#fff

fram mot skjermen og beveger armene, som for å skyve fra hverandre bøkene i hyllene bare hun kan se. Hun illustrerer hvordan hun vil at albumet «An Overview on Phenomenal Nature» skal oppleves, som en portal som leder fra hvordan verden var før og til den nye normalen. Selv skal hun sette seg i bilen og kjøre tre timer sørover fra det blomstertapetserte barndomsrommet til sin far, i bestemoras hus, hvor hun har søkt ly for pandemien. I enden av kjøreturen venter hennes egentlig hjem i New York City – og en vaksine framskyndet av underliggende sykdom.

Samtalen vår skal imidlertid begynne med en annen reise, og en vesentlig del av en av årets fineste plater. Ja, egentlig begynner vel denne historien med en fotoutstilling hun holdt på en slags kunstnernes åpne helg i New York for mange år siden. Inn kom den norske fotografen Ole Brodersen. Han var på jordomseiling. De kom i prat, ble hengende rundt i byen og på båten hans som lå til kai i hennes nabolag. Nytt vennskap ble til e-postutveksling og planer om mini-norgesturné sommeren 2019. Men planer endres.

, som har spilt bass med flere anerkjente indieartister i folkrock-segmentet, som Fiery Furnaces’ Eleanor Friedberger og Hold Steadys Craig Finn, fikk tilbud om å bli med i backingbandet til David Berman, poetisk anlagt indielegende også kjent som Purple Mountains. Et prosjekt startet ti år etter at Bermans forrige band, Silver Jews, ble oppløst. «Purple Mountains» kom ut i juli 2019, den sommeren alt så som lysest ut for Jenkins, og plata begeistret kritikere og andre med hektende melodier og generell livslede. Turnéplanene var lagt. Fire øvinger gjennomført. Og så valgte Berman 7. august å gå ut av tida. Sjokket var stort og kalenderen var plutselig helt åpen.

– Jeg fant ut at det eneste jeg ikke hadde kansellert da jeg ble med i Purple Mountains-bandet, var flybillettene til Norge. Flyet gikk 10. august, tre dager etter at han døde. Jeg husker at jeg tenkte at det ville være sprøtt om jeg i stedet for å dra på turné med David dro til Norge, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Én time brukte jeg på å pakke, for en måneds tur. Det var på en måte rett i taxi, en flytur og så våknet jeg opp et helt fremmed sted, med venner som tok veldig godt vare på meg.

 og hans kone Tine, som driver Galleri Seilloftet i Lyngør, hvor de også bor. En idyllisk uthavn midt mellom Risør og Tvedestrand, i sistnevnte kommune. Det er svaberg, fyrtårn og hvite trehus, og kun mulig å komme til med båt. Videoen til «Ambiguous Norway» har Jenkins i sin helhet satt sammen av Brodersens bildemateriale fra skjærgården. Han står også for coveret. Hun fikk tilgang til en bildeserie, og valgte akkurat det bildet på grunn av kombinasjonen solnedgang, sjøsprøytmagi og lillafargen på lyngen, slik den er der på Sørlandet på sensommeren.

Cassandra Jenkins er egentlig en skikkelig morgenfugl, men gikk aldri ut av tidssonen hjemmefra, så norgesoppholdet gjorde henne til en nattravn. Mens de andre sov, satt hun oppe og skrev, i den stillheten som er ved sjøen når alle sommergjestene har reist. Slik ble tekstene på albumet til.

Sommer kommer

#000

 noen at det ikke er særlig mange bønder å spore på Forbes’ liste over verdens rikeste. Tvert imot, lønnsomheten i jordbruksnæringen er under press, og ifølge landbruksorganisasjonene opererer de fleste bønder med en «timelønn» på langt under landsgjennomsnittet.

