#fff

#000

Lørdag endte to intense uker med forhandlinger i Glasgow, og en slutterklæring ligger på bordet. Møtet gikk en dag på overtid og hadde en dramatisk avslutning, der COP26-president Alok Sharma på et tidspunkt måtte kjempe for å holde tårene tilbake.

– Jeg beklager hvordan denne prosessen har utspilt seg. Jeg forstår den dype skuffelsen. Men det er livsviktig at vi beskytter denne avtalen, sa Sharma.

Sharmas følelsesutbrudd kom etter at India, med Kina i ryggen, presset gjennom en ny formulering om kull helt på tampen av møtet.

I utkastet til slutterklæring som lå an til å bli vedtatt, sto det at kullenergi (uten karbonfangst- og lagring) skal fases ut. Etter Indias endring står det nå i stedet at kullenergi skal fases 

Ifølge flere kilder, deriblant Bloomberg, skal også USA ha ønsket en utvannet formulering.

I tillegg ble punktet om fossile subsidier svekket, der blant annet Australia, Russland, Kina og India endret formuleringen til at det kun er «ineffektive» subsidier av fossilt som skal fases ut.

Kom i mål på overtid

Klimatoppmøtet i Glasgow går mot ekstraomganger. Et av hovedtemaene land strides om, er hvor mye penger rike land, som har størst ansvar for klimaendringene, skal betale fattige land, som rammes hardest av dem.

I går fikk Klassekampen tatt en rask prat med Walton Alfonso Webson, leder av forhandlingsblokka Alliance of Small Island States (Aosis), og spurt om hvilke forventninger de har til utfallet av klimatoppmøtet.

Vi trenger en egen finansieringsfasilitet for tap og skade, støtta til klimatilpasning må dobles, og det nye klimafinansieringsmålet etter 2023 må defineres, sier Webson

Han sier det er mye prat på COP26 om støtte til u-land, men uklart hvordan de faktisk skal få tak i nok penger.

– Hvorfor trenger vi mer penger? På grunn av gjeldskrisa som pandemien har dyttet oss dypere ned i. Hvis vi ikke drukner av det økende havnivået, vil vi drukne i gjeld.

Trenger penger nå

I et tettpakket presserom på klimatoppmøtet i Glasgow i går lanserte Danmark og Costa Rica en allianse for «planlagt og rettferdig» omstilling bort fra olje.

I tillegg til Danmark og Costa Rica består Beyond Oil & Gas Alliance (Boga) av Frankrike, Grønland, Irland, Quebec, Sverige og Wales som fullverdige medlemmer, mens staten California, New Zealand og Portugal er med som «assosierte medlemmer».

I tillegg er Italia, EUs nest største oljeprodusent, med som en mindre forpliktende «venn» av alliansen ved å love at de skal tilpasse framtidig oljeproduksjon til 1,5-gradersmålet i Parisavtalen.

Danmarks klimaminister Dan Jørgensen sa i går at dette skal betraktes som et «første steg», og at hensikten er at flere land skal bli med.

– Vi håper i dag vil markere starten på slutten av olje og gass, sa Jørgensen.

Samles om oljestans 

I en bilfabrikk i Cochabamba viser Stephanie Saavedra hvor litiumbatteriet skal plasseres i en av de små elbilene arbeiderne setter sammen.

Til nå har den private bolivianske elbilprodusenten Quantum Motors brukt blybatterier i bilene sine. Men de neste årene er planen at alle nye biler skal utstyres med litiumbatterier produsert av Bolivias nasjonale litiumselskap.

Saavedra forklarer at litiumbatterier vil gjøre bilene lettere, raskere og ikke minst gi eierne enda lengre rekkevidde. Kapasiteten skal økes fra rundt 50 kilometer til rundt 80 kilometer.

– Målet vårt er å hele tida forbedre bilene våre så mye at enda flere her velger å bytte ut sin bensinbiler med elbiler, sier hun.

Vi har blitt kjørt hit i en av selskapets utstillingsmodeller og trøkket oss sammen bak i den lille treseteren.

Saavedra kommer fra La Paz, men fikk jobb på fabrikken etter en praksisperiode gjennom ingeniørutdanningen her i byen. Hun sier «det er noe vakkert» ved å få være med på det som er historisk prosjekt: Bolivias første bilprodusent lager elbiler.

LAGER SIN FØRSTE BIL

De vil være med på dansen

På skiltet ved inngangen til den lille byen Colcha K står det «velkommen til hovedstaden for Bolivias litium». Byen huser et par tusen innbyggere og ligger rett ved utkanten av Salar de Uyuni. Saltørkenen inneholder verdens største forekomst av litium – metallet som har fått en sentral plass i forsøket på å realisere et globalt grønt skifte.

