Ruben Ræder

Hvert år siden 2008 har Språkrådet kåret årets ord, og sist i rekka «krympflasjon». Kriteriet er at ordet skal ha preget året som har gått, og i 2022 har kandidatene vært mange. Klassekampen har karet seg til en sniktitt i Språkrådets liste for i år, og vi legger her fram et utvalg vi mener fortjener ekstra oppmerksomhet.

 – Det museums­ansatte må gjøre etter at klima­aktivister har kastet suppe og annet søl på kunstverk. Om suppekastingens effektivitet er diskutabel, synes det å være et nokså brukbart grep i kvalitetsvurderingen av kunst. Vi kan for eksempel minne om at alle kunstverkene i Nasjonalmuseets utstilling «Jeg kaller det kunst» slapp helskinnet unna.

 – Betegnelse for den gjengse nordmann sør for Trøndelag det siste året. Ordet kan også brukes om energikrevende industri, kirker, alpinanlegg, med mer.

 – Et annet ord for folk med mildt sagt over gjennomsnittet høy formue som vandrer rundt i Sveits og snakker norsk i handsfreen sin. Sveitserne skjønner ikke hva de sier, men det går gjerne i at Sveits er et flott sted, selv om det verken er billigst eller har de laveste skattene. Som flyktninger ellers ønsker også milliardær­flyktningene å komme tilbake til hjemlandet – men så lenge formuen deres trues, må de leve i landflyktighet.

 – En form for selektiv hukommelse som rammer statsledere og deres representanter. Hurdalshukommelse kommer ofte til uttrykk i et annet språklig fenomen: roing.

 – En tilstand som oppsto blant mange av de som i forkant av fotball-VM i Qatar høylytt proklamerte at boikott er det eneste moralsk riktige å gjøre. Dissonansen oppsto idet de hørte at det var straffesparkkonkurranse mellom Japan og Kroatia. Seertall viser at en stor del av den norske befolkningen sleit med Qatar-dissonans i desember.

 – Et begrep man benytter seg av når man forsøker å kamuflere at man invaderer nabolandet sitt. Det er også et eksempel på et gammelt ord som får ny betydning, men det må under­strekes at den nye betydningen enn så lenge er endemisk for et visst kontor i Moskva.

Årets ord

#fff

Bibelen skorter ikke på fantastiske historier. I første mosebok aleine kan man blant annet lese om verdens tilblivelse, en mann som både overlever en syndeflod og rekker å bli 950 år, tårn som strekker seg til himmelen, og byer som bader i ild og svovel fordi Gud er muggen. Mye å ta i, altså.

Det er en kjensgjerning Carl Henrik Berge har tatt til seg. I sin debutroman «Saltstøttens sønn» knar han sammen motiv, former dem til sine egne og blåser livspust i dem, for å låne bibelens ord. Det begynner med at alle innbyggerne i en ørkenby, foruten ei mor og sønnen hennes, blir gjort om til saltstøtter, altså statuer av saltstein – som i fortellingen om Sodoma og Gomorra, hvor Lots kone blir en saltstøtte idet hun ser tilbake på byene som faller for Guds vrede. En skokk spedalske tar over ørkenbyen, og den lille familien ser seg snart nødt til å ta hestene fatt i en verden som går mot slutten. For det går ord om en flod som skal skylle verden rein for mennesker.

En by som går til grunne, mennesker som blir til saltstøtter og en flod – tre motiv som hinter om at dette blir en reise av god gammeltestamentlig karakter.

 ikke bare bibelske allusjoner – også språket hans har et bibelsk temperament. Fortellingen består av korte tablå fortalt med et lakonisk og brutalt, men likevel poetisk – og særs billedrikt – språk. Et skip nattestid beskrives for eksempel slik: «Det skurte dekket minnet om et kistelokk. Halvmånen lignet et lysende foster.» Språket skinner, det er ordknapt, men svært konsist. Bilder som dette sitter fortsatt igjen: «En kvinne holdt innvollene sine på plass som en bylt skittentøy.» Det er grøsselig hvor godt jeg ser det for meg.

Romanen flommer over av fantasifulle forestillinger. På ferden skildres blant annet hyrdinner på stylter, tårn av tannløse barnehodeskaller, et folk som vil stanse ørkenen med en mur av planter, mennesker som varmer seg på et likbål. De mange motivene skaper assosiative tankesprang og gir romanen en drømmeaktig vitalitet, samtidig som de yter en forunderlig motstand. De etablerer en mystisk stemning som krever en aktiv leser.

 vi skal gjennom på 138 sider – kan hende for mye. Når det går så fort fram, får verken leseren eller romanen samlet seg underveis, og forståelsen glipper. Det ligger en stillhet over romanen, som gjør at den framstår som noe unnvikende. Når det er sagt, speiler dette den stillheten romanpersonene møter i denne verdenen som går til grunne: Her får gudene skylda, men de lar ikke høre fra seg.

Spenningen mellom ødeleggelse og skapelse er gjennomgående i romanen. Katastrofen som skildres, kan leses like mye i lys av vår tids klimakrise som i lys av et enkeltmenneskets skjebne. Trass i gravalvoret, er det noe sprelsk og utforskende over «Saltstøttens sønn». Det er en spennende begynnelse på et forfatterskap.