I sosiale medier hadde Vitanza plukket opp at flere mente, «i fullt alvor», at Weidner-Olsens bakgrunn diskvalifiserte ham fra å behandle temaet litterært. «Det tyder på en manglende evne til å integrere rettsstatlige prinsipper som en nødvendig motsats til de mest umiddelbare tanker og følelser man måtte ha om en forbryter», slo Vitanza fast.

 han rett da han antydet at vi ikke bare godtar, men bejubler Oktobers «plutselige forskyvning av etisk standard» fordi vi har å gjøre med en «dømt sedelighetsforbryter». Hadde min forakt for denne boka egentlig sin rot i den tvetydige behandlingen av overgrep? Var det faktisk en moralsk og ikke en litterær dom jeg hadde felt over «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen»? Eller, tenkte jeg i et håpefullt øyeblikk, forholdt det seg motsatt: Fryktet anmelderne som roste boka opp i skyene, eller Brage-juryen som nominerte den til årets beste bok, at en moralsk dom skulle hindre dem i å anerkjenne det som kanskje kunne være Norges svar på «Lolita»?

Umulig litteratur

November: Museet som lar vente på seg

For hver nye utsettelse av Nasjonalmuseets åpning må jobben til direktør Karin Hindsbo bli enda vanskeligere. På tampen av koronaåret 2020 ble det offentliggjort at museet heller ikke i 2021 kommer til å åpne sine eksklusive dører ved Rådhusplassen. For de ansatte må det være både frustrerende og krevende – museumsarbeid hviler på langsiktig planlegging, og forandringer kan skape store praktiske problemer. For publikum er det stadig mer provoserende at et så kostbart byggeprosjekt – for en institusjon som legger beslag på så mye av landets kulturbudsjett – forblir stengt.

I Klassekampen hevdet kunsthistorikeren Knut Ljøgodt, som tidligere har ledet Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø, at Nasjonalmuseet i større grad burde ha sørget for at samlingen var offentlig tilgjengelig også mens institusjonen er stengt: «Det Nasjonalmuseet skulle ha gjort fra dag én, var å tenke alternative visningssteder under bygge- og flytteprosessen.» Han pekte på at Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet kunne ha holdt åpent lenger, og at Nasjonalmuseet kunne ha tenkt «mer ambisiøst om utstilling og formidling» i ventetiden og samarbeidet også med internasjonale institusjoner.

av flere i bransjen. Blant dem var Erlend Høyersten, nordmannen som er direktør ved Aros-museet i Århus: «Nasjonalmuseet har vært påfallende usynlig, og burde hatt mulighet til et høyere aktivitetsnivå mens vi venter på åpningen av det nye bygget», uttalte han her i avisen og la til at lite tyder på at «kreativiteten er høyspent» i institusjonen. Ifølge Høyersten kan museet «gjøre seg selv uviktig dersom det lar ambisjonene falle og tror de er beskyttet i kraft av sin størrelse og posisjon».

Utsettelsen skapte også et mer uvanlig problem: Siden det å ikke være representert i samlingen er et kriterium for å få være med på Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst», kunne ikke museet kjøpe inn verk av Joar Nango, årets festspillutstiller i Bergen. Nango har siden 2017 vært blant landets synligste signaturer internasjonalt og skal delta. Men institusjonen har altså selv gjort det umulig å innlemme verk av denne særlig aktuelle kunstneren i samlingen før tidligst om to år.

«Veldig merkelig», lød den samisk-norske kunstnerens egen kommentar til saken. I Klassekampen kritiserte han også selve utstillingsideen: «Det er et uinteressant konsept som dessverre står i fare for å sementere ideen om utenforskap. Vi får håpe museets ledelse snur og tar til vettet.»

 ganske sikkert vært den beste, men det er noe paradoksalt ved at dem museet aktivt har valgt å ikke kjøpe inn verk av, skal få dominere det vi får tro blir den store norske museumsbegivenheten i 2022. I et innlegg i Aftenposten allerede i september undret kunstneren Sverre Bjertnæs på hva Nasjonalmuseet vil med «Jeg kaller det kunst»: «Er det en ansvarsfraskrivelse som definisjonsmakt? Et selvironisk oppgjør med våre forventninger om at et nasjonalmuseum er den høyeste terskelen?» spurte han. Bjertnæs forutså dessuten problemene museet ville komme opp i med Joar Nango, og påpekte at kunsten hans ganske sikkert ville være innkjøpt av museet før utstillingen åpner, og dermed ikke lenger passe inn i konseptet.

Museet som lar vente på seg

Desember: Søvnløs statsråd

Til deg som måtte ha funnet på å kritisere kulturminister Abid Q. Raja (V) i mediene i år: Vit at han har lest hvert ord.

Morgenritualet hans er som følger: Han står opp før resten av familien, lager seg en kaffe, klikker seg inn i mediedatabasen Retriever og søker opp alt som står om ham. Det vil i skrivende stund si 15.287 artikler siden han tiltrådte som kulturminister 24. januar.

– Jeg skal betrygge alle med at jeg har lest all kritikk med åpent sinn. Mediene skriver «klasker til mot Raja» eller «flengende kritikk», men jeg har tenkt motsatt: Hva slags innspill kommer i dag? sier han.

Vi snakker med statsråden like før han skal holde sin juletale på Operaen i Oslo. Det er det første gang kulturministeren gjør, opplyser han. Talen er tenkt både som en oppsummering og en oppmuntring, og nye krisemilliarder skal legges på bordet.

For sin egen del vil Raja beskrive året som «søvnløst». Men også begreper som «kulturens kraft i krisa» og «inspirert av optimismen» hentes fram når han gjør opp status for 2020.

– Jeg har fått mye energi av innspillene på morgenen. De har bidratt til at vi har klart å justere og forlenge støtteordningene. Nå som året er på vei til å ta slutt, legger jeg stor stolthet i at Venstre i borgerlig regjering har stilt opp med de største kulturpakkene av alle land. Bare fra Kulturdepartementets side er det kommet åtte milliarder kroner, sier han.