På tirsdag besøkte Klassekampen fabrikken til Bolivias nasjonale litiumselskap. Landets regjering håper den skal skape et grønt industrieventyr.

I dag har vi tatt turen til noen av byene i nærheten av litiumprosjektet. Hva tenker lokalbefolkningen om de store planene som først og fremst klekkes ut åtte timer lenger nord, i hovedstaden La Paz?

Her i Colcha K er flere av husene og tribunen på byens lille fotballbane malt i hvitt og blått. Det er fargene til regjeringspartiet Movimiento al Socialismo (MAS). Av totalt 5205 stemmer i dette distriktet fikk MAS’ kandidat Luis Arce 3895 i valget i 2020. Venstrepresidentens soleklare valgseier var ikke minst en reaksjon mot høyresidas kupp mot MAS-leder Evo Morales i 2019.

– Folk her var med i kampen for å vinne tilbake demokratiet, sier Reinaldo Ibarra Gomez.

DE VIL VÆRE MED PÅ DANSEN

En fotballstadion i miniatyrversjon lyser opp fra en monter foran oss. Lusail Stadium i Qatar skal bli ferdig så både åpningskampen og finalen i VM i fotball kan spilles der i 2022.

Personen vi snakker med, som får beskjed av sine overordnede om å ikke siteres med navn, har ansvar for å promotere turneringen i Qatars paviljong på klimatoppmøtet.

I den massive hallen arrangerer land og selskaper foredrag og snakker med forbipasserende.

– VM i Qatar er historiens første nullutslipps-VM. Vi kjøper kvoter for alle utslippene, sier hun.

Reklamerer for seg selv

– Arbeidsfolk må bli hørt og få plass rundt bordet. Hvis ikke får vi en omstilling som er polarisert og ikke tilpasset folk flest. Dette blir et veldig viktig tema for oss framover, sier Peggy Hessen Følsvik, leder i LO.

Hun har funnet tid mellom slagene i Glasgow til å ta en prat med Klassekampen, i andre etasje på en restaurant i den skotske byens sentrum. I fire dager har hun deltatt på klimatoppmøtet som del av den internasjonale fagforeningsføderasjonen International Trade Union Confederation (Ituc).

Med fagforeningstopper fra hele verden har Følsvik brukt dagene på å diskutere «rettferdig omstilling av arbeidslivet». Hun tror og håper at Ap/Sp-regjeringen vil sette fart på omstillingen i Norge.

– Mange av dem jeg har snakket med her, forventer at Norge skal lede an. Vi har en enorm fordel fordi vi har et system for å jobbe i partssamarbeid. I tillegg har vi tilgang på fornybar kraft. Vi har alle forutsetninger for å lykkes, men vi må komme i gang nå, sier Følsvik.

I klimakapittelet i Hurdalsplattformen skriver regjeringen at de vil «opprette et nasjonalt råd for rettferdig omstilling der arbeidslivets parter har en sentral rolle».

Krever plass rundt bordet 

Jakta på det hvite gullet

I en fabrikk i verdens største saltørken har Vairo Rodrigo Vargas Vargas (33) nettopp tatt oss med gjennom produksjonslinja han har ansvaret for. Nå gnir den unge ingeniøren sluttproduktet, et hvitt pulver, mellom fingrene sine. Han vet at hele verden, ikke minst elbilprodusenter, jakter på Bolivias «hvite gull».

Produksjonssjefen forteller at han ønsker å trappe opp framstillingen betraktelig i årene som kommer. Det skal – håper både Vargas og Bolivias venstrepresident Luis Arce – danne grunnlaget for et nasjonalt industrieventyr som også vil komme resten av verden til gode.

Under oss, i lake under saltflata som en gang var en enorm innsjø, ligger nemlig planetens største ressurser av metallet som er blitt avgjørende for det grønne energiskiftet som i disse dager diskuteres på klimatoppmøtet i Glasgow: litium.

Metallet brukes i oppladbare batterier, og ifølge analytikere må den globale litiumproduksjon trolig dobles i løpet av det neste tiåret for å møte etterspørselen. Foreløpig er imidlertid Bolivias produksjon begrenset til et mindre pilotprosjekt i en liten og umoderne industribygning.

Det er her Vargas viser oss rundt. Han snakker om drømmen om å ta igjen litium-konkurrenter som Chile og Argentina.

