#fff

En dag i midten av september kjørte to biler ut til flyplassen i Minsk for å delta på et helt spesielt møte. I den ene bilen satt representanter for den uavhengige fagforeningen i Hviterussland, Bitu, som blant annet representerer flere av gruvearbeiderne ved industrigiganten Belaruskali.

I den andre satt medlemmer av streikekomiteen ved samme bedrift. De to bilene kjørte ulike ruter for å være sikre på at minst en av dem kom fram til møtet med representanter for ledelsen i den norske gjødselprodusenten Yara.

– Det var som en James Bond-film, sier Lizavieta Merliak, internasjonal sekretær i Bitu.

I støyen utenfor flyplassen møtte hun blant annet konsernsjefen i Yara, Svein Tore Holsether. Han hadde tidligere samme dag møtt ledelsen ved Belaruskali, som har Yara som en av sine viktigste kunder.

– Det vi har hørt, er at ledelsen i Belaruskali er livredde for å miste kontrakten med Yara, forteller Merliak på telefon fra Hviterussland.

– Vi ble enige om at de skulle videreføre kontakten. Det er den eneste pressmiddelet de har overfor Belaruskali. Hvis de avbryter kontakten, er det ingen som vil bry seg om hva som skjer her, sier hun.

Ber Yara om å bli værende

Denis Doudinski har akkurat fått sparken i den statlige tv-kanalen Belarus 1. Han var i en årrekke en av programlederne for «God morgen, Hviterussland», som vekket folk på morgenen med tannløs og tankeløs tv-underholdning.

En dag i sommer, noen uker før presidentvalget 9. august, ble han vitne til et tilfelle av grov politivold. Han skrev en post på Facebook, der han kritiserte det han hadde sett. Neste dag ble han innkalt til et møte hos sjefen.

– Han sa: «Denis. Du forstår ikke. Du lar deg bruke av fremmede makter. Du er en blind kattunge», forteller Doudinski da vi sitter på en kafé i sentrum av Minsk.

– Han kalte meg en dukke i fremmede, sterke hender. Men jeg er 46 år, jeg kan ikke være en dukke.

Mens vi snakker, kommer et lite demonstrasjonstog forbi på fortauet utenfor kafeen. Doudinski løper ut for å filme dem med telefonen. En stund står vi og ser på de unge studentene, som roper slagord mot president Aleksandr Lukasjenko, med en blanding av sinne og håp. Da vi vender tilbake til bordet, spør vi Doudinski om han er optimistisk over det som skjer i landet.

– Jeg foretrekker å være realistisk, svarer han.

Vinn eller forsvinn

#000

Det står et sovjetisk militærfly i en rundkjøring en drøy times kjøring nord for Minsk. Vi tar til høyre innover en smal grusvei og stanser mellom noen få værbitte trehus, som til sammen utgjør landsbyen Bradok.

En gammel dame som har hørt bilen, kommer ut av porten i et høyt gjerde. Før vi har rukket å presentere oss ordentlig, peker hun på et lite, umalt skjul som står og forfaller i veikanten.

– Jeg bodde i dette skuret i de første to årene etter krigen, sier hun.

Nadzieja er 78 år gammel. Mannen sin har hun begravet for mange år siden. Nå bor hun alene her, tvers over veien for skuret der mora holdt liv i henne og søsknene de første etterkrigsårene.

– Faren min ble invalid etter Finlandskrigen. De unge har ikke sett noe av dette. De protesterer, men de vet ikke hva de gjør, fortsetter hun.

Mens vi snakker, kommer en annen kvinne ut av et av de andre husene. Hun er giftet inn i samme familie, men har også vært enke noen år.

Lukasjenkos folk

Det var første skoledag etter sommerferien i Hviterussland. Fem journalister hadde allerede blitt arrestert etter at opprørspolitiet brøt opp en studentdemonstrasjon.

Klassekampen sto utenfor en videregående skole midt i sentrum av Minsk, der det rundt klokka fire begynte å samle seg en ny gruppe. Det var stort sett tidligere studenter som sto helt rolig på rekke, holdt plakater og viste v-tegnet til forbipasserende biler.

På den andre sida av det breie fortauet sto to journalister i blå vester merket «presse» på russisk. Den ene av dem var Katarina Andreeva fra den polskstøttede fjernsynskanalen Belsat tv.

Da vi gikk bort for å hilse, sto hun sammen med en kollega og gjorde de siste forberedelsene før de skulle på skjermen med intervjuer med demonstrantene.

– Vi kommer til å bli pågrepet om cirka femten minutter, sa Andreeva.

Kjemper om sannheten 

Den morgenen han ble arrestert, hadde Anatoli Bokun akkurat vært på en time hos bedriftslegen.

Bokun er leder for streikekomiteen for gruvearbeiderne ved den hviterussiske industrigiganten Belaruskali, som holder til i Salihorsk, en liten by halvannen times kjøring sør for Minsk. Belaruskali er en av verdens største produsenter av pottaske (kaliumkarbonat).

Mandag morgen denne uka kjørte Bokun sammen med en kollega til legekontoret, der han skulle begynne en fjorten dagers behandling av lungene, som tilbys dem som jobber i gruvene der pottasken utvinnes.

– Vi var på vei til legen da vi så en sølvfarget bil med sotede ruter. Anatoli sa til meg at han hadde sett denne bussen under demonstrasjonene, forteller Pavel Sakalouski, en kollega som fulgte ham til legen den morgenen.

De brukte halvannen time på sykehuset, og var på vei over parkeringsplassen da en annen, fremmed bil stanset foran dem.

– Tre personer kom ut. De dyttet meg unna, viste et identifikasjonskort fra KGB og «tilbød» Anatoli å gå med dem. Han spurte hvorfor, og de sa at de bare trengte å få ham til å se på et dokument. Jeg tilbød meg å gi ham skyss, men ble uhøflig avvist, forteller Sakalouski da vi møter ham i lokalene til streikekomiteen i Salihorsk, seinere den samme dagen.

GRUVEOPPRØRET

Det er søndag formiddag. Klokka nærmer seg to da de første demonstrantene begynner å stimle mot Uavhengighetsplassen i Minsk.

Selve plassen er sperret av politi, så de først ankomne samler seg langs fortauet på den breie gata som leder fram til plassen.

Rundt skuldrene bærer mange av dem det hvite og røde flagget som har blitt symbolet på de massive protestene mot president Aleksandr Lukasjenko, som denne dagen fyller 66 år.

Plutselig vrenger flere store, grønne kassebiler opp foran den gryende folkemengden. Fra vinduet i en leilighet tvers over gata kan vi se hvordan maskert opprørspoliti griper folk tilsynelatende vilkårlig ut fra mengden og dytter dem inn i de ventende bilene.

Over hundre mennesker blir arrestert, men om målet er å kvele demonstrasjonen, er det heller mislykket. I løpet av den neste timen fortsetter titusenvis av mennesker å strømme inn mot sentrum av den hviterussiske hovedstaden.

Mange har kledd seg ut, andre bærer plakater med oppfinnsomme slagord eller «gaver» til bursdagsbarnet. Til slutt er de så mange at opprørspolitiet bare kan observere hvordan elva av misnøye snor seg gjennom byen i retning presidentpalasset.