#fff

#000

har Knesset forlenget loven om statsborgerskap og innreise i Israel. Det vil fortsatt, nå for nittende året på rad, være nesten umulig for blant annet palestinere fra Vestbredden og Gaza å få oppholdstillatelse i Israel. Det hjelper ikke at palestineren er gift med en israelsk statsborger – det blir ingen oppholdstillatelse uansett.

Israels innenriksminister, Ayelet Shaked, er fornøyd. Like etter avstemningen i Knesset tvitret Shaked: «En jødisk demokratisk stat 1 – En stat for alle sine innbyggere 0» (10.3.2022).

Noe senere forklarer hun til The Jerusalem Post at loven er en «lov for vår nasjonale sikkerhet».

Hva Shaked tenker på som «vi», utdyper hun ikke, og journalisten fra The Jerusalem Post spør ikke. Alle forstår jo. Og det er nettopp det at alle forstår og ingen finner grunn til å spørre, som er ubehagelig.

 men Ibtisam Mara’ana er derimot opprørt. Hun er den eneste av de 120 representantene i Knesset som lever i et blandingsekteskap. Mara’ana er araber, hennes mann er jøde. Begge er medlemmer av Arbeiderpartiet. De har en datter som, sier Mara’ana, er «100 prosent jødisk og 100 prosent araber». Mara’ana bekymret seg lenge for hvordan det skulle gå for datteren i et land der både jødiske og arabiske israelere er så opptatt av sin gruppeidentitet. Nå tenker hun at det nok skal gå bra. Hvorfor tror hun det? Erfaringen – datterens, mannens, hennes egen og andres.

Den uoverstigelige grensen

 Boikotten mot Israel, de kampanjene boikottbevegelsen driver, hva disse menneskene sier og gjør og – ikke minst – hvordan de sier det og gjør det – blir du ikke skremt?

Det er en venn av meg som spør. Vi snakker om boikotten som rettes mot en utstilling, 

, som vises i Monde Arabe i Paris. Utstillingen belyser hvordan jødisk og arabisk kultur har befruktet og påvirket hverandre i Midtøsten og Nord-Afrika. Det har skjedd gjennom århundrer med sameksistens. Boikottbevegelsen mot Israel (BDS), sammen med 52 «intellektuelle og kunstnere fra den arabiske verden», er opprørt over at utstillingen framstiller det som om den arabiske kulturen har blitt påvirket av den jødiske. De er også opprørt over at instituttet har samarbeidet med Israel Museum i Jerusalem. Det hele er rent tyveri av den arabiske kollektive hukommelsen og kulturell appropriering av verste sort. Israels koloniale apartheidregime framstår som en normal stat. Altså har instituttet forrådt sitt oppdrag og gjort seg skyldig i en av de verste formene for «umoralsk misbruk av kunsten som politisk verktøy for å legitimere kolonialismen og undertrykkelse». Utstillingen burde stoppes!

Det er disse reaksjonene som min venn mener burde skremme meg.

 og ble ikke eldre. Mandag 2. mars 2020 ble hun mishandlet og drept med kniv i Jabalia i Gaza. To menn myrdet henne, faren var den ene og broren den andre. To kvinner hjalp til, moren var den ene og tanten den andre. I nabolaget hadde det gått rykter om at Jamina traff gutter man ikke kjente til. Hvem vet, kanskje hadde hun allerede mistet sin uskyld? Jamina ble oppfordret til å gjennomgå en «uskyldsundersøkelse». Hun nektet og rømte til en venn. Dermed var Jaminas skyld «bevist». Skammen uunngåelig. Det var bare én måte å sette ting på plass – med stikk og slag, med vold, med mord. Så var familien renvasket. I en verden av æresvold hadde debet og kreditt utlignet hverandre, og orden var gjenopprettet.

 fått leve noen dager til, hadde hun vært en av de omkring 200 personene som deltok i Zoom-møtet (6. april 2020) der palestinere og israelere som lengtet etter fred og frihet, forsøkte å opprette kontakt over gruppetilhørighetens grenser. Hun var medlem i Gazas Ungdomskomité, en fredsgruppe som drev nettverket Skype With Your Enemy. Når Israel ikke mørkla Gaza, når elektrisiteten faktisk fungerte og Hamas ikke grep inn, skypet palestinere og israelere med hverandre og rev slik ned de murene som andre hadde bygd mellom dem. De snakket om hverdagen sin og tankene sine. De utvekslet meninger, snakket om sine forhåpninger og om sin frykt. De snakket om sin lengsel etter fred og sameksistens.