Og med store ressurser følger store konflikter. I 2019 ble Bolivias president Evo Morales avsatt i et kupp etter protester som blant annet handlet om en litium-kontrakt han hadde inngått med et tysk selskap. Og fortsatt er landets litiumprosjekt omgitt av politisk strid, lokale bekymringer og en dragkamp mellom stormakter og internasjonale selskaper.

JAKTA PÅ DET HVITE GULLET

– Signalene jeg får, er positive. Med et sterkt forbehold om at det kan endre seg i dagene som kommer, vil jeg si at det er god stemning, sier Espen Barth Eide (Ap).

Klima- og miljøministeren møtte Klassekampen til frokost i går, idet andre uke av klimatoppmøtet i Glasgow ble sparket i gang.

Denne uka skal Eide og Singapores miljøminister Grace Fu lede de vriene forhandlingene om artikkel 6 i Parisavtalen. Eide sier de vil prøve å ta med seg den positive energien fra klimatoppmøtets første uke.

– Vi ligger bedre an enn forventet på klimafinansiering, sier han og legger til:

– Og med de nye målene land har satt, styrer vi mot 1,8 grader oppvarming i stedet for 2,7 grader. 1,8 er fortsatt for mye, og det er foreløpig bare ord, men dette er viktige framskritt. Nå må vi bruke det momentumet inn i forhandlingene.

Eide ser lyst på samtalene

Forhåpningene til klimatoppmøtet i Glasgow var på forhånd lave. Møtet er ett år på etterskudd på grunn av pandemien, og det var lenge usikkert om land hardt rammet av koronaviruset i det hele tatt kunne delta.

Men nå er nær 40.000 registrerte deltakere snart ferdig med den første av to uker i Skottlands største by, og et mylder av statsledere, aktivister, interesseorganisasjoner og representanter for næringslivet har fylt konferansehallene i Glasgow.

Den første uka har blant annet gått med til taler og løfter fra verdens ledere, som nå har returnert til sine hjemland.

Fra mandag av starter alvoret – da begynner forhandlingene om hva som skal stå i sluttdokumentet.

Bård Lahn er klimaforsker i Cicero, har deltatt på flere klimatoppmøter og har skrevet boka «Klimaspillet» om forhandlingene som skjer bak lukkede dører.

En lang vei til enighet

Jakter på vann i ørkenen

Aleinemor Yolanda (42) er i gang med denne ukas klesvask. Ett år gamle Laura, som stikker hodet ut av det lille trehuset, sørger for at fembarnsmora gjerne skulle vasket klær oftere. Men vannbilen kommer bare én gang i uka, om den kommer i det hele tatt.

Hun peker på familiens vanntank, som alltid burde vært fullere. Men å fylle den opp koster.

Da pandemien brøt ut, mistet Yolanda jobben på bilvaskeriet. Familien overlever nå på pengene den eldste dattera tjener nede i byen.

Inntil hun ble aleinemor, bodde Yolanda lengre sør i Lima.

– Der hadde vi vårt eget vann. Sånn er det ikke lenger, sier hun.

JAKTER PÅ VANN I ØRKENEN

Å tro at klimabevegelsen har behov for innslag av sabotasje er både misforstått og uintelligent, mener Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet. Han tar til motmæle mot argumentene den svenske akademikeren Andreas Malm kom med i Klassekampen på mandag.

Malm, som er universitetslektor, forfatter og aktivist diskuterer om klimabevegelsen må ta i bruk mer militante taktikker, som sabotasje.

Gulowsen mener det ville vært svært ødeleggende for miljøkampen.

– I tilfellene hvor vold eller sabotasje har vært en del av sosiale bevegelser, så har det vært et problem, ikke en styrke for bevegelsen. Det er det motsatte av intelligent. Det er mulig Malm er ansatt på et universitet, men han har feillest historien, sier Gulowsen.

Han sier eksemplene Malm selv trekker fram, som Ende Geländes aksjoner mot kullgruver i Tyskland og motstanden mot Dakota Access Pipeline i USA, lykkes nettopp fordi de var ikke-voldelige.

– Selv om det var noen små, mislykka innslag av sabotasje ved Dakota-rørledningen, lykkes aksjonene der på grunn av den store, folkelige motstanden, ikke ved bruk av sabotasje, hærverk eller miljøterrorisme, sier Gulowsen.

Slakter forslag om «intelligent sabotasje»

Til tross for at verdens urbefolkning spiller en nøkkelrolle i å løse klimakrisa, mottar de under én prosent av den globale klimafinansieringen. Det viser en rapport fra Regnskogfondet, publisert tidligere i år.

