#fff

#000

Årets beste teater

Johannes Holmen Dahls regi på Anton Tsjekhovs «Kirsebærhagen» på Det Norske Teatret er én av årets aller beste forestillinger. Oppsetningen behandler Tsjekhovs tekst med respekt og framhever kvalitetene i den samtidig som teaterarbeidet blir stilisert i et kontrastfylt språk. Nia Damerells scenografi av lange lysremser ble brukt til å formidle både lede og optimisme, og Gjertrud Jynges rolle som Ranevskaja var glimrende. Forestillingen viser styrken i det som er et gjennomgående spennende kunstnerskap med en sterk regisignatur.

TEATERÅRET 2020

Årets beste album

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: «Hvite dager, mørke kvelder»

Som med Gard Nilssen og Valkyrien, har denne en eim av distinkt norsk. Og ja, den er også helt ny, så hvem vet om den vil lyde like grensesprengende grått om noen måneder, med midten uansett muttere enn de tre første og de tre siste. For det er der Vålandsmyr, med løft av korist Silje Huleboer, utvider den svarteste countryrock til å romme store følelser gjennom små setninger. Fra Det gjør så vondt å være mann og kvinne til Skal klore meg gjennom detta livet, det aller siste noensinne.

ÅRETS BESTE

Sharif kan kunsten å overdrive for komisk og politisk effekt. Eit ømt blikk på norsk-pakistansk familieliv og rytmisk slang varmar i koronaåret.

Årets beste barnebøker

Årets beste bøker

Oversatt av Henninge ­M. Solberg. Roman, Gyldendal.


Ernaux skriver at ­«den kollektive historien avspeiler seg på den ­individuelle erindringens lerret». Hun overdriver ikke, i en unik roman.

Gunnar Wærness



Fantasien bobler i dikt, collager og mye annet fra 1988–2020. Boka dokumenterer utviklingen i et originalt poetisk forfatterskap.

Ingrid ­Storholmen



Portrettet av Ingeborg, en jordmor i Santalmisjonen, sirkler inn en hel epoke i norsk historie, med stor innlevelse og sans for paradokser.


Skulle den politiske litteraturen trenge et forsvar, er skytset her. Et knallsterkt forsvar for velferdsstaten og en enda sterkere roman.


Utrolig nok en livfull, positiv og humørfylt diktsamling om å oppleve selvmord i nærmeste familie. En strålende debut.


Sjelden har den ubefestede unge mannen som lengter etter storhet, blitt beskrevet med større varme enn i denne stilsikre familiefortellingen.

Det beste fra kunståret

Galleri Haaken, Oslo 
20. august–26. september

Vi er snart gjennom et år da de store norske utstillingsinstitusjonene i lange perioder er blitt nødt til å lukke dørene. Det har gjort at de kommersielle galleriene har måttet bære mer av ansvaret for å holde liv i kunstverdenen – i en tid som er krevende også for dem. Derfor er det ekstra hyggelig at jeg fikk en av årets store overraskelser på Galleri Haaken, visningsstedet Fredrik Nergaard har drevet videre på Tjuvholmen etter at Haaken A. Christensen, den norske kunsthistoriens mest legendariske gallerist, døde.

«Umørke» bestod av en gruppe virtuose malerier skapt av norske Munan Øvrelid (f. 1978), flere av dem ganske store. Utstillingen hører til dem det er umulig å glemme fordi bildene fremstod som noe radikalt annet enn det man vanligvis ser i våre dager, og jeg måtte avlegge dem mer enn ett besøk for virkelig å ta dem inn. De viste frem en dramatisk, eventyrlig verden hvor kunsthistoriske helteskikkelser og fiksjonsfigurer møtte samtidige hverdagsobjekter i sterkt interessevekkende, overveldende dekorerte billedrom: enhjørninger og suppetallerkener, for eksempel.

Helt nytt i Øvrelids kunstnerskap viste det seg at dette ikke var, men med «Umørke» kom denne overdådige utviklingen for alvor til syne i en uvanlig bred offentlighet. Nå for tiden får en galleriutstilling i Norge nesten aldri så mye omtale, og for en gangs skyld var Nasjonalmuseet raskt ute med å slå til. For meg ble den en av de sjeldne utstillingene som for alvor frisker opp øynene – og som jeg, positivt ment, ikke blir klok på. I møte med Øvrelids rike og i enhver forstand utpreget kunstige motiver strekker ikke ordene til.