Skype With Your Enemy tiltrakk seg mange gazaboere, kanskje altfor mange til å gå under radaren. Med tiden ble man mindre på vakt, man senket skuldrene og våget mer. En aprildag i 2020 slo Hamas til. Gruppens grunnlegger, Rami Aman, og sju andre gruppemedlemmer ble arrestert. Hamas begrunnet pågripelsen som følger: 

«Enhver form for aktivitet knyttet til eller kontakt med den israelske okkupasjonen er under enhver omstendighet en forbrytelse, straffbar etter loven og et svik mot folket og deres offer»

 (Hamas-talsmann Iyad al-Bozm på Facebook, 9. april 2020.)

Skype with your enemy

 Har den med blodet som flyter i årene våre å gjøre, det som alltid sies å være tykkere enn vann, og som knytter oss sammen med familie og slekt? Eller er gruppetilhørigheten først og fremst den kokongen som historiens og tradisjonens tråder spinner oss inn i?

Og gruppeidentitet – hva er det? At utenfor gruppen er jeg ingen, utfordrer jeg gruppen, så utfordrer jeg også min egen eksistens?

Både sionismens Israel og PLOs Palestina er samfunnskonstruksjoner som mytologiserer 

 og som dermed i en forstand beveger seg mot totalitarisme. Identitetstenkningen er så grunnleggende at den krever både kropp og sjel av folk. Vil du være et frittenkende individ, må du være villig til å slåss for det.

 er Israel og Palestina hverandres speilbilder.

Begge begrunner sine krav på omtrent samme måte: Vi jøder/vi palestinere har den historiske, naturlige, kulturelle og religiøse retten til det landet som en gang var det britiske Palestinamandatet. Begge oppfatter staten og samfunnet som en forlengelse av den etniske nasjonalismen. Begge omfavner en offer- og oppofringsmentalitet. Og begge velger selvsagt gruppetilhørighet foran individualitet, identitet foran demokrati.

PLO har «blodet» i blodet. Dette sier jeg ikke for å minne om terrorforbrytelsene. Det er sagt med tanke på hvordan organisasjonen ser på det egne, palestinske folket. Eller for å presisere: på hvordan Palestinas høyeste lovgivende organ, Det nasjonale rådet, i sine grunndokumenter uttrykker seg om palestinerne.

Hverandres speilbilder

et sted på Vestbredden fanger et tv-kamera et øyeblikk av opprør: På den ene siden palestinere som motsetter seg riving av husene sine, på den andre siden soldater i stridsutstyr pålagt å gjøre kort prosess med de protesterende. Nå! roper noen, og soldatene avanserer, ett skritt, to skritt, tre skritt … Straks kommer det uunngåelige til å skje. Nå! Ett skritt, to skritt … Men da, over de få meterne som skiller de to sidene, ser to unge kvinner på hverandre. En brøkdel av et sekund møtes blikkene. Den enes blikk – hun som er der for å forsvare sitt hjem – sier: Du vet hvor urettferdig det er, det du nå er i ferd med å gjøre. Så hvorfor? Og den andre – hun som har kommet for å slå ned protestene – stopper og ser til siden og tilbake og så på hendene sine og på våpenet hun bærer. Hva rekker hun å tenke i dette frosne øyeblikket? Hvilke overveielser rekker hun å gjøre før kameratene presser på bakfra?

Bare hun vet det. Men jeg forestiller meg at hun et forsvinnende lite øyeblikk skapte forvirring i egne rekker. Først det åpenbare – kollegenes framferd ble forsinket. Men så også det andre og viktigere – fienden ble, om så bare for en kort stund, forvandlet til det den egentlig er: et medmenneske hinsides gruppetilhørighet.

politiske sionismens far, prøvde på alle mulige måter å finne en varig framtid for sitt jødiske folk. En stund syntes han katolsk massedåp av jødene ville løse «problemet». Så søkte han den tyske keiseren Wilhelm IIs hjelp å finne en løsning. Kanskje et tysk protektorat for jøder? Keiseren avviste den løsningen, men luftet en annen. Gass. Jeg tror, skrev keiseren i sin brevveksling om «jødeproblemet» med vennen Poultney Bigelow, at det beste hadde vært gass: «

» På det punktet var Wilhelm II forut for sin tid.

Herzl selv hadde en mengde ideer og forslag. Felles for alle var forestillingen om folket, gruppen, identiteten. Og også en overbevisning om storhet – hans egen. To begreper holdt oppe den politiske modellen han formet: 

. Ingen av disse begrepene ga rom for mennesket utenfor kategoriseringene. Ideene trumfer det enkelte mennesket og hennes individualitet. Den viktige er at jødene arbeider politisk nettopp som folk; assimilering er dødfødt. Hver jøde bør se seg selv som først og fremst jøde. Hvor jeg er født, hva jeg jobber med og hvilke interesser og lojaliteter jeg har – alt må underordnes min tilhørighet til det jødiske folket.