Går vi tilbake til slutten på 1700-tallet var det mye som tydet på at utviklingen ville gå motsatt vei. Samfunnsøkonomen David Ricardo så for seg at verden ville bevege seg i retning av stadig økende forskjeller, og at de store formuene ville konsentreres hos eierne av «høyproduktiv» landbruksjord, som følge av såkalte grunnrenteinntekter. Ricardo bommet i spådommene, men analysen av grunnrentekonseptet utgjør likevel en del av svaret på hvordan vi kan opprettholde velferdssamfunnet i fremtiden

 bygger på Robert Malthus’ tese om at forbedringer i produksjonsforhold over tid vil føre til at vi blir flere mennesker, men at levestandarden for den enkelte vil forbli på det samme miserable nivået.

David Ricardo bygger videre på Malthus’ utgangspunkt og trekker frem at denne befolkningsveksten vil gjøre at vi vil måtte produsere mat til stadig flere. Det innebærer at man må legge beslag på mer matjord enn før. Økt etterspørsel etter mat vil drive matprisene opp, noe som vil stimulere til at man vil finne stadig nye jordlapper å ta i bruk.

Kjernen i Ricardos resonnement er at ikke alle jordlapper er like. Jordbruk er en næring med avtakende produktivitet. Du begynner med å dyrke den mest fruktbare jordlappen, for deretter å ta i bruk stadig mindre produktiv jord. Prisen på mat vil til enhver tid være lik produksjonskostnadene ved den minst produktive gården. Det vil si at den siste, og minst produktive, gården man har startet opp, vil være akkurat så dyr å drifte at den går i null.

Dersom du i utgangspunktet eier en gård hvor det er lett å dyrke mat, vil du derimot kunne lene deg tilbake og oppleve at du får solgt varene dine dyrere enn før, men uten at det koster mer enn før å dyrke dem.

God grunn til grunnrenteskatt

En ny rapport som sammenlikner klimamålene til ti store oljeselskap, konkluderer med at sju av ti ikke er i tråd med Parisavtalen.

Kun italienske Eni, franske Total, og britiske BP har klimamål som oppfyller Parisavtalen, ifølge rapporten, som er utarbeidet av tenketanken Carbon Tracker Initiative.

I november i fjor skjerpet Equinor klimaambisjonene sine. Equinor, der den norske stat er hovedaksjonær, har mål om å være et klimanøytralt selskap i 2050 og redusere absolutte klimagassutslipp i Norge til null samme år.

Likevel rekker ikke den norske oljegiganten høyere opp på lista enn femteplass. Hovedgrunnen er at selskapets klimamål er innrettet slik at de fortsatt kan øke produksjonen av olje og gass fram mot 2050, og dermed også de totale utslippene av CO2.

Forrige uke var en tøff uke for oljebransjen. Mens Shell ble dømt til å kutte utslipp av en nederlandsk domstol, opplevde amerikanske ExxonMobil og Chevron aksjonæropprør der aktivistinvestorer krevde at selskapene ble mer ambisiøse på klima. Det kom på toppen av rapporten fra Det internasjonale energibyrået (IEA), som sa at det ikke vil være rom for å lete etter mer olje og gass hvis verden skal begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

Equinor forbigått på klima

Olhão, Algarvekysten, Portugal. I seg selv er havnebyen ikke spesielt vakker, heller ordinær, mener Frode Grytten. Det fine er øyene utafor, uten biler, med få folk, rein natur. Man tar båt ut, som legger til ved kaia.

– Der er det en gjeng med unger og ungdommer i en viss alder. De bader, hopper uti, stuper, viser seg fram for hverandre.

Det kan nærmest minne om en David Attenborough-dokumentar om det rituelle spillet mellom gutter og jenter, sier han over videolenke.

– Det samme spiller seg ut hver eneste sommer. Selv om de som er der, byttes ut. Etter et år eller to er du for gammel.

Nesten årlig reiser Grytten med familien til plassen i Portugal, og det var her han fikk ideen til novellene i «Gut, jente, juni, juli».

Nå sitter forfatteren i huset sitt i Bergen, og store furutrær utafor vitner om at han ikke er langt fra kysten.

