 kastet direktør i Norsk Industri Stein Lier-Hansen inn en brannfakkel i den politiske debatten. Koronakrisa hadde nettopp ført til en historisk stenging av store deler av samfunnet, og i privat sektor forsvant bedrifter og arbeidsplasser i hurtig tempo. Stein Lier-Hansen brukte anledningen til å si at offentlig ansattes viktigste bidrag i koronakrisa, er å bli færre.

Siden har debatten rast, både i Klassekampens spalter, blant politisk interesserte og på arbeidsplasser. Var dette takken for den ekstraordinære innsatsen helse- og omsorgssektoren hadde lagt inn under pandemien?

Klassekampen invitert til debatt under økonomifestivalen Kåkånomics i Stavanger, som samler politikere, økonomer, kverulanter og fritenkere til å diskutere økonomiske problemstillinger i oljehovedstaden fire dager til ende. I den anledning har vi bedt Stein Lier-Hansen og Fagforbundet-leder Mette Nord om å formulere sine tanker om balansen mellom offentlig og privat sektor, norsk økonomisk utvikling og framtida for velferdsstaten.

På enkelte felt er forskjellene åpenbart store: Skattlegging av formue blir de to nok aldri enige om. Men er det ikke også noe i Lier-Hansens argumentasjon som kan peke fram mot den tillitsreformen også Fagforbundet har etterlyst, når han skriver om norske industriarbeidere som løser problemer «på gulvet»? Den bedre ledelsen han ønsker seg i offentlig sektor, kan ikke den også være en ledelse som gir fagarbeidere frihet til å løse oppgaver selv på lavest mulig nivå, uten unødvendig rapportering og anstaltmakeri?

et par poenger Stein Lier Hansen elegant har hoppet over å svare på til nå: Ja, vi trenger verdiskaping og nye arbeidsplasser, skriver hun, men «private bedrifter må utvikle forretningsideer som ikke bare er kopiering av offentlig sektors tjenester». Nord etterlyser reell innovasjon og genuint nye jobber, som ikke skapes ved å omgjøre offentlige arbeidsplasser til private.

Hun spør også om det virkelig er sånn at privat sektor er effektiv og offentlig byråkratisk og treig. Snarere er det slik at konkurranseutsetting legger opp snubletråder som gjør offentlige tjenester ineffektive, skriver hun.

Motpolene

#fff

en privat sektor som leverer. I form av tjenester, produkter, arbeidsplasser og skatteinntekter. Privat sektor behøver en effektiv og serviceorientert offentlig sektor. Staten er ikke til for seg selv. Staten – og kommunesektoren – er til for oss. Folket.

Korona-pandemien førte til hel og delvis nedstenging av vitale virksomheter i privat sektor. Arbeidsløsheten eksploderte etter hvert som permitteringene økte. I varehandelen, i hotell- og restaurantbransjen og i industrien. I noen uvirkelige uker våren 2020, var Norge knapt til å kjenne igjen.

fortsatt er en utfordring, må vi nå løfte blikket. Vi behøver å stille oss selv følgende spørsmål: hvordan kan vi best gjenreise privat sektor? Hvordan sikre at markedene ute i Europa og resten av verden kommer tilbake? Hvordan sørge for vekst for eksportindustrien og andre i privat sektor. Og dette handler ikke om å sikre penger i lomma på bedriftseiere. Det handler om å gjenetablere arbeidsplassene som forsvant og skape nye som skal bære velferdsstaten Norge inn i fremtiden.

Et åpenbart steg på veien er dette: vi må gjenoppbygge Norge med et skattenivå som er attraktivt for dagens eiere og morgendagens investorer. Det er denne gjengen som er jobbskaperne. Vi må kvitte oss med den håpløse formuesskatten og gravlegge alle tanker om særskatter på konkurranseutsatt norsk industri. Det er for meg et stort tankekors at vi kunne ha modernisert vannkraftverkene våre, dersom det ikke hadde vært for grunnrenteskatten, som gjør alle moderniseringer til en økonomisk byrde for selskapene.

Så er det også på tide å tenke nytt om offentlig sektor. Om organisering, drift og innretning. Er svaret på trege prosesser i offentlige tilsyn alltid at de trenger større budsjetter? Må vi ha en riksrevisjon som er dobbelt så stor som den finske? Trenger vi 70 direktorater og flere departement enn nær sagt noe annet land på kloden? Kan vi i fortsettelsen holde oss med et statsbudsjett som er 400 milliarder større enn det svenske, når de faktisk er dobbelt så mange som oss?

spørsmålene bør være et rungende «nei». Men hva er grunnen til at offentlig sektor har est ut og blitt 80 prosent større på bare få år? Svaret er: oljerikdommen. Vi har hatt eventyrlige inntekter av strømmen av olje og gass. Kloke politikere på 70-tallet sørget for at oljerikdommen tilfalt hele det norske folk.

Skjebnefellesskapet

Høyre og NHO varslet økt privatisering og bevisst krymping av offentlig sektor. Privatiseringspolitikken deres, som i årevis er blitt forskjønnet av retorikk, framstår nå i gammel, tradisjonell drakt.

Ulikheten vokser, også i Norge. De rike blir rikere, på bekostning av fellesskapet og velferdsstaten. NHOs rapport og Høyres partiprogram bekrefter at dette er en villet ulikhet. Noen annen slutning er det vanskelig å trekke når søkelyset er på skattelettelser, privatisering og kutt i velferdsytelser.

verken billigere eller bedre. Høy profitt er uten tvil hoveddrivkraften for privatisering av velferdstjenestene, også i Norge. Å kjøpe billige barnehagetomter av kommunene, for så å selge dyrt, er en del av en forretningsstrategien for velferdsselskapene.

Fagforbundet er urokkelige i vår holdning om at skattefinansierte tjenester skal produseres av offentlig sektor selv. Vi vil at skattepengene skal gå til kontinuerlig og sømløs utvikling av velferdstjenestene våre. Kjernen i debatten om privatisering er at seriøse faglige miljøer ikke har gjort noen funn som tilsier at private tjenester er bedre eller billigere enn offentlige.

La meg dvele ved det geografisk mest nærliggende privatiserings-eksperimentet, nemlig det svenske. I 2011 publiserte Studieförbundet näringsliv och samhälle (SNS) rapporten «Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?». Laura Hartman var forskningssjef ved SNS og hovedredaktør for rapporten. Forskningsrapportens konklusjon, at de siste 20 årenes privatiseringer i velferden ikke hadde medført noen effektivitets- eller kvalitetsgevinster, skapte såpass rabalder i svensk næringsliv at Hartmann ble nektet å delta i debatten som fulgte.

svensk offentlig utredning (SOU) publisert to svært relevante utredninger, henholdsvis «Ordning och reda» i välfärden (2016) og «Kvalitet i välfärden» (2017).