Kasper Bræin Selvig

I vår flyttet jeg hjem til Oslo, etter seks år i Los Angeles, til mamma og bestemors store lettelse. Vekk fra et dysfunksjonelt kapitalistisk dystopi på vei mot avgrunnen, tilbake til lille, trygge Norge – verdens beste land. Kontrasten mellom LA og Oslo er stor. Det første som traff meg da jeg kom til LA, var hvor synlig og skamløs den ekstreme forskjellen mellom fattig og rik er. Los Angeles er fylt av gigantiske motorveier, og rundt disse motorveiene bor millioner av mennesker fra arbeiderklassen, tett i tett i leilighetsbygg, der de puster inn forurenset luft som reduserer forventet levealder.

Jeg bodde selv i en slik leilighet da jeg først kom til byen, hvor det kontinuerlige suset fra de hundretusenvis av bilene som passerte hver eneste dag, minnet meg på hvor mye jeg var verdt. Jo lenger opp du kommer i høyden i LA, jo renere blir lufta, jo større blir husene og jo avsindig mye rikere blir menneskene som bor der. Etter hvert som kontrasten mellom fattig og rik fortsetter å krystallisere seg i USA, kan lille, sosialdemokratiske Norge se mer og mer ut som en utopi i sammenligning. For meg er det imidlertid noe som skurrer i verdens beste land, nemlig boligpolitikken.

 i 2020, bodde jeg i en studioleilighet på 20 kvadratmeter på Tøyen som jeg hadde kjøpt et par år tidligere for 1,9 millioner kroner. Det var mye penger den gangen for en nyutdannet tekstforfatter i en ustabil jobbsituasjon. Den eneste grunnen til at jeg hadde råd til den knøttlille leiligheten, var at jeg fikk forskudd på arv fra besteforeldrene mine. Det dekket egenkapitalen og gjorde det mulig for meg å få lån i banken. Da jeg så flyttet til LA og solgte leiligheten, var jeg plutselig ganske rik. Ikke bare var salgsfortjenesten enorm. Jeg hadde i tillegg fått skattefradrag for rentene på boliglånet. I praksis ble jeg belønnet med rundt én million kroner på fire år for å eie en leilighet i Oslo. Veldig bra for meg. Veldig bra for de mange andre som eier bolig i Norge. Men hva med dem som ikke har foreldre eller besteforeldre med dype lommebøker?

Blant mine venner er det ytterst få, om i det hele tatt noen, som har kommet seg inn på boligmarkedet uten økonomisk hjelp fra nær familie. Når de økonomiske fordelene av å eie bolig i Norge er såpass store, er dette problematisk. For hvis utviklingen fortsetter, og boligprisene fortsetter å stige langt raskere enn lønningene, samtidig som det blir stadig dyrere å leie, begynner det å lukte av et økonomisk klasseskille av amerikanske proporsjoner.

 til Oslo, var så å si det første jeg gjorde å kjøpe meg inn igjen i det ekstremt gunstige norske boligmarkedet, med gevinsten fra salget av min forrige bolig. Denne gangen kjøpte jeg en toroms i Gamlebyen. Den kommer jeg sikkert til å tjene enda flere millioner på, samtidig som de mindre privilegerte vennene mine fortsetter å betale en husleie som allerede er høyere enn det jeg betaler på boliglånet mitt. Så, om 25 år, kommer mine barn til å vinne budrunder mot deres barn, fordi jeg kan spytte inn pengene jeg har opptjent og spart på å være boligeier.

Så hva skal vi gjøre? Fortsette å være en sosialdemokratisk utopi for oss med ressurssterke familier, med en liten amerikansk bismak som straffer dem som ikke har de samme ressursene? For å være ærlig vet jeg ikke om svaret er flere boliger, endringer i skattesystemet, regulering av utleiemarkedet, en kombinasjon av disse eller noe helt annet.

 sikkert er at ingenting skjer ved å bare se en annen vei. Kanskje er det poenget. Det er deilig å være tilbake i verdens beste land, etter seks år i en ultra-kapitalistisk dystopi. Det er lett å argumentere for at Norge er en utopi til sammenligning. Men skal vi ikke legge lista litt høyere?

Mine barn kommer til å vinne budrunder mot deres barn

Hva med å legge lista litt høyere?

Da Panama-papirene ble lekket i 2016, ble det omtalt som tidenes nyhetssak. Likevel festet aldri den grove og systemiske skatteunndragelsen som ble avdekket i disse dokumentene seg skikkelig i den kollektive bevisstheten.

De stadig økende økonomiske forskjellene er etter min mening rota til de fleste av vår tids store utfordringer. Derfor er det livsviktig at arbeiderklassen og middelklassen mobiliserer rundt felles mål, for å unngå at vi beveger oss inn i en dystopisk Blade Runner-framtid, der en liten elite tar ressursoverskuddet av en effektivisert og digitalisert arbeidsstyrke, mens resten av befolkningen må slåss seg imellom om smulene.

Og der Panama-papirene falmet, uten at avsløringene fikk konsekvenser, finnes det en annen historie, som faktisk har den mobiliserende krafta som skal til for å skape forandring.

1. En hemmelig øy der verdens maktelite utøver seksualforbrytelser mot mindreårige.

2. En karismatisk forretningsmann, seksualforbryter og menneskesmugler.

3. Systemisk utpressing og mulige Israel-koplinger.

4. Et beleilig selvmord under suspekte omstendigheter.

Når du ser Jeffrey Epsteins ansikt malt på norske russebusser, vet du at du sitter på en potent fortelling – en fortelling som ikke engang Panama-papirene klarte å formidle i 2016: At det eksisterer en skruppelløs elite på toppen av samfunnet vårt som begår moralske og juridiske ugjerninger og skjermes fra konsekvensene.

Når du ser Epsteins ansikt malt på norske russebusser, vet du at du sitter på en potent fortelling

Vi bør reise en statue av Jeffrey Epstein

Engasjement som podkastprodusent fra 2026

Kasper Bræin Selvig

Artikler

Norsk boligpolitikk er i ferd med å dele en generasjon i to: De som eier, og de som leier.

Vår tids problemer krever en slagkraftig historie.

Norsk bolig­po­litikk er i ferd med å dele en generasjon i to: De som eier, og de som leier.

Vår tids problemer krever en slag­kraf­tig historie.

Norsk boligpolitikk er i ferd med å dele en generasjon i to: De som eier, og de som leier.

Vår tids problemer krever en slagkraftig historie.