Avkledd under sola

– Equinor har en forretningsmodell som baserer seg på at det fortsatt er bruk for olje og gass i mange år. Hvordan går det opp med en verden som omstiller seg såpass raskt at oppvarmingen begrenses til 1,5 grader? Det må de svare på, og det må de ha gode svar på.

Det sier Espen Barth Eide, Arbeiderpartiets klimapolitiske talsperson. Utspillet kommer i etterkant av Klassekampens intervju med Equinors sjeføkonom Eirik Wærness fredag 28. mai.

Wærness fortalte at når Equinor planlegger for flere tiår med fortsatt oljeproduksjon, legger de til grunn at verden ikke kommer til å nå klimamålene i Parisavtalen. Dette fordi de må innrette investeringene sine etter hva de tror er mest sannsynlig, ikke hva de ønsker.

Samtidig har Equinor et uttalt mål om å være «karbonnøytrale» i 2050, og de lager også ulike scenarioer – såkalte «Energy Perspectives» – basert på hvordan ulik utvikling i energimarkedene kan påvirke selskapet.

Men ingen av disse scenarioene legger til grunn at verden begrenser den globale oppvarmingen til 1,5 grader, som er målet verden har forpliktet seg til å tilstrebe i Parisavtalen.

Må tilpasse seg 1,5 grader

ordboka å «forsvare, trygge, verge». Da skulle man tro at poenget med et 

 var å trygge natur i en så vill og uberørt form som mulig. Natur på naturens egne premisser, styrt av naturlig dynamikk, med minst mulig direkte menneskelig påvirkning. Pussig nok er det ikke slik.

Til havs, for å starte der, er det fritt fram for å fiske i våre marine verneområder. Ikke bare fritidsfiske, men ofte også yrkesfiske. Til og med bunntråling, som har svært negativ påvirkning på livet på havbunnen, er tillatt i deler av flere marine verneområder. Likevel melder myndighetene disse verneområdene uten blygsel inn til FN som verneområder med strengt vern, en praksis Havforskningsinstituttet nylig kritiserte.

om myndighetene er mer opptatt av ord enn innhold, også om vi ser på ambisjonene for marint vern: Det internasjonale havpanelet, som Erna Solberg leder, tar til orde for at 30 prosent av havområder skal vernes. Flott! Hvor mye hav har Norge vernet, spør du? Rundt fem prosent. Vi har ikke engang nådd det forrige målet vi signerte på, som var ti prosent marint vern. Det er bra med ambisiøse mål, men de er lite verdt om man ikke følger dem opp med handling.

Heller ikke på land har Norge oppnådd målsettingen vi har internasjonalt forpliktet oss til. I henhold til Aichimålene skulle vi innen 2020 ha bevart minst 17 prosent av arealene på land, i «effektivt og hensiktsmessig forvaltede, økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak».

Jo da, vi har vernet mye fint fjell. Men Norge består av nesten 40 prosent skog, og her lever rundt halvparten av våre trua arter. Det er endog politisk enighet om at ti prosent av norsk skog skal vernes. Likevel står andelen vernet skog og lugger rundt fem prosent, og blant disse prosentene er det en stor overvekt av høyereliggende, lavproduktiv skog – som er hjem til langt færre arter enn de lavereliggende og produktive skogene.

I stedet for å bevilge midlene som trengs for å nå målet om representativt skogvern, har myndighetene i en ny rapport fra Miljødirektoratet foreslått at før skog vernes, må Statsforvalteren sjekke om vernet kan bli brysomt for skogindustrien. Det foreslås med andre ord at verneområder ikke nødvendigvis skal legges der de økologiske vernekvalitetene er størst, men tilpasses næringsinteresser. Selv om skogeier selv ønsker vern. Det er et håpløst forslag, som klima- og miljøministeren bør skrote umiddelbart.

Naturvern på papiret

Siden 2018 har russiske krigsskip flere ganger avfyrt skarpe missiler utenfor Nordlandskysten. Dette avviker fra den kalde krigen, da slike øvelser foregikk øst for Nordkapp, utenfor Kolahalvøya. På tilsvarende vis har også USA respondert. Blant annet ved å sende hangarskipgruppen USS Harry Truman opp til Tromsø under øvelsen Trident Juncture i 2018 og med destroyeren USS Donald Cook inn i russisk økonomisk sone høsten 2020.

