#fff

Kampen om tronen

Da Leonardo da Vinci for 500 år siden malte Jesus Kristus til kong Ludvig 12. av Frankrike, hadde det italienske renessansegeniet neppe forestilt seg at maleriet «Salvator Mundi» – «Verdens Frelser» – ville ende om bord på den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salmans luksusyacht Serene, som ligger for anker i Rødehavet utenfor den egyptiske badebyen Sharm el-Sheikh.

Den mektige kronprinsen – mannen som CIA mener står bak mordet på journalisten Jamal Khashoggi på konsulatet i Istanbul – sendte i 2017 fetteren sin, Bin Abdullah bin Farhan al-Saud, til Christie’s i London for å by 3,9 milliarder kroner for «Salvator Mundi».

Mange undret seg over kjøpet. Hva i all verden skulle en arabisk prins, som hersker over et kongedømme basert på strenge sunnipuritanske doktriner – og som forbyr avbildninger av mennesker og helgener – bruke et maleri av Jesus Kristus til?

Det viste seg at det skulle brukes som brikke i Midtøstens storpolitiske oppgjør, i en konkurranse om innflytelse, ideologi og prestisje etter revolusjoner under den arabiske våren i 2010–2011.

– Det var hard kamp om dette maleriet. Det ble kjøpt midt i en strid om å tilrane seg makt i regionen, sier Mark Levine, professor i Midtøstens nyere historie ved Universitetet i California.

KAMPEN OM TRONEN

#000

Mesterhjernen i Washington

En varm sommerdag i august 2014 letter to kampfly som tilhører De forente arabiske emirater fra en militærbase i Egypt og setter kursen mot Libyas hovedstad Tripoli 1300 kilometer lenger vest. Målet er de militante islamistene fra Gaddafis hjemby Misrata. Kampflyene utfører som planlagt et dusin angrep og vender tilbake til flybasen.

Militært er angrepet en enorm suksess, men det skaper misnøye i USAs regjering i Washington.

Emiratene og Egypt – begge amerikanske allierte – har gjennomført angrepet uten å informere amerikanerne. President Barack Obamas generaler er målløse. Den typen brudd på avtalene har aldri skjedd før.

Den sommerdagen markerte et nytt kapittel i kampen om Midtøsten etter Den arabiske våren i 2010–11. Ved hjelp av medier, diplomati og luftangrep eskalerte Emiratene, Saudi-Arabia og Egypt for alvor arbeidet for å gjenopprette den gamle ordenen. Ingen kunne få stå i veien, heller ikke selveste Barack Obama.

Golfens kongedømmer nektet å se på mens folkevalgte islamister tok makta i flere land. De vil ikke ha islamister med bånd til Det muslimske brorskap i verken Egypt eller Libya. De har ideologiske bånd til Tyrkias president Erdogan, som har ambisjoner om å bli leder av den islamske verden.

– Etter Den arabiske våren kommer Golf-monarkiene til å representere den kontrarevolusjonære strømningen som vil stanse islamistenes frammarsj. De begynte med kuppet mot folkevalgte Mohamed Morsi i Egypt, men nå gikk de videre til andre land, sier Kristian Ulrichsen fra Rice University.

MESTERHJERNEN I WASHINGTON

Midtøstens Machiavelli

Den eneste herskeren i dagens Midtøsten som disponerer tusenvis av unge menn som er villige til å drepe og dø for seg, er ayatolla Ali Khamenei.

Han er den diametrale motsetningen til de arabiske monarkene. De bor i ekstravagante palasser. Han bor i et enkelt hjem i et arbeiderområde i Teheran. De fester på Seychellene. Han foretrekker et stille liv bak lukkede dører. De shopper i London, Paris og Madrid. Han har aldri vært i Vest-Europa. De vil være venner med Israel. Han sender Katjusja-raketter mot landet. De opprettholder makta ved å smiske for amerikanerne. Han holder på makta ved å konfrontere dem.

I årene etter Den arabiske våren er monarkene i Golfen oppriktig bekymret for framtida. Ved hjelp av penger, våpen, leiesoldater og diplomati forsøker de å demme opp for både de revolusjonære strømningene, Tyrkias ambisjoner, sunniislamistene og Iran – men uten å knekke rivalenes vilje.

Særlig ayatolla Khameneis evne til å ligge et skritt foran, tross press fra alle kanter, skaper frykt blant monarkene. I Khamenei – en mann som speiler seg i Victor Hugos Les Misérables – har araberne kanskje møtt sin overmann.

MIDTØSTENS MACHIAVELLI

Slik ble erdogan skurken

Historien om Recep Tayyip Erdogans holdning til omverdenen begynner i det brutale arbeiderområdet Kasimpasa i Istanbul. Den nå 66 år gamle Erdogan vokste opp i et fattig hjem ved foten av en bakke, og på bakketoppen lå den bohemske delen av storbyen, Beyoglu.

Der satt alle de sekulær-frankofile tyrkerne som sippet raki til sin mezze og diskuterte laïcité mens de lot seg beta av skipene som krysset Le Grand Bosphore, det storslåtte stredet som skiller Europa fra Asia.

Når de etter en lang kveld med alkohol, mezze og prat om humanisme gikk på toalettet og trakk ned etter seg, skyllet spillvannet rett ned i havna ved Kasimpasa, der den unge Erdogan bodde med familien.

Sommerbrisen gjorde alt verre, og vinterregnet førte ofte til oversvømmelse. Kasimpasa – en industri- og fiskehavn siden osmanerne – ble ikke mindre rå av strømmen av desperate innflyttere som kom til for å finne arbeid i etterkrigstida.

I dag er folk fra arbeiderområdet kjent som en kasimpasali: typen fra Kasimpasa. Det er en hardtarbeidende mann som går med en spesiell tøff holdning, sier ting rett ut og ikke viker unna å fornærme motstanderen sin.

Da Erdogan som 40-åring ble ordfører i Istanbul, gikk han straks i gang med å renovere kloakksystemet og søppelplassene i storbyen. Og holdningen fra Kasimpasa har han naturligvis tatt med seg. I dag vil han ikke finne seg i noe som helst – verken fra sekulære tyrkere, Emmanuel Macron eller golfaraberne.