Sondre Thorbjørnsen

jeg min samboer og meg inn i en tennisklubb denne sommeren. Hvor dette innfallet kom fra, vet jeg ikke riktig. Jeg hadde passert tennisbanen i nabolaget ved flere anledninger, men knapt lagt merke til den der den lå keitete plassert tett på jernbanelinjen. At jeg plutselig en dag skulle få en nærmest primal trang til å klaske gul ball er i retrospekt veldig rart, men sånn blei det, jeg måtte spille tennis.

ble tegnet med tennisklubben, rare tennissko og svettebånd ble anskaffet, og et par brukte tennisracketer ble kjøpt via Finn fra en korpulent justisbyråkrat som «hadde en del racketer liggende». Tenniskulturen måtte også innprentes. Jeg leste bøker om André Agassi og John McEnroe, og tennisessays av David Foster-Wallace. Timevis med teknikk-videoer ble fortært etter hverandre på Youtube, «best of Björn Borg»-videoer ble injisert rett i prefrontal cortex. Uten å engang har prøvd et tennisslag hadde sporten begynt å spise meg opp.

 grunnlag for et spektakulært, uunngåelig mageplask. Dagen var kommet, jeg og min livsledsager snørte på oss tennissko og spankulerte mot tennisanlegget. De fire grusbanene lå badet i nydelig sensommersol, og på en av banene storspilte to senete gamlinger – det var akkurat som på Youtube! Vi løp til en av de ledige banene og fant fram byråkrat-racketene våre. Jeg, som oppriktig hadde trodd Björn Borg var en truseprodusent hele mitt liv, skulle endelig få prøve meg i min første Roland Garros!

Det tok ikke mange forsøk på ballvekslinger før selvbildet var realitetsorientert. Det svei i skuldrene for hver serve (som stort sett endte i nettet) og ballvekslingene endte etter to-tre slag. Uforskammet prøvde jeg meg på noen pedagogiske innspill om slagteknikk til min medspiller, men fikk klar og betimelig beskjed om at jeg var minste like dårlig og burde passe mine egne saker. Etter førti minutter ga vi oss. Etter den gang har vi spilt ytterligere to ganger, hvor den ene økta ble avsluttet etter et kvarter – «dette gidder jeg ikke!».

ikke reglene helt. Poengsystemet er totalt idiotisk. Sesongen er over for i år, utstyret har havnet i boden. Men banene ligger der fortsatt, og drømmen om å delta i klubbturneringen som en fattigmanns Federer lever videre.

Gul ball

#fff

til Bodø var høyhus og heisekraner blant det første vi så i horisonten. På få år har det vært en voldsom utbygging i sentrum av byen, og utviklingen ser ikke ut til å stoppe med det første.

Det hersker utvilsomt en voldsom optimisme i byen.

Mye av optimismen skyldes prosjektet «Ny by – Ny flyplass». I 2017 vedtok et enstemmig Storting å flytte dagens flyplass i Bodø. Flyttingen vil gjøre det mulig å bruke store arealer til framtidig byutvikling, noe som i sin tur gir byen store utviklingsmuligheter.

Nå gjenstår det «bare» for kommunen å skaffe én milliard kroner som er den delen av finansieringen kommunen må bla opp med for å få realisert sin drøm om å bli en såkalt smartby. 

 inviterte de fem største lokalpartiene på målingene (Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Rødt og Senterpartiet) til lokalvalgsdebatt, var det liten tvil om at denne optimismen også preger lokalpolitikken.

Spørsmålet nå blir om de rødgrønne får styre den videre utviklingen også de neste fire årene. Skal vi tro de siste målingene, kommer høstens valg til å bli en thriller, hvor MDG fort kan få en avgjørende vippeposisjon, som ved sist valg i Bodø. Sommeren 2018 valgte MDG å bryte med de rødgrønne, og med deres støtte fikk de borgerlige gjennomslag for sitt budsjettforslag. Et solid nederlag for de rødgrønne. 

 kom det under debatten tydelig fram at høstens valg kan sees på som et ideologisk veivalg for byen. Opposisjonen beskyldte sine motstandere for å ha dårlig kontroll på økonomien. Løsningen? Blant annet å åpne opp for flere private aktører i eldreomsorg og barnehager. Dette fikk Ap-ordfører Ida Pinnerød til å hevde at dette kun ville være et ideologisk høyreeksperiment som ville få negative konsekvenser.

I et politisk landskap som har vært så samlet om byens viktigste sak, flyplassflyttingen, var det forfriskende at ideologiske skillelinjer mellom partiene kom opp. Spørsmålet er hvor disse skillelinjene er i diskusjonene om den nye, smarte byen. Bruk av teknologi er tuftet på ideologi, og en smartby vil aldri være smartere enn sine beslutningstakere.

Når bodøværingene går til urnene i september, stemmer de også på hvem som skal få lov til å definere innholdet i den nye byen.