På COP26 i Glasgow i dag annonseres det en felles satsing for å gjøre noe med dette, som Norge er en del av.

Norge, Storbritannia, USA, Nederland og Tyskland lover, i partnerskap med 17 private fond, å donere 1,7 milliarder dollar (cirka 14 milliarder kroner) for å hjelpe urfolk og lokalsamfunn med å beskytte tropisk skog.

I en e-post til Klassekampen påpeker statsminister Jonas Gahr Støre at skog og arealbruk kan bidra med nesten en tredel av løsningen for å nå 1,5-gradersmålet.

«Vi kan ikke løse klimakrisen uten å stoppe avskogingen. Derfor har Norge gjennom mange år ment at regnskogsatsingen er viktig. Sammen med Storbritannia, Tyskland, Nederland og USA vil vi slutte oss til en egen deklarasjon om skog her i Glasgow», skriver Støre.

Øker klimastøtta til urfolk

I Berlin i 1995, 25 klimakonferanser tilbake i tid, var Andreas Malm med en gruppe klimaaktivister utenfor hallen der verdens ledere satt og diskuterte klimapolitikk.

Aktivistene ville ha slutt på «blah blah blah» og konkrete tiltak for å få ned utslippene raskt. Forskningen var tydelig på at dersom ikke noe skjedde, styrte verden mot en klimakrise. Nå skulle verdens ledere gjøre noe med det, i verdens aller første klimatoppmøte, COP1.

31 år seinere er COP26 i Glasgow offisielt i gang. Men i tida mellom 1995 og nå har de globale CO2-utslippene økt med rundt 60 prosent. Og ifølge FN ligger utslippene an til å fortsette å øke i årene som kommer.

Dette er bakteppet for argumentet i Andreas Malms bok, med den kontroversielle tittelen «How to blow up a pipeline», utgitt av Verso tidligere i år. I boka tar Malm, som er universitetslektor på Lund Universitetet i Sverige, til orde for at klimabevegelsen må bli mer militant.

«[...] Når begynner vi å fysisk angripe de tingene som konsumerer planeten, og ødelegge dem med våre egne hender? Er det en god grunn til at vi har ventet så lenge?», spør han i boka.

Vil trappe opp «intelligent sabotasje»

Når fjellet smelter

Fjellguide og småbonde Saul Luciano Lliuya (41) klatrer opp trappa til taket på familiens lille hus i byen Huaraz i Peru. Herfra kan vi se Andesfjellene han har kjent hele livet, men som ikke lenger er de samme.

Foran oss ligger den fortsatt snøkledde toppen Palcaraju 6274 meter over havet. Det er derfra trusselen kommer. Den som de siste årene har forandret hele Lliuyas liv.

Utenfor huset hans løper små barn rundt på et lite torg, og en gjeng leende jenter med munnbind øver inn en Tiktok-dans. 1500 meter over dem ligger innsjøen Palcacocha. Den fylles med smeltevann fra Palcarajus stadig mindre isbre. Fra innsjøen og videre nedover fjellsida går dalen som en trakt rett ned mot Huaraz og dens 150.000 innbyggere.

I dag fungerer Lliuyas hus som studentbolig for sønnen Brandon (21) som studerer for å bli dataingeniør. Murbygget ligger midt i området som i 1941 ble jevnet med jorda da et skred sendte Palcacochas vannmasser ned over byen. 2000 mennesker mistet livet den gangen. Ifølge Lliuya, og en rekke klimaforskere, øker nå klimaendringene risikoen for at innsjøens vannmasser nok en gang skal komme veltende ned dalen og knuse alt på sin vei.

– Når du vet dette, må du gjøre noe. Du må forsvare deg, sier Lliuya.

Han elsker innsjøen der oppe. Men han frykter den også.

NÅR FJELLET SMELTER

I morgen sparkes klimatoppmøtet i Glasgow i gang, det 26. i rekka siden det første møtet ble avholdt i 1995.

I forkant varsler Norges nye statsråder for olje, energi og klima et taktskifte i Norges fornybarpolitikk.

– Nå haster det å komme i gang med en ny, storstilt produksjon av fornybar kraft. Dette er vår viktigste oppgave, sier olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap).

Persen har møtt Klassekampen på Kaffistova i Oslo sammen med partifelle og klima- og miljøminister Espen Barth Eide.

Hun forteller at å få til en storstilt havvindsatsing er det som ligger øverst på hennes nye skrivebord i Olje- og energidepartementet.

– Vi må komme i gang raskt med havvind. Ikke bare med pilotprosjektene på sokkelen, men også at det kan være industrielt, sier Persen.