I så vel Washington D.C. som i Moskva blir den sjømilitære aktiviteten understøttet. Dels med flere strategiske bombefly og jagerfly. Men også ved å gjenåpne militære støttepunkter. Fra Grønland, Island og Norge i vest til Novaja Semlja og Franz Josefs land i øst bygges det opp luft- og sjømilitær infrastruktur. Dermed blir det enklere å projisere makt til sjøs. For begge stormaktene ønsker seg det samme: mer kontroll i havet utenfor Norge.

Hvordan kan vi forstå den maritime opptrappingen?

 på den teknologiske utviklingen. Det er dette vi gjør i et forskningsprosjekt ved Forsvarets høgskole i Oslo og Bergen. Særlig ser vi på frykten for en ny generasjon med langtrekkende russiske missiler. For høsten 2015 klarte endelig russerne det amerikanerne klarte i 1983, og som USA viste for all verden under Gulfkrigen mot Saddam Hussein i 1991: at det gikk an å avfyre langtrekkende missiler fra undervannsbåter som lå gjemt flere tusen kilometer unna målet.

Den norske etterretningstjenesten så det først i Barentshavet. Noen måneder seinere fikk resten av verden se det, i Middelhavet, da russerne sendte missiler mot Den islamske statens mål i Raqqa.

Missilteknologien gjør at russerne ikke lenger trenger store marinestyrker utenfor Norge. Kvalitet trumfer kvantitet. Dermed er ikke Nordflåten en «kald krigs armada» som må presse seg gjennom havgapet mellom Grønland, Island og Storbritannia for å stanse amerikanske forsterkninger til Europa.

Maritim opptrapping

 stolthet. Symboler og referanser knyttet til vikingtiden er en så uatskillelig del av vår hverdag at vi knapt tenker over det. Redningsselskapet Viking eller fotballklubben Viking er noen eksempler – innendørstreningshallen til Vålerenga fotballklubb heter Valhall. Og når store prestisjefylte prosjekter skal igangsettes, får de ofte navn som gir assosiasjoner til vikingtiden.

Da den norske regjeringen høsten 2020 lanserte sitt ambisiøse karbonfangstprosjekt, fikk det et navn med god klang: Langskipet. Det er vikingtidens viktigste symbol. Ingen fornuftig person ville kalle karbonfangstprosjekt for knarr, eller fraktskip-prosjektet. Langskipet var vikingenes fremste angrepsvåpen, som de brukte for å skape frykt og terror over store deler av Europa og deler av Asia. I ettertid har langskipet kommet til å representere fryktløshet, store ambisjoner, stolthet og utfordringer. Det diskuteres aldri at det var treller som bygget disse fabelaktige skipene – et poeng den norske regjeringen neppe ønsker å framheve. Å hevde at den norske verdensarven, vikingskipene på Bygdøy, ble laget av slaver, passer ikke inn i det positive bildet som har blitt skapt av vikingene, og som aktivt brukes for å markedsføre Norge i utlandet.

underholdningsserier på tv framstiller vikingen som krigeren, oppdageren, handelsmannen. Det er den mannlige helten som framheves: den tapre krigeren, fryktløse oppdageren og den kloke kjøpmannen. Ikke den arbeidsomme kvinnen eller den seksuelt misbrukte trellkvinnen. De undertrykte stjeler forståelig nok ikke oppmerksomheten. Hvem ønsker å identifisere seg med dem?

I det hele tatt har vikingtidens trellehold vært et følsomt tema. Forskerne har selvsagt kjent til slaveriet, men bare unntaksvis drøftet dets omfang og betydning for det norske samfunnet i vikingtiden. Det finnes hederlige unntak, som Tore Iversens «Trelldommen» (1997), men generelt har interessen vært laber.

informasjon om hvor stor vikingflåten var i vikingtiden, men som Den angelsaksiske krøniken indirekte antyder, kan vi regne med at den har vokst i takt med økt aktivitet og voksende befolkning. Vi vet at antall skip i leidangen (den skandinaviske sjømilitære styrken av skip og folk) i Norge på 1300-tallet var rundt 300 skip, og trolig 26.000 til 33.000 menn, cirka 100 menn per skip. For å møte et stadig større behov for flere skip utover vikingperioden og holde flåten ved like, måtte flere titalls, hvis ikke hundretalls skip bygges årlig.

Det tok tid og mye arbeidskraft å bygge bare ett vikingskip. Det har den eksperimentelle arkeologien vist. Å bygge et 30 meters langskip, inkludert produksjonen av tau, seil og jern, (og vi holder da transportkostnader utenfor), kunne ta opptil 40.000 timer, påpeker Jan Bill. I dette regnestykket settes arbeidsdagen til tolv timer. Det ville derfor ha vært behov for 100 personer som hver arbeidet i ett år, eller 4000 timer, for å bygge ett slikt krigsskip. Deretter måtte skipet bemannes. Fire måneder med seiling på sjøen ville kreve at 70 menn ble holdt borte fra sitt daglige arbeid på gården, og de måtte ta med seg mat mens de var bortreist. For å kunne sende ett vikingskip på plyndringstokt, trengtes det et års arbeid fra 460 individer for å brødfø de som seilte. Selv om noe av maten kunne bli skaffet via plyndring, kan vi regne med at vikingene har tatt med seg mesteparten av maten selv. Tallene kan diskuteres, men det kostet store ressurser å bygge og drifte bare ett 30 meters krigsskip.

Nordens beste merkevare?

 er mindre enn makrellstørje, men er likevel en av de råeste rovfiskene i havet. Den er ikke fullt så utrydningstruet som den blåfinnede storebroren, men mange av bestandene er overfisket. Har du spist tunfisksushi, var det ganske sikkert et stykke gulfinnet fisk som lå på risen.

Et av de store fangstområdene for gulfinnet tunfisk er Det indiske hav. For små kyststater som Maldivene og Seychellene er fangsten økonomisk viktig, men beskatningen er større enn bestanden tåler. Selv om havet er omkranset av Asia, Afrika og Australia, er det EU som fisker aller mest. I 2019 fangstet EUs såkalte fjernflåte, med skip mest fra Spania og Frankrike, 70.000 tonn gulfinnet tunfisk. Langt mer enn Irans 58.000 tonn og Maldivenes 44.000 tonn.

Omtrent hver femte arbeider på Maldivene er knyttet til havet og fiske. Overbeskatningen og EUs fjernfiske er ganske enkelt en trussel mot nasjonaløkonomien. EU har vist liten vilje til å etablere restriksjoner på fangstmåter og kontrollregime for å bygge opp bestanden. Nylig beskrev en representant fra Maldivene EUs forslag som «sørgelig utilstrekkelige». En tidligere embetsmann fra Seychellene ladet enda skarpere, og anklaget EU for «dobbeltmoral og nykolonialisme» (begge sitert i The Guardian 5. mars).

 hatt en felles fiskeripolitikk. Selv EU-tilhengere jeg kjenner innrømmer at dette ikke er en av unionens suksesshistorier. Den «felles» politikken er en beinhard tautrekking om knappe fangstkvoter, uten evne til å justere beskatningen i tråd med ressursgrunnlaget. Overkapasitet av skip og overfiske i egne farvann er bakteppet for den fjernflåten som opererer blant annet i Det indiske hav.

EU har det siste tiåret hatt en selvforsyningsgrad av fisk og sjømat som har duppet rundt 40 prosent. Det europeiske miljøbyrået har for lengst slått alarm om situasjonen i EU-havet. Før jul konkluderte EUs egen revisjonsrett med at unionen hadde mislyktes i å regulere fisket på et bærekraftig nivå (Special Report 26/2020).

Det er den klassiske historien om målsetninger som ikke følges opp av handling.